Med mandolin på gamle tomter

– Vi klimpra i vei, og Trippebåten tuta, og vi hadde det mer moro enn de som hørte på, minnes Heine Andersen.
Mandoliner og gitarer klang til underholdning og til dans i Arbeiderforeningen og andre steder. – Ta Donauwellen, ropte publikum.
Da den overforfriska offiseren gikk på nesa, stemte Espagnola opp Internasjonalen. Påskemorgen spilte Kiæremusikken utenfor butikken til Haraldsen på Lahellemoen.

På Biletberget sto en lirekassekæll og dreide. Lirekassa sto på ett ben. På skuldra hans venta apekatten på honoraret. En skomaker borti veien som var full støtt, klaga på repertoaret. Lirekassemannen tok benet av kassa og klappa til’n.

På Fagen dirigerte Erik Madsen Freidig. Far sang annen tenor i koret.

På lørdag spilte The Favorite Boys til dans. Det var Karl Trantern og Oliver Kjæra på trekkspill, og Kaffebrennern på trommer. En kveld tok Bleia, Tjukken, Malern, Gjæss og Dæljærne så hardt i at lokalet var stengt for dans i et par år.

Sjessbandet Colorado øvde foxtrot for åpne vinduer. Der spilte Hans Kaas Olsen på piano, Sigurd Olsen på fløyte og sax, Ole Olsen på fele mens Blikkenslageren slo trommer.

Ellers i strøket fantes habile trekkspillere som Johan Johansen og Rudolf Larsen. I Blåkorsmusikken spilte Ørebekkene, og på Misjonshuset klang både gitar og harpeleik.

På skolen hadde vi lærer Strand fra Vestlandet. Han spilte fele mens vi sang: Alt far min kunne gjere. Når vi sang gærnt, fikk vi noen lusinger av buen.

På avholdslokalet dirigerte Andreas Olsen Vaarsang. Gutter og jenter sto pent på rekke og sang: Høststormen farer langs fjell og skog. Når vi sang på gamlehjemmet, hadde gamlingene tårer i øya.

Vi laga et fryktelig spetakkel

Jeg kom i stemmeskiftet og slutta i Vaarsang. I stedet kjøpte jeg mandolin med to strenger hos Mathiesen. Det samme gjorde Gunnar Larsen, men han hadde tre strenger på sin. Tredjemann på laget ble Laves Svendsen.

Vi begynte å spille sammen. Etterpå kom Anton Dama med på gitar. Han kunne tre grep, sang kjærlighetssanger, og brukte kvinnfolk trass i oppnavnet. Litt senere kom Håkon Baltzersen med som femtemann. Han kunne seks til åtte grep, og fulgte melodien, så da fikk vi bass også. Egentlig skulle vi hatt en mandola, men jeg spilte understemmen på vanlig mandolin.

Vi pleide å øve i kammerset hos Laves, i annen etasje hos oss i Lahelleveien 16 eller i bryggerhuset til Langvik tvers over gata når det ikke var vasking der. Vi øvde et års tid og laga et fryktelig spetakkel og syntes at det ikke låt verst.

Ingen av oss var notesterke, men vi plukka opp melodiene der de var å finne. Jeg lånte grammofonplater av Gunnar Syversen, kameraten min, og hadde dem med og spilte dem på grammofon hos Kal Trantern på Karivold.

Vi stjal uhemma fra andre orkestere. Vi lytta når Colorado øvde, for de spilte gjerne de siste slagerane som de hadde fått av musikere som hadde gått på Statene i orkesteret i Bergensfjord eller Oslofjord.

En dag kom Andreas Olsen i Vårsang på besøk. – Dere må ha et navn, sa’n. En eller annen sa at vi hade tenkt på Espanola. – Espagnola, retta Andreas, da blir det riktig, sa han. Så ble det. Så spurte han om vi ville spille førstkommende fredag på Vårsangs aftenunderholdning i Arbeiderforeningen.

Vi svetta i Chevioten

Vi var veldig nervøse, for det var første gang vi spilte for et publikum. De sa det var 1 400 mennesker i salen. Vi satt på scenen og svetta i blå cheviotdresser, uten noen mikrofon eller noe slikt. Foruten de vanlige slagerne, forsøkte vi oss med lettere klassisk musikk. Både Donauwellen og An der schönen blauen Donau sto på programmet. – Anton, ta en sang, ‘a, skrek dem fra salen. Det hadde vært moro om han hadde sungi, men det ble det ingenting av.

