Makrellfisket var best

Jens Dahle (94) kjenner farvannet i storm og stille. Sild, makrell, torsk, kolje, lange, hyse og hummer har vært fangsten. Noen ganger var det nære på. Losjementet var iblant gulvet på det gamle salteriet i Papperhavn. – Fikk jeg leve på nytt, ville jeg fiske makrell, sier veteranen.

Etter at jeg 15 år gammel hadde vært på hvalfangst, hjalp jeg til på gården hjemme. En vår dro jeg, bror Johan og svoger Nils Olsen Fjelle til Egersund for å arbeide i silda. Jeg tok imot på brygga for en oppkjøper fra Kristiansand. Jeg gikk fra båt til båt og spurte hvor mye de hadde, og hva de skulle ha for fisken. Jeg noterte på en lapp og fløy opp til sjefen som holdt kontor på hotellet.

På en Hvalerbåt traff jeg kjente. De trengte mannskap og sa at kom og bli med oss. Vi lå på Åna Sira og Øyagrunnen utenfor Egerøya. Det var lite sild og mange båter og skøytene lå så tett at vi knapt fikk kasta garna i havet.

Vi kom hjem på våren, og da ville Abraham Abrahamsen som eide skøyta, ha meg med på makrellfiske. Første skøyta han hadde var på 33 fot. Senere fikk han «Føyken» som var på 39 fot, og hadde Rapp-motor. Foruten skipperen og jeg var Kristian, bror til skipperen med oss.

Hvor mye har dere?

Den første tida gikk vi langt utover. Når vi så et merke som de hadde kalt Kjerringskrevet i vannkanten utafor Langesund, så var vi på grunner. Best fiske var det utafor Store Færder. En gang fikk vi 3 000 i halve lenken. I resten var det bare enkelte fisk. Det var så mye fisk at garnet hadde søkki ned mellom seilduksblåsene.

Det kunne ligge båt etter båt ute på grunna. Det var lys på bøyene og lys om bord, og det så ut som en by som lå der og duva i dønningene. Når vi kom inn til Fredrikstad, sto oppkjøperne på Porselensbrygga: – Hvor mye har du? Jeg tar det!

Vi støkka mye ut i Sandefjord, Drammen, Tønsberg og Kristiania. I Tønsberg kom bøndene og kjøpte makrell som de stappa i sekker og tok med seg hjem for å salte.

Iblant lå vi ved Vippetangen i Oslo og støkka ut til husmødrene. De kunne kjøpe 20 makrell i slengen. Vanlig pris var lenge 10 øre makrellen, men vi lot den gå for fem, ja, helt ned til to og et halvt øre. Det hendte at vi ikke fikk solgt alt, og kom tilbake og lempa fisken på Lera.

Garnfisket var slutt ved St. Hanstider. Vi dro nedover svenskekysten og over til Skagen og dørja. Vi hadde en stang på hver side av skøyta, med tre-fire dørjer på stanga. En gang mellom Holle og Skagen var det blikkstille, og makrellen toppa seg over hele vannet. Vi kom inn til Skagen med en 70-80 snes.

Vi kom til Skagen som havarist

Vi sov om bord og stelte oss sjøl. Jeg kokte makrellsuppe med poteter og grønnsaker. Det smakte deilig.

Værvarsler fantes ikke. Vi så på sjøen og på himmelen hva slags vær det ble. Steg sjøen, var det tegn på dårlig vær. Kom hvite skydotter seilende innenfra og utover, visste vi at det kom til å blåse nordvest.

Redningsutstyr hadde vi ikke. Jeg kunne ihvertfall svømme. Det var det ikke alle som kunne. Mange av gamlekara hadde ikke bada en eneste gang i sitt liv.

En gang vi skulle gå over fra svenskelandet, blåste det en frisk sørvest. Mot natta økte vinden til kuling. «Føyken» hev seg i sjøen. Jeg hadde gått ned for å få meg en kopp kaffe da skøyta først gikk opp og så stupte loddrett ned. Jeg fløy opp på dekket. Masta hadde gått overende og hang i vantene og hadde slått i stykker en del av rekka. Heldigvis var det ikke styrhuset. Motoren dunka og gikk, og vi kom inn til Skagen som havarist. Folk sa at de ikke skjønte hvordan vi hadde klart oss.

En fin sjøsnekke

I 1923 kjøpte jeg meg snekke av Emil Stahr i Elingaardkilen. Den var halvannet år gammel, var slettbygd og på 23 fot, hadde halvdekk og en fem hestekrefters Sleipnermotor. Det var ei god sjøsnekke. Jeg gned inn natene med oksetalg før jeg satte ut om våren, holdt magneten tørr og passa på å ikke få vann i bensinen. Først hadde jeg den i Fjellkilen, og etter at jeg gifta meg i -26, her i Øyenkilen.

