Onsinger først!

I september 1915 dro 10-12 onsinger ut på hvalfangst. Jens Dahle, femten år, var yngst blant dem. Ferden gikk til Sørishavet.
– Flokken med pingviner var som en blomstereng, minnes 95-åringen.

Den første automobilen jeg så, hadde Wessmann på bruket. Den første flyvemaskinen var kaptein Dons sin som i 1912 durte over Fjellkilen. Vi ungene sto på fjellet og kikka opp i lufta etter vidunderet.

Jeg er født syttende oktober år 1900. Vi hadde et småbruk på Dahle på en 50-60 mål, med et par kuer, hest, gris og høns. Vi var ni unger som vokste opp, omtrent halvparten gutter og halvparten jenter. Far var stenhogger, og mor tok seg av gården. Vi lærte tidlig å arbeide: luke, grave poteter med gravern, pløye, harve og slå med ljå. Først hadde vi en gammel, rød merr. Senere fikk vi Svarten. En gammel, rød ku het Dokka. Da vi slakta den og grisen til jul, hadde vi mat frem til påske.

Jordbær på torget

Far sto i brottet i Vikerfjellet. Han hogg kantsten sammen med Søren, en av de eldre brødrene mine. Jeg bar varm mat til far i etasjespann med kjøttkaker og poteter i bånn, og suppe i annen. Ofte bar jeg verktøyet til smeden. Smia lå i Vikerkilen. Like ved hadde Hanna Sture den vesle butikken med bjelle over døra. Der handla vi sukkertøy for småørene vi hadde.

Da jeg var blitt litt eldre, slo jeg kilehøl for far. Jeg panka og slo og tenkte på om jeg snart kunne komme ned og bade. Mot jul sto far og bror med parafinløkt i brottet. De hadde surra ullfiller om bena så de ikke skulle fryse.

Mor hadde jordbær i hagen som hun solgte. Pengene la hun til side til hypoteklånet. Vi kjørte til Gressvik, satte Svarten inn i stallen til kjøpmann Johan H. Olsen og tok Gressvikbåten til byen. Bærene hadde vi i småkasser som vi hadde oppi i ei stor kasse. Vi hadde litermål og en treskje til å plukke jordbæra opp av kassa med.

Krig i Europa

Jeg gikk på Rød skole. Veien var lang, og på vinteren vassa jeg i snøen. Jeg satt hele dagen på pulten og var våt på bena. Vi gikk på skolen to ganger i uka. På den ene siden satt jentene og på den andre guttene. I småskolen hadde vi Anna Olsen. I storskolen fikk vi Brekke som satt på kateteret og leste Fredriksstad Blad.

Jeg likte meg på skolen. Siste året sa en lærer til far at jeg burde gå underoffisersskolen i Halden og deretter søke lærerskolen. Men det hadde vi ikke råd til.

Det hadde brutt ut krig i Europa. Vi leste i avisa hvordan de slo hverandre ihjel. Her hjemme ble det mangel på en del varer. Far brukte skråtobakk, og vi gikk fra den ene sigarforretningen til den andre i Fredrikstad for å skrape sammen kvoten til gubben.

Onsinger først

Den 14. april 1915 ble jeg konfirmert av pastor Evje. På overhøringa svarte jeg på det han spurte om. Konfirmasjonsdressen og skjermlua var kjøpt i byen. Vi spente Svarten for reisekjerra og med far på bukken dro vi til kirken.

Stuert Oskar Bergmann på Ålestranda hadde vært på hvalfangst og ville ha med seg folk fra Onsøy. To av de eldre brødrene mine ville av gårde, og det ville jeg også. Sammen med en 10-12 andre dro vi over med ei snekke til Tønsberg. Jeg var 15 år og yngst. Klea mine hadde jeg i en skipssekk.

Hyrebasen i Tønsberg het Bolærn. Han satt bak bordet på hyrekontoret, og så gikk stuerten bort til’n og snakka me’n. Så ropte Bolærn: – Alle onsinger først!

Jeg ble hyret på som messegutt. Jeg skulle få 25 kroner og 1 øre pr. fat hvalolje.

Åt sild og kasta opp

Hele flokken dro fra Bergen til Newcastle og deretter over Liverpool til Runcorn der Neko lå og venta. Neko var en holk av et kokeri og eid av et engelsk rederi i Leeds. Jeg havna i ruffen forut. Det var køyer i to etasjer, og jeg fikk overkøye. Midt på gulvet var et trebord med benker langs. I taket hang parafinlampa. 10-12 mann spiste, sov og tilbrakte fritida i ruffen.

De ville at jeg skulle gå i gang med å arbeide med en gang, men de andre protesterte: – Guttungen skal ikke jobbe før han har fått arbeidsklær. Slik ble det.

Straks vi hadde stukki til sjøs, blåste det opp stiv kuling. – Spis salt sild, sa stuerten. Så satt jeg midtskips og åt sild og kasta opp. Hadde de hevi meg på sjøen, hadde jeg ikke brydd meg om det.