Vi slo vel an, for vi kom til å spille flere ganger på Aftenunderholdningene. En gang skulle vi spille først og Colorado etterpå. Det var en ny slager det året: Husk når månen går ned bak fjellet. Vi hadde hørt Colorado øve på den, og stjal den og spilte den for første gang i Arbeiderforeningen. Jeg så hvordan Hans Kaas, pianisten i Colorado, ble lang i maska. Men så spilte de den etterpå som foxtrot, mens vi hadde spilt den som vals. Så de redda æren.

Vi spilte Du grønne, glitrende tre på juletrefest på Fagen på Lahelle, og ungene gikk i tre ringer rundt juletreet etter musikken.

Vi dro på lastebilplan sammen med trollmann og trekkspiller Danilo til fest på Bøndenes Hus i Råde. Først trolla Danilo, og så spilte Espagnola, så spilte Danilo trekkspill, og til slutt spilte vi sammen. Det var fullt hus og fin stemning. – Det blir ikke noe overskudd i kveld, sa Danilo, så vi fikk ikke et rødt øre. I Arbeiderforeningen pleide vi å få en femkroning til strenger.

Militære og jenter kom flyende

Vi spilte helst for hyggas skyld. På sommeren fikk vi låne snekka til Sigurd Gustavsen eller Erling Traran. Vi fylte på med Oliver Kjæra på trekkspill eller Kristian Bredo med fele, og ellers alle som ville være med. Vi kjørte ut til Listranda eller Hestehella på Vesterøy. Der lå folk i telt, og når vi nærma oss, spilte vi Pige, fortell meg et eventyr, og folk kom ut av teltene og ned og dansa på gressbakken.

Noen ganger tøffa vi opp og ned elva mens vi spilte. Folk på Selbakbrygga hoia og vifta: – Ta Måkeskjærsvalsen, og vi klimpra i vei, og Trippebåten tuta, og vi hadde det mer moro enn de som hørte på.

Om sommeren var det tjukt av militære i Gamlebyen som var inne til 48 dagers rekruttskole. Noen lå i Artillerikaserna, noen i Infanterikaserna og resten i telt på Kongstensletta. Vi la oss i snekka rett utafor ferjestedet og knekte til å spille, og så kom de flyende, militære og jenter om hverandre, og ga seg til å danse på brygga.

En dag var det dansk flåtebesøk. To undervannsbåter og en vanlig båt lå fortøyd ved jernbanebrygga. Vi var ute i snekka for å ta en titt på stasen. På dekket sto det en diger bolle. – Der har dem punsjen dem skal drekke, sa Laves. Så var det stabla opp kassevis av flasker. Det er fælt å si det, men vi klarte å snappe til oss ei kasse for vakta glante inn mot land. Da vi skulle smake, blei vi lange i maska for det var selters vi hadde fått tak i. Kassa havna i elva.

Fiffen dansa og drakk

Det skumra, og det skulle være dans om bord. En masse eminente personer fra Fredrikstad dukka opp på dekket. Mot land var det spent opp en presenning så de ikke skulle bli sjenert av at vanlige folk så dem.

På dekket gnålte en grammofon. Så stemte Espagnola, forsterka med fele og trekkspill, opp: Det er rokken som spinner i stuen. Grammofonen stoppa, de vifta oss nærmere: – Fortsett, bare fortsett! Så fortøyde vi til båtsida og vi fortsatte å spille, og fiffen å danse og drikke. Særlig var en lang, tynn rekel fra det militære i Gamlebyen fæl til å hive innpå.

De langa ølflasker og kakestykker og sigaretter over til oss, og fru grosserer Jacobsen fra Kråkerøy, ei lita, trivelig tjukk ei rekte drinken sin over så vi skulle smake.

Vi stemte opp med Internasjonalen

Den danske visekonsulen var god og full for kona var ikke med, for hun lå på St. Joseph og skulle ha en liten. Konsulen var sjefen min på Spinneriet og ikke spesielt godlynt. Det merka vi når vi forhandla om lønnspålegg. Nå laga han et kremmerhus av en femmer og skulle liksom gjøre seg til og holdt den i lufta over hodene våre før han slapp den og sa: – Skal fordeles. Det ble vel til et par sigaretter per mann.

Vi lå ved båtsida og kunne se gjennom ventilene hva Fredrikstadfiffen drev med i kahytter og salonger. Det kan du ikke skrive i avisa om.

De festa til klokka to. Da slokka de lysene, og gjestene skulle hjem. Den lange militæren var temmelig sleten. Vi hadde krabba opp på brygga og da han kom sjanglende, stramma vi trossa så han gikk på trynet. – Pøbelaktig gjort, snøvla han. – Pøbelaktig gjort. Da stemte vi opp Internasjonalen.

Trykt i Demokraten 1995