Jeg hadde ofte med meg svoger og Johan, bror min. Vi lå ute hele uka, og losjerte i et gammelt, nedlagt salteri i Papperhavn. Vi fiska mye ved Torbjørnskjær og vest på fjorden ved Høka og oppover mot Rirærne. Det er to grunner, vestre og østre Høka og vi hadde merker på Søster, på Hvalerøyene, på Struten og Onsøylandet. Vi lå en gang fire båter i følge ved østre Høka. Da fiska jeg 475 kilo makrell. En annen gang var jeg alene og fikk 175 kilo på Pipegrunn østafor Tresten.

En gang lå vi ute ved Torbjørnskjær. Vi var sistemann fra grunna. Det blåste opp og da vi var utafor Seikrakk, kom det en diger bølge og satte snekka opp ned. Over hodet mitt så jeg den hvite bølgekammen. Jeg hadde motoren på sakte fart og et seil oppe som støa. Jeg klarte å holde unna sjøen. Hadde snekka kasta seg på tvers, så hadde vi ikke klart det.

Da vi kom inn til Papper, møtte vi to gamle Hvalerfiskere på brygga. Det var Anders og Arnt Vauer. De sa at i slikt vær måtte jeg holde meg unna Seikrakk der det var ei renne i sjøen og ofte hard sjø. Istedenfor skulle jeg gå Skjelsbusund innafor Akerøya.

Var det lite fisk, hendte det at oppkjøperne lå ute på grunna og gaula og ropte: – Å mye har’u? Vi solgte mye til Josef og David Flodin i Papper. De sendte fisken innover til Oslo. Ellers leverte vi til fiskehandlerne i byen: Strand, Svendsen, Bye og Rubin. Særlig var Rubin hissig.

Jeg likte makrellfisket best. Jeg hadde flaks, jeg var blant de beste som fiska med snøre.

En torsk til hanan

På lørdagene sto vi sjøl på torvet. Vi var oppe tidlig lørdag morra for å få med oss fersk fisk innover.

En tid var det slik at vi ikke kunne stille oss på torget før klokka åtte om morran. Vi samla oss ved det grønne huset, og når politiet blåste i pipelen, fløy vi oppover for å finne den beste plassen. Det var mye støy og leven på torvet. En fra Slevik solgte levende torsk i en balje. En frue kom forbi og titta: – Skal det væra en torsk til hanan, frue? spurte slevikingen. – Gid, min gode mann, jeg har høne, sa frua. – Di bærre smakærn, sa fiskeren.

Etter torvtid pleide vi å spise på en kafe på Gressvikbrygga. I første etasje var Herrebrødens kolonial og i andre etasje drev ei dame kafe. Der fikk vi amerikansk flesk, ferskt kjøtt og kålsuppe. Det var en trivelig tid.

I 18 kuldegrader og nordost

Jeg drev også med bakkfiske etter torsk. Jeg hadde tre bakker med en 1 000 kroker på hver og lå på Storegrunn og på Høka og Rirærn.

På høsten dro vi til Oslo etter agn. Vi brukte grep og tok skjell på Bygdøy og på holmer og skjær inne i fjorden. Vi lasta snekka full, og når jeg kom hjem, hadde jeg skjella i kasser på grunt vann og tok ettersom. Aller helst ville vi ha sild. Ved Hvalerholmene lå det ofte noen Kråkerøykarer og dro vad, og der fikk vi agnsild. På silda kunne jeg få både lyre og lange og sei, men på skjella bare torsk og kolje.

Om høsten og vinteren var det surt. Jeg var oppe ved tretida om morran. Innover Vesterelva var det ofte nordost og 16-18 kuldegrader. Jeg tok på meg de fillene jeg hadde. Når jeg var klar, dro jeg ut og satte bakkene igjen. Når isen la seg, var det slutt på fisket. Jeg pilka til husbruk og hadde en plass i Hellekilen der det slumpa en og annen torsk.

Svoger og jeg fanga en del hummer i følge. Vi hadde i alt en 50 tener og lå ute ved Søster. Vi lodda og lette oss fram og kasta tenene på fem-seks favner. Første tida var det ikke så nøye, det var hummer overalt. Senere måtte vi passe på at tena satt fast i brattet. Var vi heldige, fikk vi to hummer i hver tene. Vi solgte til brødrene Flodin i Papper og fikk 20 kroner sneset. Flodin solgte mye hummer videre i Strømstad.

En gang vi var på hummerfiske, trodde jeg at snekka hadde gått. Vi skulle sette tener utafor Østjæra. Det var ikke mye vind, men en masse sjø. Vi fikk en tenebøye i propellen, og motoren stoppa, og vi drev for full fart mot brotta. Jeg fløy fram og fikk kasta ut dreggen, og heldigvis grep den med en gang. Vi hadde en kniv på skaft, og den brukte vi og fikk rensa propellen og fikk motoren i gang og var berga.

Jeg drev som fisker fram til krigen. Den 9. april dro jeg inn til byen. Det lå svære isflak i elva. I Fredrikstad så vi flyene som bomba Guldbergsiden. Da skjønte jeg det var alvor.

Vi merka krigen på at det ble vanskelig å få tak i drivstoff. Noen blanda parafin i bensinen, men det gjorde ikke jeg. Jeg slutta som fisker og fikk annet arbeid.

Trykt i Demokraten 1995