Kan dyrlegen komme?

– Det var bare å komme i klærne og få jobben gjort, sier Martin Kolberg (85). Fra 1937 har han kurert hest og ku og gris og sau fra Varteig i nord til Hvaler i sør.
– Respekt for dyrene er første bud, sier veterinærveteranen.

Dyr har jeg levd med så langt tilbake jeg kan huske. Jeg vokste opp på Brandstorp gård, på grensen mellom Borge og Skjeberg. Brona var snill som dagen var lang og lot ungene ri på seg og herse med seg som vi ville. Tjenestehesten på gården avtjente hver sommer verneplikt i kavalleriet i Gamlebyen.

Jeg gikk folkeskole og to år på middelskole i Sarp. Da vi fikk den første bussruten forbi gården hjemme på vei til Fredrikstad, flyttet jeg over til Den gule anstalt. Bussen var en kasse bak på en pedalford. På vinteren sikret den heldige seg plass på benken over eksosrøret.

Lektor Jenssen underviste om den franske revolusjon så jeg den dag i dag ser for meg Stormen på Bastillen.

Natten til 17. mai 1931 knyttet jeg en striesekk rundt livet på Fredrik II og satte russelua på hodet av kongen. Dagen etter sa en av de gamle polisene som pleide å rusle rundt i Gamlebyen: – Du, Kolberg, vi måtte ha brannstigen for å få den av.

Bonde ville jeg ikke bli. Det var for slitsomt. I stedet satte jeg meg på toget for å studere ved Den Kongelige Veterinær- og Landbohøjskole i København. Da toget nærmet seg Kongens glade by, spurte jeg konduktøren om det var København. Han så på meg: – Hva fæn skulle det ellers være?

Hver måned kom 150 kroner fra far i bankokonvolutt med lakksegl.

Lærerne var fremragende. Tonen var: – Hr. professor hele veien. I klinikken måtte vi stille på rad og rekke i hvitt til inspeksjon.

Vi bestilte ølkagge hos høkeren og holdt fest hos den som hadde det mest døvhørte vertskapet. 60-70 stykker startet på studiet, og vi var 20 som fullførte.

21. februar 1937 gikk jeg av toget på Sarpsborg stasjon. En politimann i Sarp sa i alle år: – Jeg husker godt den dagen du kom hjem, jeg, Kolberg.

Dagros første pasient

Første kontoret fikk jeg i et lite, grått hus i Glengsgata. Når du sitter helt innerst i restauranten til St. Olav hotell, er du omtrent der jeg startet dyrlegepraksis for 58 år siden.

De aller nødvendigste instrumentene hadde jeg kjøpt i Danmark: kniver, sprøyter, saks, pulverbøsse for å gi medisiner til hest, sonder, kateter samt noen kroker og kjettinger til fødselshjelp. Jeg hadde dessuten tjent tre måneder i felten hos en dyrlæge på Langeland. Han lærte meg at jeg skulle være mot andre slik jeg ville de skulle være mot meg. Ikke minst gjaldt det forholdet til dyrene.

Min første pasient var Dagros på nabogården. Hun hadde fått i seg noe skarpt. Kua kom seg, uvisst om det var på grunn av dyrlegehjelp. Det satte iallfall i gang en smule jungeltelegraf. Avertert meg har jeg aldri. Kunnskap er ikke en salgsvare i avisen.

Til å begynne praktiserte jeg mest på gårder i hjembygda. Senere utvidet jeg, fra Varteig i nord til Torsnes i sør. Etter at jeg i 1947 ble distriktsdyrlege, hadde jeg også Hvaler som en del av området.

Første bilen var en todørs, grønn Chevrolet.

Hvert år la jeg mellom 60 000-70 000 kilometer bak meg på til dels håpløse veier. Verst var det i de ytre distriktene. Øvre Skjebergdalen var fæl, øvre Varteig likeså, for ikke å snakke om de fjerneste delene av Tune. Aller verst var det i vårløsninga. Vaskebrett måtte en slite med gjennom hele sommeren og høsten. Når de brøytet gårdsveiene på vinteren, var det for hest og slae. Jeg gasset på med ene hjulet på bilen nede i veien og det andre oppe på hjulsporet. Varmeapparater i bilene kom senere. Den jeg kjører med nå, er nr. 31 i rekken.

Når jeg ikke kom lenger, var det to muligheter. Enten hadde jeg avtale med bonden om at han skulle hente meg med hest og slae. Etter krigen ble jeg ofte fraktet til gårds bak på Ferguson-traktoren. Eller jeg tok bena fatt. På vinteren hadde jeg ski med meg i bilen. Når jeg skulle til husmannsplassene ytterst i Torsnes, pleide jeg å kjøre ut til Ullerøy og gå over isen til Munken, Tamburen eller Askedalen.

Alltid kaffe hos Håkon Lia

Fra husmannsplassen med ei ku på båsen, dro jeg til gårder med stor besetning. På Torsø herregård satt Lous Mohr i husarrest under krigen. Han ville alltid være med meg i fjøset. Tove Mohr traff jeg ofte, et usedvanlig fint menneske.

Grimstad, Kviberg, Aarum, Tofteberg, Skjelingårdene, Heiern, Heidenberg, Holm, Molteberg, jeg har vært på dem alle sammen. Og på mange flere. Det er vel å skryte, men det er ikke en flekk i distriktet jeg ikke kjenner.

