Slå løs, sa Sandstøl

Trygve Berntsen, i matrosdress, 10 år gammel slo, og championen gikk i gulvet på Fagen for telling. Forbildene fikk Trygve med far på dommerferd. Treninga foregikk i grisehuset hjemme.

Egentlig skulle jeg hett Ørnulf. Far hadde boksekamerater i Osloklubben. Mor satte seg på bakbena for Ørnulf var ikke noe navn. Dermed ble jeg døpt Trygve Ørnulf.

Hjemmet var ved Brekka, ved avholdslokalet på Torp. Far var pakker på Torp bruk. Hver jul og påske fikk vi billetter til badet på fabrikken. Mor stelte hus og hjem og oppdro to gutter og to jenter. I Frelsesarmeen fikk jeg stjerne i boka. I barnelaget til avholdslosjen var jeg med i Askepott og Til seters. Ei jeg spilte sammen med, ble kona mi.

Kamerater var Anker Nygaard, Knut Rolfsen, Sigurd Eliassen, Bjarne Bangor, Nils og Per Malern Pettersen, Kjell og Gunnar Zimmermann.

Vi spilte fotball i ei sandgrop ved Brekka. Bonden hadde gitt oss lov til å ta vekk noen røtter. Erling til Hulda laga ballen av papir fra fabrikken og surra med hyssing. I mål sto Per Malern når han ikke måtte hjelpe far sin.

I 1932 sto jeg i slickers i silregn på Sarpsborg stadion da Fredrikstad slo Torp to-null. En Fredrikstadkar planta klubbvimpelen ved siden av ballen som lå i senter for avspark. En torping lempa han over gjerdet og ut. Men så skjøt Børresen det ene målet og en annen ett til. På hjemveien på lastebilplanet hev vi alle Torpevimplene ut i Sarpefossen.

I -39 spilte jeg på juniorlaget, men krigen ble et avbrekk i karrieren.

Ser jeg ikke farlig ut?

Far hadde en eldre bror som hadde dratt til USA. Karl flakka rundt og arbeida fra sted til sted. Han så boksekamper og gikk i ringen sjøl. På et postkort sto han klar med heva gard. På baksida hadde han skrevet: Ser jeg ikke farlig ut. Han kom hjem i 1916. Far ble også interessert i the noble art. Torp Idrettsforening var stifta i 1915. Brødrene var blant de første som tok opp boksing i foreninga.

Fagen var ennå menighetshus, så treninga foregikk i avholdslokalet. Foruten brødrene Bernt og Karl Johansen var Viktor Kilberg, Rolf Pettersen og Ludvig Sigvartsen med.

På vinteren fyrte de opp i de to digre, svarte ovnene. Vann henta de i brønnen og vaska av seg svetten i emaljefatene. Både far og Rolf Pettersen fikk tre kretsmesterskap. På veggen hjemme hang medaljene på fløyel i glass og ramme. Farlig motstander var Filip Olsen fra Fredrikstad. Han hadde lange armer så far måtte infighte. – Du kommer hjem med nesa på kinnet, sa mor.

Hun likte dårlig at far boksa. En søndag i Halden hadde han fått en diger blåveis. Mandag sto han ute og måka snø. Blåveisen lyste mot den hvite snøen. Mor mi og svigerinna sto i vinduet og pekte og lo av ham. Da ble far sinna og la hanskene på hylla. I stedet ble han instruktør og dommer.

På slutten av 20-tallet leda far treninga i sløydsalen på Torpeskolen. Dit kom Johan Brandstorp, Arnt Fauli, Asbjørn Bamsen, August Kvarud og Arve Olsen. Sjøl fikk jeg være med og titte. Jeg hadde bestemt at jeg ville bli bokser. Da jeg var helt liten, sto far på kne foran meg og jeg slo etter ham og han parerte slagene.

Hjemme på Brekka hadde vi et grisehus. Når grisen var slakta, møtte vi gutta der når det regna, eller vi var lei av fotballen. Sjøl hadde jeg arva hanskene etter far, og det var minst et par til i omløp, for vi banka løs så godt vi kunne. Far stakk innom og ga gode råd. – Når dere går inn, så fort tilbake. Slår du rett venstre, så hold garden på plass, ellers kommer kontrastøtet så det smeller, underviste Bernt Johansen.

Vis meg stilen din!

Far var radikal. Han ville ikke stå i en borgerlig klubb, men meldte seg inn i AIL Brann.

Når det lå brev fra Brann i postkassa, skjønte jeg hvor landet lå. Jeg gnålte og maste til han ga seg. Når vi tok ferga til Greåker eller bussen til Sarpsborg, var jeg hoppende glad. I Sarpsborg var det nasjonale stevner i den store salen i Folkets Hus. Far satt i skjortearmer og vest og var sidedommer, sammen med Fritz Dehlin og Osvald Bekkevar.

