For Gud og en smed er allting mulig

Herman Forsberg lærte Torstein Andersen å smi mens jernet var varmt. Senere ble det mange år i egen smie. Fantasi og kvalitet preget arbeidene.

Far var platearbeider på Værste. Vi bodde i Gressvikgata 1. Foss som hadde kolonial på hjørnet, eide huset. Mor og en lillesøster på tre døde i spanskesyken. Jeg var fem år og lillebror. Far tok seg av søskenflokken på syv. Han tok oss med på tur i skog og mark. Når kameratene på Værste skrøt av hvor mye fisk de hadde fått, fortalte han hvor mye blåbær og tyttebær vi hadde pelt på søndagsturene.

Etter konfirmasjonen begynte jeg hos gartner Buurgaard ved Vestre Glemmen kirkegård. Det var handelsgartneri, og på lørdager sto jeg på torvet og solgte blomster og grønnsaker fra vogna.

Smed Herman Forsberg bodde rett bortenfor oss. Søster Astrid var bestevenninne med Amanda Forsberg som senere var kasserer på kemnerkontoret i alle år.

Smedgutten til Forsberg hadde sluttet. Smeden spurte om jeg ville begynne i smia. Jeg sa ja, for det var vondt om arbeid. Å være smed var tryggere enn å være gartner. Buurgaard sa at han syntes det var leit at jeg sluttet.

Svart rom med jordgulv

Smia til Forsberg lå i Huths gate 11 med en stor gårdsplass foran.

Det var et stort, svart rom med jordgulv og ett eneste vindu i ene veggen. Essa var ved pipa innerst i rommet. Der var også belgen til å dra med handa. Ved essa stod ambolter og avskjæringer med vann til herdinga. Langs ene veggen var en arbeidsbenk. Over den hang skaftemeisler, sinkeverktøy, dorer av forskjellig slag og smitenger i ulike størrelser.

Ellers fantes en bormaskin og en planskive. I taket hang ei lyspære med en blikkskjerm, og i kroken var vannspringen som frøs på vinterstid. Telefonen på veggen hadde nr. 1730 og på en spiker ved telefonen hengte Forsberg lappene med bestillingene. Datteren ga Forsberg en håndsrekning med å føre bøkene. Ellers klarte han forretningen sjøl.

Mindre enn ambolten

Jeg var en spjæling. Jeg syntes at ambolten var høyere enn meg selv. Jeg skulle jeg være oppslager. Jeg dro belgen til jernet var passe glødende i essa. Så tok jeg den store slegga og så slo smeden først med hammeren og jeg etter med slegga på jernet til det var blitt kaldt og måtte i essa på nytt. Da jeg kom hjem første kvelden, var jeg så trøtt at jeg gråt. – Du må nok holde ut, sa far.

Josefsen som kjørte sykebilen, hadde garasjen sin vegg i vegg med smia. Han og broren, Ragnvald, som kjørte drosjebil, var ofte innom og ble til hjelp og støtte for meg. En av dem tok den ene slegga og jeg den andre, og så slo vi annenhver gang, og da gikk det mye lettere.

Jeg ble sendt til Nicolaysen etter jern. Smijernet måtte være av beste kvalitet. Svenskejern var det beste, men også dyrest. Jeg hentet jernplater på to ganger tre meter som vi brukte til ovnsrør. Jeg satte platene ned på sykkelpedalen og støa med hånden og manøvrerte lasta opp til smia i Huths gate.

Lønna var fem kroner uka. Etter arbeidstid gikk Forsberg og jeg hjem sammen. Han var en rusk av en kar, med hendene i stikklomma i jakka. Innimellom stoppet han for han hadde dårlig hjerte. En gang hadde han glemt seg. – Jeg har ikke fått lønna mi, sa jeg. Så tok han opp lommeboka og gav meg femkroningen.

Forsberg hadde vært formann i smia på FMV og var vant til store forhold. Han var en dyktig smed og en god læremester. Han lærte meg å varme jernet riktig, ikke for mye og ikke for lite. I grunnen var det fint at det var mørkt i smia for da så du lettere fargen på jernet. Når du herdet, bestemte fargen resultatet.

Allsidige oppdrag hos Forsberg

Sleipner Motorfabrikk hadde verksted i båthavna. De brukte gjennomgående bolter til å feste motorene til beddinga. Boltene var av messing, og messingen er lunefull. Varma du for lite, føk hodet av. Varma du for lenge, var det like gæli.

Sleipner hadde støperi. Med skraper fjerna de slagg fra smeltediglene. Skrapene ble brukt opp og skulle fornyes. Forsberg hadde verken gass eller elektrisk sveiseapparat. Han lærte meg essesveising: Først gløda vi den ene biten og så den andre og så la vi dem på ambolten og hamret løs til de forente seg.

