Kråkerøyjente med pigeskole

HEI, EINAR, TAKK FOR IGÅR! blunket jenta på Stripa til hr. overlege Einar Schie. Else Bydal var kvinne for sketsjen. Kråkerøyjente på 91 med erfaring fra plisserte slingrekjoler til blindtarmoperasjoner på Sentralsykehuset. – Det har vært fryktelig moro, sier fru Bydal.

Jeg er Kråkerøyjente med Pigeskole og Den gule anstalt. På Pigeskolen var det en dødssynd å hviske i klasseforstander Kirsten Øvergaards timer.

På gymnaset hadde vi Western i engelsk og Brekke i tysk. De var dyktige lærere, de stilte krav til oss.

I norsk gikk det skeis. Jeg var sørgelig umoden og skulle til artium skrive om Nasjonalfølelsens betydning for et folk. En prikkfri ortografi og landsmålstilen om en vårdag i skogen reddet fadesen. Det holdt såvidt til en Meget i hoved.

Jeg syntes jeg var lite å se på, selv om jeg sikkert ikke var så dum. Gutter interesserte meg lite, så venninnene hadde det sikkert morsommere enn jeg.

For anstrengende piker

Fra bestyrer Holtsmark ved Kristiania Handelsgymnasium kom beskjeden: Undervisningen er for anstrengende for piker. I stedet tok jeg privattimer i tysk og engelsk og stenografi hos en privatlærer her i byen.

Ett år ble jeg sendt til onkel og tante i Haugesund. En venn spilte fiolin og jeg piano, og så spilte vi sammen i Frikirken og lignende steder. Mor og far skulle bare ha visst at jeg ikke var det døyt forelsket i ham.

Far hadde gått gradene fra klerk ved høy pult på Bjørnebybruget til kontorsjef ved Sarpsborg Mekaniske Verksted, startet av hans gode venn Josef Larsen.

Verkstedet holdt bil. En gang far satt ved rattet, havnet bilen opp ned på et jorde med Larsen under. – Jeg lover å få deg frem hvis du ikke er sint på meg, sa far.

Plisserte slingrekjøler

Selv tok jeg toget da jeg vel 20 år gammel ble ansatt som kontordame ved verkstedet. – I dag er frøken 20 sekunder for tidlig ute, sa en gang stasjonsmesteren.

Jeg var eneste kvinne blant alle mannfolkene og fikk 200 kroner måneden. Jeg betalte 85 kroner hjemme og la til side penger til skatten.

Jeg fikk papirene på alt som ble utført ved verkstedet. Jeg satte sammen og regnet ut og syntes det var fryktelig moro.

Josef Larsen tok meg med ned i dokka: – Du skal se det du skriver. Her har vi en båt som skal ha skiftet en bunnplate. Kommer det en lapp der det står 1/2 kg jern, skjønner du det er gærnt. Han lærte meg å tenke selv.

Tre hvalbåter kom inn. De hadde slingrekjøl som skulle rettes. Jeg kløv ned for å se. Jovisst, kjølene var buklete som et velbrukt plisséskjørt. Jeg skrev: En utretting av plisserte slingrekjøler. Den passerte.

Alltid De og Hr.

Etter seks år på Sarpsborg Mek. fulgte noen strøjobber før jeg begynte på sentralbordet på Denofa i 1933. Det var på et kott godt under lovens minimum, sa svoger som arbeidet ved bedriften. Etter tre måneder ble jeg forfremmet innover i gangen, til kontoret i administrasjonsbygningen.

Vi var tre damer. Randi Gullichsen satt på Blakstads forværelse, og Eli Fosnæs og undertegnede delte et kontor mellom oss.

Kontorsjef var Engebretsen, også kalt Kniven. De mannlige funksjonærene var så redde for ham at de skalv. En dag kom Engebretsen inn til oss og dikterer: – Når det skal festes et bilag på et brev, skal det settes på tvers og ikke langsetter. Skriv ned og kom inn til meg og vis frem. Mine medsøstre skrev og gikk, jeg ikke. Telefonen ringer. Engebretsen vil vite hvorfor jeg ikke adlyder ordre. – Hør her, kontorsjef, sier jeg, jeg har ikke kommet hit for å gå på skole. Vi ble de beste venner av verden, og han foreslo meg som sekretær i Kunstforeningen.

Tonen på kontoret var svært formell. Det var alltid De og hr. og kontorforklær for damer og gjenknappet jakkedress for herrer.

En dag hører vi direktør Blakstad på vei inn til oss. Min kollega skal skynde seg på plass ved stolen, sklir på det nybonede parkettgulvet og ender på baken med sine nærmere 100 kilo og en åpen stolrygg rundt halsen.

Under en sykepermisjon skulle jeg overta stenograferingen for direktøren. Jeg hadde ikke stenografert på to-tre år og gråt på min manns skulder. Blakstad dikterte. Det gikk ikke så verst.