Vi bunkra i St. Vincent og Montevideo underveis til feltet. I Montevideo hendte det ei ulykke. En kar hadde sovna i kølaboksen da han skulle ned og trimme. Så fylte de på mer bunkers, og han ble vel kvalt av kølastøvet. Han ble begravd til sjøs. De sydde han inn i seilduk, og så holdt skipperen en tale, og så sang vi ei salme, og så ble han senka i sjøen.

Det lukta forferdelig

Etter tre uker var vi framme på Syd Shetland. Det var i oktober måned. Syd Shetland var et øde sted. Vi fortøyde ved kaia. På land var det et lagerhus, det var alt. Det var mest fjell og is. Utafor lå et digert isfjell, og da det kalva, blei jeg nesten kasta ut av køya.

Av dyreliv husker jeg selhunder og pingviner. I ei bukt var det hvitt som i en blomstereng av pingviner. Vi samla eggene og hadde dem i ei tønne om bord. Eggene brukte stuerten når han skulle steke pannekaker.

Det var tre hvalbåter som fulgte koka: Scapa 1, 2 og 3. Ole Skontorp, sønn av bestyreren på Neko var skytter på en av dem. Skytterne tjente grovt med penger.

Etter at de hadde skutt hvalen, kom de inn med dyra som ble lagt ved siden av koka. Så gikk folka løs, de skar opp i remser som ble hivd opp på flenseplan på dekket med dampvinsjen. Der sto flensera med digre kniver og skar kjøttet i biter som de hev ned i kokerne under dekk. Folk vassa i skinn og blod og det lukta noe forferdelig. Etter en stund merka du det ikke, du vendte deg til det.

Bestyreren holdt handa over meg

Jeg ble purra klokka seks. Først gjorde jeg istand frokosten. Jeg henta brødet og kaffen i byssa. Dekketøyet, kopper og kar, hadde vi i et skap i ruffen. En gang var jeg på vei fra byssa med et spann grøt og så blåste det i sirena: – Livbåtalarm! Jeg kasta grøtspannet og løp til livbåten. Jeg fikk ikke kjeft. Bestyreren roste meg: – Du gjorde akkurat det riktige, Jens, sa’n.

Det var som bestyreren, Skontorp holdt handa si over meg. Han sto på brua og så skrek han: – Mess! Jeg stansa. Han vinka på meg og hadde alltid noe godt til meg, en appelsin eller en banan eller noe sånt. Av og til tok han seg en tur innom ruffen og slo av en prat. Han ville nok også se hvordan jeg gjorde jobben.

Etter frokost vaska jeg opp i en sinkbalje, og så gikk jeg igang med å vaske dørken. Det hendte jeg måtte bruke ei skrape for folka dro med seg fett og dritt fra flenseplan.

Klokka ett var det middag. Det gikk mye i erter, salt kjøtt og flesk, eller tørrfisk bløta opp i vann. Iblant serverte stuerten hvalkjøtt, men det klarte jeg ikke å få ned en bit av. En sjelden gang skjenka bestyreren en liten dram rom til folka, men jeg fikk ikke, for jeg var for ung.

Ved sjutida var det kveldsmat. Når jeg hadde vaska opp for siste gang, kunne jeg ta kvelden. Av kjentfolk i ruffen husker jeg Ludvig, Hermann og Hartvig Viker, Johannes Gløppe og Sigurd Strand. Byssegutten, Hans Dyre, var beste kameraten min. Brødrene mine var om bord på andre kokern. Kristian var om bord i Hektoria og Søren i Benguela.

Hvordan var det på hvalfangst?

Vi hadde kommet fram til september. Siste dagen på feltet kom hvalbåtene inn med åtte finnhval. Så kasta vi fortøyningen og satte kursen hjemover. Da hadde Neko 21 800 fat olje om bord. Hvalbåtene skulle gå i opplag på Sør-Georgia, og jeg ble spurt om jeg ville være der over vinteren og koke for dem, men det sa jeg nei til.

Da vi nærma oss England, merka vi at det var krig. De malte svære norske flagg og NORWAY-NORGE på begge sider av båten. Men akter stod det NEKO, Leeds. Det var slik at nøytrale skip ble praia, slik at mannskapet fikk gå i båtene, for båtene ble torpedert av tyskerne. Vi fikk ordre om å ligge med klærne på og livbeltet under hodet.

I havn fikk jeg utbetalt 475 kroner i hyre. Så var det samme vei tilbake som vi kom. Det sto ingen mottagelseskomite på stasjonen i Fredrikstad. Men det var en og annen hjemme som spurte og grov om hvordan det hadde vært på feltet.

Det var ledig en jobb på Hankø som hotellgutt. Jeg fylte vann i svære vannkar i badet og kjørte kofferter med to ponnier til brygga. Jeg holdt ut i akkurat en måned. Så arbeida jeg hjemme på gården til jeg kjøpte snekke i 1923 og begynte å fiske. Det holdt jeg på med til siste krig. Det skal jeg fortelle om neste gang.

Trykt i Demokraten 1995