Før var det slik at når dyrlegen hadde gjort sitt, stod bordet dekket. Jeg ville bort fra skikken. Hadde jeg sagt at jeg skulle være på neste gård klokka 11, kunne jeg ikke sette meg til å spise og prate. Fem minutter i bildøra ble det alltid tid til. Det kunne være vel så viktige råd som ble gitt da, som når vi holdt på inne i fjøset.

Jeg pleide å legge runden slik at jeg hadde de triveligste til slutt. Som Håkon på Lia i Ullerøy når han trengte dyrlege til grisene som hadde rausjuke. Der ble det alltid en kopp kaffe og noe å bite i.

Ennå herjet tuberkulosen

En resept kostet to kroner, kastrering av hest 12 kroner, en fødsel 15.

Den verste krisen i landbruket var over da jeg begynte å praktisere. Men på båsen sto Hypotek-oksen som var til lånet i banken. Skulle den gå hen og dø, var det nær sagt katastrofe for enkelte bønder.

Jeg var så å si helkontinuerlig. Telefonen ringte tidlig på morgenen: – Kan dyrlege Kolberg komme? Det var bare å få på seg klærne og få jobben gjort. Folkene hadde kommet ut i fjøset og sett ei ku som hadde lagt seg. Eller det var en fødsel som ikke gikk som den skulle.

Først og fremst var det infeksjonssykdommer som kversild hos hest, smittsom kalvekasting, smittsom jurbetennelse eller rausjuke hos griser.

Før vi fikk antibiotika, var det å ty til naturens legemidler. Jeg komponerte og skrev resepter: Gentianarot, ekebark og kritt, aloetinktur… Ennå anvender jeg svovelliniment og forskjellige blandinger med sporstoff fra plantene.

Mot tuberkulosen var det ingenting som hjalp. Ennå var tæring en folkesykdom. Røktere med åpen lungetuberkulose stelte dyra og overførte sykdommen til ku og gris. Eller den andre veien: folk ble smittet av tuberkulose fra melka. I min studietid hadde 60 % av kuene i Danmark tuberkulose. I slutten av 30-tallet reiste jeg rundt for Sarpsborg Aktiemeieri og tok tuberkulinprøver på hundrevis av dyr. Pasteurisering av melken ble løsningen.

Aldri bitt eller sparket

Mest dramatisk var munn- og klovsyken. Det var ingen annen utvei enn stamping out, nedslakting av hele besetninger. Det ble gravd en grav etter forskriftene. Så ble dyr etter dyr ført frem og skutt. Jeg måtte ned og stikke hull på vommene så de ikke svulmet opp. En drittjobb, for å si det mildt. Men på den måten reddet vi andre dyr. Vi desinfiserte fjøset, røkterne og oss selv og sperret av gården, gårdene eller bygda så lenge det var nødvendig.

Ofte måtte jeg operere. Først måtte dyret kastes, av folk på gården, med hjelp fra nabogården hvis det trengtes. Dyr skjønner mer enn vi tror. Nærmer du deg og er redd, blir dyret redd. Jeg har aldri blitt bitt eller sparket så lenge jeg har vært dyrlege.

Ennå brukte vi kloroform til bedøvelsen. Den ble dryppet på en klut på en trådmaske som jeg holdt over nesa til Blakken eller Brona. Av og til tydde vi til avledende manøvrer: En brems på nesa til hesten så den ikke brød seg om den du tok på stedet der det var vondt. Instrumentene kokte jeg ofte i en kjele på komfyren i kjøkkenet på gården. Beste stedet å operere var i sollyset på en grønn slette.

Til å begynne med kviet vi oss for å gå inn i bukhulen. Horror peritonei heter det visst på latin. Men vi opererte, både der og i leddene. Ofte måtte vi sy sammen stygge sår i jur og ben på den tiden da piggtråd var det vanlige.

Gleder dyret, eieren og deg sjøl

Jeg har sett mye godt stell av dyr, av eiere som har skjønt at det dreier seg om levende vesener, ikke kjøttstykker. Jeg har også støtt på det motsatte.

Vårknipa var lei for en del bønder. De hadde ikke regnet med hvor mye for de trengte, og på nyåret minket det på låven. Kuene var ofte vårbære og trengte skikkelig foring. Når Dagros ikke fikk nok å spise, la hun seg. Det nyttet lite å dra på bygda og kjøpe for, for du kan ikke fore opp ei utsulta ku på noen dager. Hun ville ikke reise seg, og eneste utvei var å avlive.

Fødsler kunne gå gærnt. Kalven lå i feil stilling, var vanskapt, hadde fosterkontraktur som betød at hvert eneste ledd var stivnet. Jeg måtte bruke embryotomen, et instrument til å partere fosteret med for å redde mors liv. Som oftest klarte vi det. Men bevares, det hendte da vi reddet kalven eller føllet også. Du var glad når du hadde tørka nykomlingen med en høydott, og mora begynte å slikke ungen og bonden sjøl strålte som en sol.

Det er slik i dette yrket at klarer du jobben, gleder du tre stykker: dyret, eieren og deg sjøl.

Trykt i Demokraten 1995