Fra Hvidsten kom Leif Linder som var en dyktig bokser. Selbak stilte med Knut Karlsen, Thomas Andreassen, Arvid Karlsen Sørra, Thomas Leifen og Sigurd Olsen. Sigurd Olsen hadde boksa mot Tiller, som skrev i boka si at han visste ikke om noen som tålte så mye juling som Olsen.

Fra Oslo kom Kåre Jensen fra Freidig, Bryn, og Kåre Gundersen fra Fagen 26, en stille og rolig gutt og en flink bokser. Otto Eriksen boksa for Enerhaugen og Åge Abrahamsen fra Fagen 26. Jon Gullichsen fra Lillestrøm hadde pen dress og gull i tenna og hilste høflig på far og til meg: – Nå, Trygve, vis meg stilen din. Og så måtte jeg vise stilen min for Gullichsen.

Mange fra Rollo og Vika IL var arbeidsløse. De kom i konfirmasjonsdressen som var blitt for kort på erma, hadde rødt tørkle i halsen for å skjule skjorta, og utgåtte sko. Skoa var så blankpussa at de skinte.

Mens kampen gikk, satt far og noterte på blokka. I dag teller de slagene. Den gang vurderte de helheten i hver runde og ga karakter fra 20 og nedover for hver av bokserne. Første runde 20-18, neste 19-17 og så videre. Etterpå sammenligna de resultatene.

En gang i Arbeiderforeninga boksa Karl Nomell fra Halden forlikskamp mot Arne Kant fra Askim. Nomell var en harding. Han boksa i mellomvekt, men stilte gjerne opp mot en tungvekter. Karl Nomell boksa godt i to runder, men i den tredje hadde Kant klart overtaket. Minuttene gikk og så kom dommeravgjørelsen: Nomell hadde vunni. Folk husker gjerne siste runden, og nå brøt levenet løs. Verst pep de på galleriet. Jeg syntes det var flaut å være i familie med dommeren.

Det hendte ofte at noen ble bært ut av ringen. Johan Brandstorp slo ned en ekte, svart amerikaner ved en kamp på Torsøkilen bad, men det var visst bare tøys og tull og avtalt spill, for amerikaneren kunne knapt bokse. En gang i arbeiderforeninga pekte Brandstorpen opp mot galleriet, og da motstanderen så dit, tørka Brandstorpen til’n så han lå rett ut.

På 30-tallet hadde Selbak Turn- og Idrettsforening gått ut, og det var danna et AIL Robust på Elverhøy. Der boksa Håkon Johansen og de to selbakkarene Arvid Karlsen og Thomas Andreassen. En gang skulle de bokse mot Kåre Jensen for Freidig. Først slo Jensen ut den ene og snart snorka den andre, og jeg syntes det var fint, for det var jo Selbakfolk, og jeg var fra Torp.

På kampene i Folkets Hus i Sarpsborg satt alltid doktor Bretteville Jensen ringside klar til å få folk levende igjen.

I matrosdress og strømpelesten

En eneste gang har jeg sjøl slått knock-out, og det var bare på lissom.

I begynnelsen av 30-tallet hadde interessen for boksing dabba av her på Torp. Foreninga ville arrangere en oppvisning for å få fart i sakene. Trekkplasteret på plakaten var Pete Sandstøl, en av Norges aller beste boksere.

Det var smekkfullt på Fagen da Pete gikk i ringen i den flotteste badekåpe som hadde vært sett i lokalet. Den skulle han første kvitte seg med, sa’n, når han hadde slått Al Brown. Jeg satt ringside i matrosdress og slukte’n med øya.

En motstander skulle skaffes. – Spør guttungen sa formann Sven J. Svendsen som jeg beundra dypt og inderlig. Jeg krøp gjennom tauene i strømpelesten og matrosdress. I hjørnet var det strødd sagmøle som jeg gne fotblada i, slik de store gutta gjorde. Vi tok hverandre i henda. – Vær ikke redd, hviska Pete, jeg skal ikke slå hardt! Han stakk haka fram: – Slå til alt du klarer. Jeg slo ett slag, han rava bakover, ett til, og dermed gikk han i gulvet og dommeren teller 1, 2, 3… På 8 er han oppe igjen, men så går gongongen. Mye styr i pausa med Pete utslått på krakken, og sekundanten som vifter med håndkleet.

Så bærer det løs igjen, og han hvisker: – Nå får du klemme til, og det gjør jeg, og Pete går i gulvet og er slått ut og handa mi går i været og Fagen er i ekstase.

Etterpå måtte jeg skrive navnet mitt i dagboka til Sandstøl. Han ga noen gode råd med på kjøpet: – Trene, trene og atter trene, og avstå fra piker, vin og sang. Piker kjente jeg lite til, vin hadde jeg hørt om, men at det var farlig å synge, det skjønte jeg ikke.

På kvelden var det stor fest på en restaurant i Fredrikstad for Sandstøl. Om det var piker og sang der, det vet jeg ikke.

Trykt i Demokraten 1995