Min kollega som tidligere hadde vært hos Nussbaum på Jans fabrikker, hadde hatt andre problemer: Skulle det være der, die eller das? – Aber, Herr Direktor, es ist zu schwer die Geschlechtsteile aus einander zu halten, utbrøt fru Fosnæs.

Hilditch ikke den verste

Vi hadde en slags utkikkspost i administrasjonsbygningen. Jeg var der tilfeldigvis da de første tyske flyene med hakekors på halen kom inn over Denofa. Vi hadde fått anvist plass i tilfelle. Min var blant is og snø under fettsyretankene på brygga. De slapp bomber over i byen. Jeg skal ha sagt: – Barna mine, før jeg besvimte.

Direktør Hilditch overtok. Han var kampfelle nr. 6 og ble kjørt på lastebilplan etter frigjøringen. Han var ikke av de verste. Han ga oss julegratiale. Det hadde aldri Holmboe gjort. Dessuten hadde Hilditch grunnlagt fabrikken i 1912 og ville vel ikke kjøre den i grøfta.

Hvem som kom med manuskriptene, vet jeg ikke. Randi Gullichsen og jeg skrev Alt for Norge med blåpapir mellom i 12 gjennomslag. Direktør Hilditch kom plutselig inn. Jeg snurret valsen tilbake, mens han feide borti maskinen med maven. Kanskje han hadde lest hva som sto øverst på arket. Etter det turte vi ikke mer.

Blekkhuset til Quisling

En dag kom Quisling og ministrene på besøk. På forhånd hadde Sicherheitsdienst endevendt hvert villvinblad på fasaden på jakt etter bomber. Det var på ettermiddagen og Eli Fosnæs og jeg satt for anledningen på sentralbordet. Ministrene Riisnæs og Schancke og Irgens var inne etter tur og skulle ha rikstelefon til Oslo. De lo og dyttet til hverandre og skulle snakke med den samme karen: – Dere vet han som har bilde av Churchill på veggen i stua.

Oppe i annen satt Quisling. Han trengte et blekkhus. Jeg bar det bort. Han så akkurat så tung og treg og dvask ut som på fotografiene.

En maidag i 1945 kom gutten min stormende inn: – Mamma, jeg må ha et flagg, det er slutt på freden! Blakstad dukket opp i uniform som områdesjef i hjemmefronten.

Jeg fikk beskjed: – Kan fru Bydal ta med seg en skrivemaskin og komme over i Ortskommandantur i Gamlebyen. Der var Blakstad og løytnant Graff og hauptmann ditt og adjutant datt. De dikterte overgivelsesvilkårene for Fredrikstad. Jeg var rask på maskin, men nå var det som jeg hadde lim på fingrene. Etterpå sa Blakstad: – Vet De, fru Bydal, De har overvært et historisk øyeblikk. Jeg var bare glad for å komme meg ut.

Jeg har alt begynt å sy han igjen

Jeg var 11 år på Denofa, så var jeg lærervikar frem til 1956 da jeg begynte som vikar på røntgen hos oversøster Macedo. Sentralsykehuset var nettopp åpnet så malingen var såvidt tørr. Jeg skulle være der i syv uker og ble der i 17 år.

– Jeg vil gjerne ha 700 kroner måneden, sa jeg til direktør Sverre Askø. – De får ikke 700, De får ikke 600, De får ikke 500, sa Askø. Vi endte på 680.

Etter de syv ukene kom jeg på kontoret på kirurgen. De første årene arbeidet jeg sammen med sekretær Anne-Lise Andresen. Hun var 25 år yngre enn meg og et vidunderlig menneske som er ved sykehuset ennå.

Jeg tok på meg munnbind og stenograferte mens Schie opererte. Schie var pen å se på og autoritær. – Har De nå fått med Dem det? sa Schie. – Jeg har alt begynt å sy igjen, sa jeg.

Etter hvert kom jeg inn i stoffet og skjønte når de dikterte gærnt. En rødhåret, yngre lege byttet om høyre og venstre ben da han dikterte ved en åreknuteoperasjon. Jeg gjorde høflig oppmerksom på feilen. – Skriv som jeg dikterer, lød svaret.

Vi hadde aldri ventelister. Legene arbeidet 80 timers uke, uten å få betaling for én times overtid. Rovdrift, spør du meg.

Personalfesten før jul var en velkommen pust i bakken. Jeg satt i festkomiteen i 10 år. Vi måtte bruke målebånd for å få plass til alle gjestene ved bordene. Etter maten var det revy. Teknisk avdeling snekret opp scenen. Primadonnaer var Lill Edvardsen og Wenche Sveen. Sketsjene og visene skrev jeg.

I På stripa vrikker Lill og Wenche seg over scenen i skjørt med hoftesplitt og utringede til navlen. Lill blunker til overlege Schie ved bordenden: – Hei, Einar, takk for igår!

Trykt i Demokraten 1995