Full fart forover!

I alle år har det vært full fart for Knut Nordstrand, fra han startet som hjelpemann på Glimt på 65 hester i maskinen til han avsluttet som skipper på Samson som hadde 1 200 hestekrefter å rutte med.
– Før var det liv i elva, sier slepebåtveteranen.

Vi lekte indianer på fjellet bak Møllerodden. Det tilhørte oss. Vi rodde i eka og plukka opp særpinger som mor brukte til ved i ovnen. Far var vaktmann på Denofa. På fritida fiska han ål. Ekstrainntektene kom godt med for vi var seks brødre og ei jente hjemme.

Etter Smertuskolen ble jeg visergutt i melkebutikken til Bergljot Kristiansen. Jeg møtte opp med dravogna nede ved fergestedet og frakta melkespanna opp i butikken.

Kylstad Hansen var mye over på Denofa. En dag spurte far om han hadde arbeid til meg ved Glommaverkstedet. Jeg ble hjelpearbeider og var med og monterte maskinene i Vister og Vesterøy. Øya rant etter sveiseblinkene.

Da tyskerne i april 1940 kom inn over Fredrikstad, stod hele værste nede på brygga og glante. – De er franske, sa en som skulle ha greie på alt. Flyveren skjøt med maskingeværet, og jeg kasta meg under ei tralle. Kort tid etter ble alle sagt opp.

Søland hadde to visergutter som farta mye rundt. Hansen som eide slepebåten Glimt, trengte folk. Nei, de trivdes der de var, men de kjente en som gikk ledig. Da jeg gikk ned til Hansen ved Phoenix fergested, fikk jeg jobb med en eneste gang.

Vi fabla om tåkekikkert

Hansen var en trivelig kar, 70 år gammel, med hvitt fippskjegg. Han var av den gode, gamle sjømannstypen som hadde seilt under første verdenskrig. Han var gærn på tyskerne: – De rakkera tok fra meg to fine skuter, sa Hansen.

Hansen var skipper på Glimt, Johan A. Scheele var i maskinen. Jeg ble dekksmann og fyrbøter for 12 kroner uka og plenty med ubetalt overtid. Glimt var 20 meter lang og i underkant av 25 tonn og bygd på FMV i 1896. Den hadde en lavtrykksmaskin på 65 hester. Det var en snill maskin som gikk om det skulle være i grus. Hadde’n et par kilo på kjelen, lunka’n pent av gårde. Toppfarten uten slep kunne være en 8 mil.

Utafor Slaveriet var det dødvann i elva. Der kom saltvannet opp og blanda seg med ferskvannet. Det holdt igjen så vi kom ikke av flekken med slepet. Da skrudde maskinisten bare opp to ventiler på toppen, og snart gikk det så det kokte igjen.

Om morran var det min jobb å bære om bord et lass med ved og fyre opp under kjelen. Ellers lempa jeg køl fra bunkersen på begge sider inntil borde. Hver annen time slagga jeg. Jeg slo køla over på en side, slagga, og slo køla over på motsatt side igjen.

Vi hadde et rom som du kan kalle ruffen eller lugaren eller salongen. Der var det benker som vi sov på. I taket hang parafinlampa. Natthuset til kompasset hadde parafinlys og likeledes lanternene. Hver dag pussa og trimma og fylte jeg dem. I maskinrommet hadde vi en karbidløkt til å lyse med når vi skulle inn i bunkersen.

Radio fantes ikke. Ved behov ringte vi inn til byen fra Strømtangen fyr. Radar var knapt oppfunni enda, og av og til fabla vi om at det kunne vært fint å hatt ei kikkert som vi kunne se i tåka med.

Baron Holberg var finest

En hel flåte drabåter laga liv på elva. Det var Oscarsborg. Skipperen Peder Pedersen het aldri annet enn Peder Los. Han var dyktig, det liksom lå tel’n. Han ble som et forbilde for meg. Fix førte Harald Andersen, med tilnavnet Snøføyka. På Gama var Alfred Jensen skipper. Kristoffersen førte Hauge og Johan Johansen Torp. Rummelhoff var på Oter, Hansen på Franken, Andersen på Tofte og Arntzen på Marnet.

Anton Hansen på Selbak, også kalt Millionær-Hansen, eide Fram der skipperen også het Jensen. Hansen drev stort med lektere: Freja, Jenny, Vestfold og Kristiania. Kristiania var så gammel at det ble fortalt at hun hadde gått i slavefart. Martiniussen eide Magna og Memento. Begge har havna på bånn oppe i elva. Søren Wiese hadde dronning Louise som gikk siste tur med papir fra Yven.

