Fra tømmer til treull

Først var det treull til porselen og tomater. Deretter Dyhonit til vegger og tak. På 50-tallet hele hus i materialet fra Fredrikstad Treullfabrikk. Ragnar Evensen fløy rundt i fabrikken fra han var en guttunge.

Barndomshjemmet var i Apenesgata. Far hadde vært ved jernbanen og hatt diverse agenturer før han sammen med elskelige Einar Johansen startet Treullfabrikken i 1929. Da var jeg fem år.

Jeg gikk på St. Croix. Læreren var en torturist. Skolehjemsguttene fikk i alles påsyn fettlærsstøvler. De skulle lære å være takknemlige.

Jeg gikk realskolen og gymnaset på Den gule. I matematikk hadde jeg Olaf Lund. Han var et fint menneske og en flink lærer. Matematikken ble morsom og spennende.

Krigen brøt ut. Tre av oss hadde radio på et kott bak gymnastikksalen. Vi bad om å få gå i gården. Når vi kom tilbake, var vi sprekkeferdige av London-nytt.

I klassen gikk to nazister. Den dag i dag er jeg skjev i kjeven. 17. mai 1943 dro vi på fest hos pastor Nossen med russelua gjemt på magen.

To år senere var krigen slutt og jeg begynte på bygningsingeniørlinjen på NTH.

Som guttunge var jeg stadig ut og inn av fabrikken nede på brygga. Litt eldre hadde jeg sommerjobb og holdt matpause med vørterølflaska på toppen av en stabel med Dyhonit.

Bråk og støv og rått og kaldt

I starten var Treullfabrikken beskjedne greier. En brakke, et bølgeblikklagerskur og noen åpne skur. Grunnlaget for produksjonen var tremeters kubb. Til å begynne med kjøpte far tømmer fra Haldenvassdraget Skogeierforening. Senere eide fabrikken Brønnerødskogen ved Moss og Ankerskogen. Mesteparten av kubben kom med jernbanen. Den gang gikk sporet helt bort til porten på Porselen. Det ligger der ennå, godt nede i bakken.

Kubben ble kappet opp på kappsag under åpen himmel. Den ble kjørt på trillebår til tørk og fra skuret til brakka der maskinene var. Både høvelen og pressa ble drevet av remmer ned fra akselen oppe i taket. På utsiden surret og gikk en stor, elektrisk motor. Høvelen bråkte noe forferdelig, og remmene hvirvlet opp en masse støv. Litt varme sto det nok av maskinene. Likevel var det rått og kaldt på vinterstid så nær ved elva.

Fra høvelen gikk treullsponene til pressa. Der ble de pressa sammen til baller på en 50 kg. Fra fabrikken ble ballene trillet på traller ut i lagerhuset. Rubin Rubinstein var en kraftkar og tok lett en balle på 50 kg over hodet. De ble stablet i høyden, og kameraten min og jeg satt på toppen av stabelen og dinglet med bena og kikket ned og syntes det var ufattelig høyt. Dessuten var det ikke ufarlig.

Fra lagerhuset gikk treulla ut til fjerne og nære kunder. Det aller meste gikk til innpakning av skjøre gjenstander av glass og porselen eller som emballasje rundt fersken, tomater og meloner.

Beste kunde var engelsk

Mot elva lå brygga. Utenfor den ble det fortalt at det lå en havarert seilskute på bunnen. Ved brygga lå et par husprammer som fabrikken også brukte som lagerplass. Fra brygga ble ballene lastet på prammer. Fix eller Marnet slepte prammene til Trafikk-brygga eller helt opp til Prestelandet der ballene ble lastet om bord i båter som tok treulla til Marokko og Kanariøyene.

En god del gikk til England. Beste kunden vår var engelsk – Abbots Wood Company, eid av Mr. Abbot selv. Familiene ble venner. De kom til oss og vi dro over på gjenbesøk med Mimona eller Sitona. 12. april 1940 lå et telegram fra mr. Abbot og ventet på Telegrafen: – Why the hell do you let the Germans put up with your ships like that?

Treullfabrikken ble utvidet. Flere bygninger ble oppført og nye maskiner innkjøpt. En ny høvel ble konstruert av P. B. Andersens mekaniske verksted her i byen. Det var flinke folk, representanter for den beste håndverkstradisjon.

Kontoret ble pusset opp. Lakkert bjerkefinérpanel på veggene, brune lærstoler, parafinovn i kroken samt frøken Augensen som var hos oss i mange år.

Høvlene ble forbedret. Jeg tror far oppfant systemet som fikk navnet Excelsior. Tenner på en stålplate erstattet alle knivene. Resultatet ble en spenstigere, mer voluminøs treull.

Tre skift med Dyhonit!

Det store spranget i Treullas historie skjedde med Dyhoniten i 1935-36. Isolasjonsmaterialer til hus eksisterte så å si ikke. Englehår, glassvatt fantes, men var fæl å håndtere. Kork ble noe brukt, men isolerte dårlig mot kulda og var skrekkelig dyr.

