Med hest og vogn fra Damstredet

Hans Bakkehaugens vognmandforretning. På stallen Storm og Sinder. I skjulet fjærvogn, møkkavogn, likvogn og gigg.
Kunder: Johan A. Larsen, Henriksen og Sønner, Agra margarinfabrikk, Hansen og Co, Fossum og Ingerød og mange flere.
Asbjørn Bakkehaugen forteller.

Min far starta som Ludvig Larsens eftf. Ludvig Larsen var mors bror. Far overtok firmaet da han døde. Senere ble det hetende Bakkehaugens vognmandsforretning i Damstredet 4 og 6. Nå ligger politistasjonen der.

Vi hadde fire kjørehester i spilltauet. Det var Svarten og Storm og Sinder som la på ørene, og Kari som var yndlingshesten til far fordi hun var snill og arbeidssom.

I vognskjulene hadde vi fjærvogner, gigg og trille til privatbruk, møkkakjerra og likvogna. Med møkkavogna kjørte vi ut gjødsel fra stallen til de som hadde tinga til hagene sine.

På bukken på likvogna satt Henrik Andreassen. Vogna var blank og svart med flor, og tak over og gikk fast for Klemet Johansen.

Til vinterbruk hadde vi slaer i forskjellige størrelser, en spisslede med plass til en passasjer, og bredsleden der to stykker kunne sitte under skinnfellen med kjørekaren bak på bukken.

Kjørekarene var foruten Henrik, Anders Timian, en av hestegutta fra Stranda, Einar Stubberud, solid kraftkar fra Råde og Thorleif Andresen. Mora til Thorleif var som ei bestemor for oss ungene i Damstredet. Thorleif sjøl var en tusenkunstner som fant på ting som letta oss i arbeidet.

Flere av brødrene mine kjørte også for far: Ingvald, Torstein kalt Lull, Lars og Petter. Petter døde allerede i 1942.

I stua i ene gården var innlosjert kjøregutter som hadde kosten hos oss. Det var Anker, Oscar og Syver.

Peneste musikk var hesten som tygde

Far var alltid i stallen ved femtida om morran. Han ga hesten en hekk med høy og sørpe som var hakkelse og havre.

Ved sjutida kom kjørekarene. De strigla og pussa hestene, selte på og kjørte ut. Ved middagstid var far i stallen igjen for å fore hestene.

Ved fem-sekstida om kvelden var arbeidsdagen slutt. Folka strigla hestene på nytt og la dekken over hvis de var våte. Far gjorde rent og strødde og ga hver hest en hekk høy til kveldsmålet. Så satte han seg ned i stallen og funderte: – Jeg vet ikke penere musikk enn hester som tygger, pleide han å si.

Hadde en hest fått et sår på benet, smørte far på en beksvart salve. Den hadde han rørt sammen av fett og krutt. Snart var såret grodd igjen.

På våren skjena hestene bort og nappa i seg av det nyspira graset. De kunne få kversild. De knøt seg i en bue og fikk ikke avføring. Dyrlege Hvattum kom med noe i ei diger sprøyte. Vi holdt hesten, og Hvattum satte sprøyta i gapet på’n, og vi mosjonerte’n i Damstredet. Snart var fordøyelsen i full sving igjen.

Du må ta mer for kjøringa

Mor var bondejente fra Rakkestad. Hun førte bøkene og sørga for å få inn pengene. Far var snill. Var det en som hadde dårlig råd og skulle ha hjelp til et flyttelass, kjørte far gratis.

Vi hadde mange kjøringer for Fossum og Ingerød: tjærepapp, spikerkasser og gjerderuller. En dag ringte Hjalmar Fossum: – Du Hans, sa’n, du må ta mer for kjøringa, ellers får du det ikke til å gå ihop.

Vi pleide å kjøpe inn hestefor fra Trondheimskanten. Det kom med jernbanen, og vi kjørte det hjem og lagra det på høyloftet. Folk fra Hvaler kom og ville kjøpe i smått, og mor noterte på lapper og låra høyballene ned i gården på Damstredet.

Som en pil bort på brygga

Første gang jeg holdt i hestetømmene, kan jeg ha vært en seks-syv år. Det var en av kjøreguttene som slapp meg til. Far pleide å være nøyere med slikt.

Gartner Burgaard ved Vestsiden kirkegård og Sand i Bjørndalen hadde gartnervogner, men ikke hest. På onsdag og lørdag sto de på torget med varene sine. Jeg kjørte vognene på torget for dem før jeg gikk på skolen, og henta dem når torgtida var slutt.

