Med fingeren på knotten

Bjørnulf er fotohistorie: Fra magnesiumlys og nakkeklemmer til polaroid og datateknikk. Vår fotograf har tatt opp Hitler på 16 mm, rødmalt låve i Eidsberg på 9 x 12, Veikko Hakulinen for øyeblikkelig fremkalling under olympiaden i 1952. Til oppdragene hørte vals og tango med engelske misser.
I år feirer firmaet i Storgata 50 år.

You press the button and we do the rest, slo Brownie fast. Far kjente slagordet fra tiden i USA. I 1910 etablerte han fotoatelier i Sandefjord. He did the rest for byens Brownieeiere og ble en smule uglesett av byens andre fotografer.

Far hadde reportasjeoppdrag for byens aviser. Sandefjords storsmugler het Sørensen. Han var Robin Hood som delte ut av overskuddet til mindre bemidlede. Sørensen hadde krysser med kanon på fordekket. Tollvesenet hadde også kanon og skjøt Sørensen i senk under vannlinjen. Storsmugleren satte skuta på grunn ved Ula og løp sin vei. Far knipset i vei, mens jeg beundret hullet i båten og hundretalls spritkanner.

Vøra fabrikker holdt landsmøte. Far ble budsendt for å fotografere. Jeg hadde ansvaret for lyssettingen. Magnesiumpulver på et brett ble tent med en innretning som liknet en sigarettenner. Far knipset, og jeg trykket og det sa poff! og et kjempeblaff, og jeg sto innhyllet i røk og damp.

Med nakkeklemme foran greske tempel

Mor døde i spanskesyken i -18. Senere mistet jeg en søster i hjernehinnebetennelse. Far ville vekk fra byen med de vonde minnene. I 1927 kjøpte han Skages fotoforretning i Haandsgården i Fredrikstad.

Atelieret lå i fjerde etasje. Elektrisk lys kom først i 1930. Far regulerte belysningen med gardiner foran de store takvinduene. Når det hadde snedd, måtte han opp på taket og måke.

Med seg fra Sandefjord hadde han det store, mahognyfotografiapparatet, merket Poulsen, Kristiania. Sort klede over hodet og gummiball som utløser hørte med. Det samme gjorde fru Idland, dyktig retusjøse, som hadde fulgt med fra Sandefjord.

Eksponeringstiden var lang, så nervøse eller distré kunder fikk nakkeklemme under seansen. Til gjengjeld kunne de velge bakgrunn: Gresk tempel, høyfjellsslandskap i sol eller skogtjern med båt. Det var anledning til å ta plass i båten.

I første etasje holdt A/S Strømpen til. Far ville stå på to ben og overtok forretningen. Ved disken til venstre kjøpte byens fruer bomull og silke til sine ben. Til høyre solgte jeg til tider fotoutstyr og film. Stangebye var fast kunde. Formatet var 6 x 9 og det store spørsmålet var: Tre- eller metallspole?

I 1938 flyttet far til Storgaten 10. Folk rystet på hodet: Det går aldri bra. Det gikk bedre enn bra for vi lå midt i strømmen av folk fra Hvalerbåtene. På lageret i annen etasje i bakgården hadde vi 25 000 glassplater. Gården slo av en eller annen grunn sprekker. Jeg regnet ut årsaken: Glassplatene veide 50 tonn, det samme som Dovregubben.

Ach, har de sett der Fuhrer

I 1935 tok jeg artium på Den gule. Året etter gikk jeg på Agfa Fotoschule i Berlin. Fargefotografering var nyeste nytt. Elevene på Fotoschule var blant de første som lærte teknikken. Vi gikk ut to og to sammen og fotograferte Kurfürstendamm by night og apekattene i Berlin Zoo. Da Norge slo Tyskland i -36, satt jeg på tribunen og brølte og knipset Tippen Johansen.

Hitler skulle åpne Riksdagen i Krolloperaen. En skolekamerat fra Detroit hadde pressekort og gikk gjennom sperringen. Jeg viftet med norsk førerkort, likt i form og farge, og fulgte i kjølvannet. Jeg zoomet inn Hitler, Goering, Goebbels et co. med skolens 16 mm filmopptager. Berlinervinteren var kald, så innimellom holdt jeg apparatet under frakken. Sivilkledd Gestapo: – Hva har De der? Han mistenkte nok maskinpistol. Ordre: – Åpne apparatet! Jeg nektet: – Filmen blir ødelagt. Mistenksomt blikk: – De er utlending. Legitimasjon! Deretter fulgte arrestasjon og tre dager i kasjotten. Rektor grep inn og fikk satt meg på frifot.

Hybelvertinnen var ekstatisk da jeg fortalte at jeg hadde filmet føreren: – Ach, hadde jeg bare en eneste gang fått se Hitler på nært hold!

Gigolo med speilrefleks

I Aftenposten kunne jeg lese: S/S Meteor ønsker fotograf til krysninger på norskekysten. Jeg fikk jobben. Det var sjelden at turister hadde med fotoutstyr. Jeg fulgte med Miss Smith og Mr. Haig til fruktblomstring i Hardanger, vandring på Svartisen og visitt på Nordkapplatået mens jeg knipset i vei med mitt Exacta speilreflekskamera. De ferdige bildene solgte jeg fra min lille disk om bord.