Størst og finest av lekterne var Baron Holberg. Den gikk nordover med plank under krigen og kom aldri tilbake.

Da Hansen hoppa

Første turen min med Fix var fra Selbak til Halden med et par prammer med plank. På tilbaketuren beregna vi ikke avdrifta og dunka borti Knivsvikholmen, men ellers gikk alt bra.

Vi gikk mye på elva. Vi dro prammer med mursten til jernbanebrygga der de ble lasta på togvognene. Fra Jernbanebrygga lasta vi jerngods til Fredrikstad værste. Eller vi frakta høvla bord, eller kassebord eller senere på krigen brakkelemmer som ble lasta om bord på båter ved Prestelandet og andre steder.

En gang ved Prestelandet skulle vi inn med en huspram mellom land og en båt som var fortøya. Båten lå og jaga og jaga, og wiren stramma og hekta seg fast i lanterna på styrhustaket. Hansen hadde klatra opp for å ordne opp. Vi ropte hopp! og Hansen hoppa før taket ble hengende i wiren, og sidene på styrhuset datt i dekket så nær som den foran, for den var festa til rattet.

Jeg sto om bord i Glimt i trekvart år. Scheele hadde kjøpt Fix i -39 for 500 kroner. Den var bygd på Værste i 1892. Han fikk sveisa igjen hølet i kjelen og starta så smått for seg sjøl mens han var maskinist på Glimt. Nå ble jeg hjelpemann på Fix med dobbelt så mye i lønn. Arne Scheele var skipper og faren, Johan A. i maskinen. Fix var stort sett som Glimt, men hadde fem hestekrefter mer. I 1943 gikk jeg om bord i Per. Den var på 120 hestekrefter og hadde metallpropell. Der sto jeg om bord krigen ut.

Vi var ute i all slags vær. Hardest kunne det blåse når vi kom fra Missingen og skulle inn mot Strømtangen. En gang måtte karen på lekteren spy i lua si. I hard sjø tok vi ofte inn overvann. Lukene var ikke tette på de gamle båtene. Vannet kom ned i maskinrommet og køla ble våt og vi måtte gå i gang med å lense.

Minesveiper forbi Lera

Av grunner hadde vi Tjømøskjærene. I hardt vær gikk vi gjennom Kløvingen. Aller verst var Rakkerbåene. Jeg har vært borti dem en eneste gang. Det var med Alvar for S. Selmer.

Under krigen gikk vi mye med prammer med ved fra Halden. Når vi gikk ut, hendte det at vi hadde minesveiper med oss forbi Lera. Mot slutten av krigen begynte vi å gå med tømmerføringer. Vi henta dem ved Visterflo og gikk til Oslo, eller ved Larvik og gikk til Torpefabrikken. Det vanlige var 64 moser i slepet.

Vanligvis brukte vi ett døgn til Oslo. Vi ankra gjerne opp ut forbi Filipstad ved Brenselsentralen. Da vi kom til Drammen på hjemturen, gikk flyalarmen. Vi la oss til å sove, hva annet skulle vi gjøre? Seilskuter har jeg slept en eneste gang. Det var i 1944 da vi slepte finske Valborg fra Porsgrunn til Svelvik.

Berginger har jeg vært med på noen ganger. Et år berga vi tre båter. Magne Sigurd som hadde gått på ved Fjeset klarte vi ikke, alt vi dro. Senere så ble hun slått av grunn og ligger utfor der.

Mange år senere var jeg skipper på Buster og på vei til Brevik. Vi passerer Remito på 400 tonn med dekkslast av kanner. Hun har slagside, og jeg tenker: – Dæsjken, det der går ikke bra. Rett etter hører vi i radioen at en annen slepebåt melder at Remito er i vanskeligheter. Det gjaldt å være først så jeg sveiva rattet i borde. Da vi nådde Remito, lå hun helt over, det var rett før hun gikk rundt. Mannskapet hadde fått på seg livbelter og satt på skansekledninga. Å få ut livbåter hadde ikke vært mulig. I sjøforklaringa etterpå ble det sagt at lasta hadde forskjøvi seg, og kokken hadde glemt å stenge en ventil i sida, så båten begynte å ta inn vann.

Vi fikk sleper om bord, og etter vel ei time hadde vi fått henne inn i ei bukt på Sigdisøya, hvor vi fortøyde henne. Da lå hun på tre-fire meter. Hadde hun gått ned, hadde hun blitt liggende på 100 meter. Da det var over, var jeg så tørr i munnen at jeg måtte sende maskinisten ned etter et krus vann. Jeg tenkte: – Får vi en berging til, så dauer jeg.

Trykt i Demokraten 1995