Jeg gikk på St. Croixskolen for lærer Frestad. Når Kong Dag eller Kong Ring hadde lagt til ved Tollbodbrygga, bad jeg om å få fri. Hvis Frestad sa ja, var jeg som ei pil borte på brygga.

Vi hadde flere fjærvogner enn hester. Jeg kjørte først ei lasta fjærvogn bort på tollboden, spente fra, spente hesten for en tom vogn som jeg kjørte tilbake til brygga for å bli lasta opp. Slik gikk det til vi var ferdige. Inne på lageret var Fog, og på kontoret Jakobsen og Eriksen. Tollerne var greie folk som ga en håndsrekning med papirene.

På veggen i Damstredet hang alarmklokka. Når det ringte, var det brann. Vi hadde plikt til å stille tre hester på brannstasjonen. Det trengtes to hester foran sprøytevogna og en foran kølavogna. To av kjørekarene og jeg red hestene i full fart ned på brygga.

2082 Bakkehaugen, værsågod

Da jeg var ferdig med skolen, begynte jeg i forretningen for alvor. Betalinga var kost og losji og 10 kroner uka.

Far hadde et lite kontor i enden av Trafikskuret. Der hadde han spikra opp en skrivepult. På pulten sto telefonen: – 2082, Bakkehaugen, værsågod. Telefonen ringte ofte, for butikkene i byen holdt sjelden hest og vogn eller bil.

Hver dag henta vi varer på jernbanen. På fraktgodsen sorterte Sæter og Davidsen og Stenersrød varene i hauger til vognmennene: Karl Olsen, Anders Olsen og Hans Bakkehaugen. Vi kjørte mye tomme blikkbokser til Grundtvig Engelsviken og Canningen og frakta kasser med ansjos og sild i olje til stasjonen.

Til Johan A. Larsen på torget kjørte vi frukt og ost. Med hesten og vogna kunne vi kjøre lasset helt inn i gården. Da vi gikk over til bil, måtte vi bære kassene fra gata og inn.

Med soilrør og badekar på lasset

Det var nesten ikke den plass i byen der vi ikke kunne komme fram med hest og vogn. Men Gulliksbakken var for bratt både opp og ned. Den siste bakken opp til Hansen og Co kunne også være fæl når det var glatt, og de ikke hadde strødd.

Vi krongla oss fram til byggeplassene til Henriksen og Sønner. På lasset hadde vi soilrør og badekar og rørleggerne med benken med skrustikka og verktøykassa.

Vi hadde ei fjærvogn med en rull bakerst og støtter på begge sider. Med den innretninga frakta vi snekker som kom fra Arendal og Grimstad og skulle til Sleipner for å få installert motor.

Kjøttvarer var tungt. Vi henta hos Knatterød på vekta på torget og kjørte rundt i butikkene. Så var det å bære en halv hesteskrott fra vogna og inn i butikken til Helene Andresen.

Tyngst var pianoer. Vi henta kassene på Tollboden, kjørte den bort til butikken til Felix Mathiesen, åpna kassene og bar pianoene inn. Aller tyngst var et gammelt automatpiano som vi henta i Bøndenes Hus i Råde da de fikk nytt. Men da hadde vi fått bil.

Far fortalte fra før i tida da de hadde langkjøringen til Borregaard. Mange hadde raske hester og kappkjørte langs veiene. Far var ikke med på det. Kom han att og fram, var han fornøyd.

Lengste kjøring jeg hadde med hest og vogn, var ut til Engelsviken og Slevik. Vi kjørte for Knudsen i Agra margarinfabrikk og leverte både hos Spro og Engelsviken Handel.

Han blir her så lenge han vil

Når hestene hadde gått i stengata og blitt dårlige til bens, måtte de skos om. Mot vinteren fikk de brodder på skoene. Kristiansen hadde smia si til venstre oppe i Rolvsøyveien. Åneby holdt til i Glemmengata. De var flinke smeder begge to. Bjarne, sønn til Kristiansen, hjalp far sin i smia.

En dag hadde far dratt for å sko den ene hesten. Det varte i det vide og det brede, og jeg skjønte ikke hvor det var blitt av gubben. Jeg kjørte bortom for å se etter. Der satt Kristiansen og far på hvert sitt drag, dampa på skråtobakken de hadde karva i pipa og tok livet med ro. – Han Bjarne skor, sa Kristiansen. Du får bare kjøre. Far din blir her så lenge han vil.

Trykt i Demokraten 1995