Innimellom kom Juul og Sverre Nipen innom for å få smidd om dreiestålet.

For Bjarne Aas smidde vi bolter og sjakler til riggene på seilbåtene. Aas bodde ved Seiersten skole og var ofte innom smia. Han gikk for å være en vanskelig og temperamentsfull herre. Formann Pedersen på båtbyggeriet pleide å si: – Nåde den som faller i unåde hos Aas. Jeg kom godt ut av det med ham. Han var en høy, røslig kar som ville ha førsteklasses arbeid. Det var ingen spøk hvis en bolt røk i uvær på havet.

Det var vanlig at smeden laget enkle ovnsrør uten å gå blikkenslagerne i næringen. Vi hadde ofte oppdrag for Waldemar Larsen. Ole Billing laget de mest innviklede avsugsystemer, og vi smidde flenser til rørene.

Mannekeng i sykehuskorridor

I privathusene manglet ovner sten. Vi rev hele ovnen, skrapet ut i alle fuger før vi bygde den opp fra bånn av. Det var ikke alle fruer som var begeistret for å få en smed inn på parketten.

Da de skulle installere et nytt Siemens røntgenanlegg på St. Joseph, hadde vi en del arbeid med det. Jeg pleide å gå i tretøfler som jeg hadde sålt med bildekkbiter fra garasjen til Josefsen. Her måtte de nok av, for sykehus er det reneste og peneste du kunne tenke deg. Men priorinnen hadde sett tøflene: – Nei, bare ha dem på, Andersen, de er da så elegante. Så måtte jeg som en annen mannekeng demonstrere det lydløse fottøyet mitt i korridoren på sykehuset.

Skøyter slipes!

I 1936 døde Forsberg. Jeg fikk overta smia vederlagsfritt mot å hefte for utestående gjeld. Største posten var hos Nicolaysen. Alf Nicolaysen stolte på meg, han var som en far for meg.

Jeg kalket veggene i smia. Nå begynte en ny tid. Jeg overtok O. Henriksen og Sønner, Søland og Sønner og Fredrikstad Sten og Monument etter Forsberg. Likevel gikk det trått til å begynne med. Jeg hengte opp skilt utenfor: Skøyter slipes. 25 øre. Guttungene kom fra Kniple og skulle ha sveiset sparkstøttingmeiene sine.

God hjelp i starten fikk jeg av Isak Olsen i Fredrikstad Monteringskompani borte i gata. Jeg fikk tegningene og gikk rundt på verkstedet og merket opp på platene. Jeg gikk ut og inn og hadde ingen utlegg og fikk betalt for arbeidsinnsatsen.

Etter hvert gikk det bedre. Den første jeg ansatte var Anders Olaves Andersen. Senere kom Johnny Sørensen. Begge var fra Krosnes og flinke arbeidsgutter.

17. mai var det bilkortesje. Jeg trakk i bonjour med floss og kjole og hvitt og hadde en svært bart under nesa. Jeg hadde sveiset sammen en sparkesykkel fra attenhundreogdentid. Bak hadde jeg skåret ut en ambolt av blikk. På ambolten stod det: Torstein Andersen, smed. Så sparket jeg av gårde nedover Nygaardsgaten.

Per Spelmann på peisgitteret

En smed trenger hammer, ambolt, esse og fantasi.

Seiersborg trevarefabrikk laget båtinnredninger for Sarpsborg Mek. Verksted. De innvendige trappene ville rederen ha i smijern. Ivar Bruu tegnet mønsteret og jeg gjorde smiarbeidet. Bruu var ikke snau til å rose når han likte resultatet.

Arkitekt Anstein Arneberg sto for nytt administrasjonshus på FMV. Jeg laget feltene i trapperekkverket i hver etasje.

Ivar Bruu hadde oppdrag for kommunen. Tamburen trengte lykt. Ikke av jern, men av kobber som varer i all evighet. Bruu tegnet og jeg sveiset overmodne drueklaser. Med lys bak matt glass lokket den tørste byboere.

Lill Klemsdal, gift med Per Kolstad ville overraske mannen med en gnistfanger foran peisen. Mannen var glad i blomster og musikk. Jeg var med på notene og sveiset et noteblad med blomster og noter på linjene og G-nøkkel foran. Da den var ferdig, gikk hun til pianoet med gnistfangeren og spilte fra bladet: Per Spelmann han hadde ein einaste ku…

En dag hadde klokken i Vestsiden kirke stoppet. En annen fikk ta seg av urverket, men selv hang jeg mer utenfor tårnet enn inni og sveiset beslag med det elektriske apparatet mitt.

For Gud og en smed er ingenting umulig.

Trykt i Demokraten 1995