Etter captains dinner sto jeg hele natten og fremkalte og kopierte tusenvis. Jeg fikk en fabelaktig øvelse. På høsten skulle alle Englands kontordamer på båttur til Norge. Kaptein Weltz ga ordre: – Offiserer pluss fotograf skal by opp damene til dans. Det var første og nest siste gang jeg var gigolo.

Meteor gikk til England i 1937 da Elizabeth skulle i brudeseng med Georg VI. London var full av kongegærne engelskmenn. Jeg hadde frilansoppdrag for Oslo Illustrerte og plasserte meg under Nelsonsøylen på Trafalgar Square. Høyere opp var en avsats der folk hadde sittet i tre døgn. Av og til besvimte de og datt ned og ble tatt hånd om av en Røde Kors-stasjon ved søylens fot. Plutselig fikk jeg Melle, en norsk kollega, i hodet.

Jeg fikk jobb hos fotograf Sjøwall på Drammensveien i Oslo. Sjøwall var hoffotograf og avbildet hovedstadens creme de la creme. Han led av forfølgelsesvanvidd. Plutselig sto han i døren og ropte: – Hva var det De nettopp sa om meg?

Jeg hadde lært å lage fargebilder på papir. Et stort bilde av kongefamilien ble stilt ut på Drammensveien. Retusjering var en del av jobben. Posene under øynene skulle vekk. Hauk og Per Aabel, Lillebil Ibsen, Alfred Maurstad – jeg har skrapet dem i trynet alle sammen.

Krigen kom. Folk måtte ha grenseboerbevis. Jeg sto i atelieret i Storgaten og fotograferte tusener. Vi brukte kinofilm i det gamle apparatet og fotograferte Marthe på Søndre Sandøy og Marensius på Trosvik. Til de mer ubehagelige oppdragene hørte tvangsfotografering av et nazimøte. En trøst var at det var glissent langs benkeradene. Bildet har jeg ennå.

I 1942 dro jeg med sykkel ut på landeveiene for å fotografere for verket Norske gårdsbruk. Jeg tråkket i vei på støvete bygdeveier i Råde og Rakkestad og fotograferte Nordigarden og Sørigarden i de mest flatterende vinkler. Bildene kostet 2,50 for to stykker 9 ganger 12. Vi var smarte og laget forstørrelser som vi solgte for kr 30. Vi hadde damer som håndkolorerte bildene. Bonden forlangte låven rød, selv om den var temmelig avskallet. Jeg hadde giftet meg og fått en praktfull kone og sekretær. Vi tok gjerne betalingen for bildene i naturalia. På en gård drev de og tjuvslaktet gris på låven. Bonden: – Ikke si noe. Vi De kjøpe litt? Lensmannen er forresten her. Han vil kjøpe sjæl.

Med brudebuketten foran maven

1945 var krigen slutt, og alle skulle gifte seg. En dag rett før St. Hans satt det 14 brudepar og ventet i trappen. Ikke sjelden var brura i velsignede omstendigheter. Det meste kunne skjules med blomsterbuketten.

Far døde i -44. I 1945 startet jeg eget firma under navnet Bjørnulf Foto. Gode hjelpere har stått bi i alle år. Fredrik Petterøe har vært lengst hos oss. Ragnar Olsen tok svennebrevet mens han var hos oss, Harry Olsen etablerte seg senere i Drammen. Og Gudrun Kongsberg som har vært med i 50 år er still going strong.

Skarpeste konkurrent, når det gjelder portrettering, har vært Solem foto. Vi tok kaka når det gjaldt Håkon Karlsen og Co. De henger i oval passepartout bak glass og ramme på Lykkebergveggene.

Så trykker vi på knotten

Jeg laget reklamefilm for Stabburet. Gunnar Nilsen hadde teft. Vi inviterte Østfold og Vestfolds ekspeditriser til visning og bedre middag på hotell Atlantic i Sandefjord. Gunnar hadde med trekkspillet, og jeg danset med damene. Når de neste gang grep i hyllen, tok de sikkert et Stabburprodukt.

For min del viste jeg film på butikktaket. 5 000 mennesker fylte Storgata. Da klaget Gunnar Nilsen over at folk trakk vekk fra Stabburbasaren.

Året 1946 holdt 16 mm lydfilm sitt inntog i skolen. Jeg dro rundt og demonstrerte. I Askim het skolebestyreren Knappen. Jeg med sideblikk på bestyreren: – Så trykker vi på – knotten. Knappen overbærende: – Si De bare knappen, men kall ikke kona mi for knapphullet!

I 1952 var det vinterolympiade. Når pressefotografene hadde tatt sine bilder, sendte de filmen med helikopter til fremkalling og kopiering. Jeg hadde vært i Tyskland og kjøpt Norges første polaroidkamera. Jeg kjente godt redaktør Lunde i Aftenposten. Jeg plasserte meg ved innkomsten til 50 km. Hakulinen gikk i mål, jeg knipset, bildet var ferdig på ett, to, tre og Larsen sendte det med billedsender pr. telefonlinje ned i redaksjonen. Da vi kom til byen etter løpene, var avisa med bildene på gata.

Før var det to stykker i butikken som fremkalte og kopierte. Så klippet vi opp, skar til kantene, sorterte og la i konvoluttene. Vi kunne bruke fra en halv til en time pr. kunde.

Nå gjør data hele greia på en, to, tre, og skriver til og med ut regning til kunden. Vi trykker på knappen, og maskinen gjør resten.

Trykt i Demokraten 1995