Dyvik og Holmqvist i Sverige kom med sitt patent: Pressede plater av treull med sement som bindemiddel. Far fikk lisens og satte i gang.

Første tiden foregikk blandingen manuelt. To karer sto med grep og rørte sammen blandingen i et digert kar. Så fikk vi maskiner: Blandemaskin, skrue som hentet opp sementen, og rør som førte blandingen til pakkerne. De hadde en stri tørn. Først fylle formen, så lokket på, så inn i pressa, så skulle platen ut for å herdes ett døgn, så ble de barbert i kantene før de gikk til lagring en måneds tid før de ble sendt ut på markedet.

Dyhonit-platene slo an. Først hos lokale bygningsartikkelforhandlere, Rybom og Widnes, Fredrikstad Bygg, så løp det inn ordre fra Herføl i Moss, fra firmaer i Oslo, snart fra forhandlere i hele landet.

I den travleste byggesesongen kunne fabrikken kjøre to, under tiden tre skift.

Min far, Sverre Evensen, ledet det hele. Han var av den gammeldagse, autoritære typen, til tider temmelig hard.

Formann i mange år var Lauritz Antonsen fra Lisleby. Han var med i Zoar og svært gudfryktig. Senere fikk også sønnen arbeid ved fabrikken. Av den gamle garde hadde vi Hæren, Bossum, Asbjørn Svendsen, Gunnar Mathiesen. Mange av de ansatte bodde i strøket, på Trosvik og Trosvikberget. Gullichsen var ivrig fisker og hadde snekka si liggende ved brygga. Allerede klokka fem kom han ruslende, Svendsen likeså. Så pratet de og røkte en times tid før driften begynte.

Den første tiden spiste folk der det falt seg. Senere fikk vi spisesal. Alle hadde maten i blikkboks og kaffen på seltersflaske med hvit porselenskork.

Med Bugge Olsen og Nerdrum på lasset

Dyhonit kunne brukes til mangt. En dag i 1943 fikk jeg telefon: – Dra til Sportsveien det og det. På et rom på loftet satt pianolæreren min, Jens Bugge Olsen og rektor ved Den gule anstalt, Hans Nerdrum. Begge var på flukt fra Gestapo.

Treullfabrikken ordnet opp. Først fikset vi kjøretillatelse på Ortskommandantur til en kunde nær grensa. På lastebilplanet ble det lastet opp dyhonitplater med et hulrom i midten. På Skjeberg stasjon hadde sjåfør og jeg tissepause. – Går det bra, spurte vi lasten. – Ja, sa Bugge Olsen og Nerdrum i kor. Like ved grensen leverte vi varene som forsvant som ånder i en fillehaug. Verst var det å holde tett, for ryktene gikk: – De hadde rodd over til Sverige… De hadde flyktet i tyske uniformer…

I 1950 begynte min bror Knut og jeg på fabrikken. Han i det merkantile, jeg sto for det tekniske. Dyhonit Bastant var det nye produktet. Far fikk visst ideen da han satt på Grini. Bastanten var ferdige, selvbærende bygningselementer: 50 cm brede, 10-15 cm tykke og i full takhøyde to meter og 70.

Vi produserte dem i byggesett for industrien og for privat boligbygging. Teknisk avdeling ble utvidet med tre ingeniører: Eiliv Næss, Jens Linde og Berger. Per Skauen som tidligere hadde hatt med skogdriften, ble en svært dyktig ekspedisjonssjef.

Si ikke De er protestant

Dyhonit Bastant ble en slager. Vi hadde salgssjef i Oslo og agenter over hele landet. Vi leverte til rekefabrikk i Kirkenes og til skipshall i Kristiansand. Platene ble brukt som skillevegg i blokker. I forretningsgårdene i Farmannsgaten vis à vis Den norske bank, er alle veggene i Dyhonit.

Vi laget typehus for norske forhold: Kjernehuset, Rodehuset. Gode forbindelser med fylkesforsyningsnemnda var viktig. Selv bor jeg i et Dyhonit Bastant-hus. Pris fullt ferdig ble 54 000 kroner. 800 bolighus gikk til Kongo.

I 1950 var det flom i Italia. Røde Kors sendte nedover skipslaster med våre hus. Jeg dro nedover med kone og nyfødt barn. Det ble en hel landsby i nærheten av Adria. Den dag i dag heter den Villagio Norvegia. Vi drev på natt og dag og husene ble ferdige på rekordtid. De italienske arbeiderne hadde primitive redskaper og var forferdelig flinke. Da jeg skulle betale hotellet, viftet eieren meg av: – Men for all del, si ikke til mor at du er protestant! Et av husene ble utstilt i Rovigo. Dit kom de Gasperi, Pale og en kardinal. Om han velsignet huset, vet jeg ikke.

På 60-tallet fikk vi hard konkurranse. Bedre isolasjonsmaterialer hadde kommet: Stenull, Siporex Ytong, Lecablokker. Vi var sta og sto på. Hadde vi forsøkte nye veier, så kanskje.

Fredrikstad Treullfabrikk ble historie. Produktene våre finnes stadig i tusener av bygninger rundt om.

Trykt i Demokraten 1995