Litt av en forretning

«Vi i kundekretsen setter veldig pris på at alltid du leverer alt presis. Ingen tomgang, intet sommel, intet skal tilfeldig gå – og for dette, kjære venn, vi takker nå!»
skrev en kunde om Roald Hasselgård i Bernhard Hansens jernvare- og bygningsartikkelforretning i Gamlebyen. Roald startet bak disken i -36 og ble medeier og Co etter krigen. Slik minnes han butikken i 30-årene.

Jeg er født i Glemmen i 1913. Under krigen var jeg så liten og svak at vi fikk ekstra melkerasjon. Det hjalp.

Etter pikeskole og middelskole begynte jeg i fars jernvarehandel på torvet. Det langstrakte lokalet til J. L. Hansen lå mellom F. L. Pettersens skoforretning og Fredrikstad Glassmagasin. Fire brødre av oss arbeidet i forretningen. Varene fikk vi tilkjørt av Bakkehaugen med hest og vogn, eller vi hentet på brygga med drakjerra. Stiftkassene veide 150 kilo, sinktønnene 250.

I 1936 begynte nest eldste bror Bernhard egen jernvare- og bygningsartikkelhandel i Kirkegaten i Gamlebyen. Jeg fulgte med over. Tidligere hadde Joh. Johansen drevet liknende virksomhet i lokalet. Nå hadde det stått tomt et par års tid. I den vesle sidebutikken holdt skomaker Hansen til inntil vi overtok den også.

Foruten bror og jeg arbeidet Jens og Harald Bunes i forretningen. Senere fikk vi kontordame og ekstrahjelp, så på det meste var vi syv stykker.

Pennesplitter, glansbilder, etterbarberingsvann

Opp trappa og inn døra kom du inn i det store butikklokalet. Rett til høyre for døra var kortevareavdelingen. Vi solgte nålebrev, penneskaft og pennesplitter, blekkhus, konvolutter, glansbilder, etterbarberingsvann av merket OK, baller som småjentene kastet mot bankveggen og frimerker. Frimerkene kvitterte vi ut hos bestyrer Buer på postkontoret. Vi hadde en liten provisjon for salget.

Bak disken foran langveggen til høyre var jernvareavdelingen. I taket hang sager og sagblad på rad og rekke. Mot veggen var stablet høygafler, skuffer og grep. I hyllene lå økse- og sleggeskaft. I skuffene fantes hesteskosøm og brodder. På et stativ på gulvet hadde vi hestesko i forskjellige størrelser.

Smed Finsal på Byens marker var en av våre beste kunder.

På gulvet var oppstilt eller stablet sinkbaljer, sinkbøtter, koksbokser og vaskebrett med sink eller trerifler. Gikk det hull på bøtta, førte vi både loddelamper og loddetinn.

I taket hang pensler i alle fasonger

Midt imot døra, langs tverrveggen i lokalet, hadde vi malervarene. De aller største spannene hadde vi i kjelleren som opprinnelig hadde vært en vinkjeller.

I hyllene bak disken sto spann med linoljemaling. Titanhvitt blandet med linolje var mye brukt utendørs, og grå, slitesterk oxanoljemaling til gulvene. Vi fikk fargepulver fra Bjercke: lys oker, mørk oker, svart, blått og så videre og blandet sjøl og rørte ut med pinnen. Oppe i taket hang rundpensler og flatpensler i alle størrelser.

På vårparten pusset folk båt. De fleste hadde oljesnekke. I jernvareavdelingen kjøpte de kokostau og dregg og i maleravdelingen linolje, white spirit og terpentin i løs vekt. Den amerikanske var finest og dyrest.

Bruk ikke parafintrakta!

I kjelleren hadde vi parafinfatene og i butikken pumpe med måleglass. Kundene kom med kanna og fikk fylt opp. Vi solgte mye parafin, for primusen var god å ha når du hadde lyset på vippe. Vi solgte både primuser og skifta ut brennere med og uten lyddemper. En dag kom ei ungjente inn og skulle ha reparert en primus. Det var ikke bare primusen som tente, for hun ble kona mi.

For å få rødsprit trengtes rekvisisjon. Likevel gikk nok en god del til innvortes bruk. En av kundene ga beskjed: – En flaske rødsprit, og bruk ikke parafintrakta, Bernhard, for jeg skal ha selskap!

En dag var det rødspritkunder ut og inn hele formiddagen. Vi skjønte ingenting, før det viste seg at polet hadde sendt 96 i stedet for rødsprit. Sjøl fikk vi ikke en eneste dråpe.

Innerst i det ene hjørnet var døra til det vesle kontoret. Den første tiden hadde jeg jobben med å føre bøkene. Vi hadde en kladd i butikken som jeg renskrev i en protokoll. Så skrev jeg ut for hånd fakturaene: An 2 pk. hesteskosøm, 1 sekk sement, 2 1/2 liter titanhvitt, pr. 30 dager.

Blomstret voksduk og grønnsåpe på butt

På veggen til venstre i butikken var kjøkkenavdelingen fra gulv til tak. Ennå var det meste i hvit emalje: kanner, kjeler og gryter, øser og dørslag og det som hadde varebetegnelsen kammerpotte.

Halden Aluminium hadde begynt å lage kjeler, men de var dyrere og hadde bare tynn bunn.

Til kjøkkenavdelingen hørte rullene med voksduk, rutete eller blomstrete. Dit hørte vel også eskene med Zebra-puss til svartovnen og butten med grønnsåpe. Vi spadde opp på smørpapir og veide opp det kunden forlangte.

På vinteren førte vi sportsartikler. Hvis snøen ble liggende solgte vi kjelker med og uten barnesete, sparkstøttinger og bambusstaver og furuski med Huitfeldt-bindinger av lær som vi monterte sjøl. Så frøs det is på vollgraven, og små og store skøyteløpere kom til Bernhard Hansen for å kjøpe blikkspann eller snabelskøyter.

Jern i løs vekt

Ute i gården hadde vi lager i den gamle stallen. Gården var fra 1812, og før i tiden var det drevet bondehandel i huset. Alt i alt hadde det vært åtte staller der bønder på bytur kunne sette inn hestene sine. De siste som hadde hatt stall der, var herren til Torsø og Fosdahl på Nes.

Nå var det jernlager. Vi hadde både galvaniserte og svartlakkerte jernplater som jeg klipte opp med saksa og solgte til blikkenslagerne i Gamlebyen. Det var Mikkel over kjøttforretningen i Gamlebyen, «Skjena» Andersen som leide lokale av militæret og Rustad som holdt til i Kasernegaten.

Ennå var det stenindustri i Torsnes. Jeg sto ute i gården med slegga og ambolten og delte opp blikkstål, kilestål og piggstål. I jernvareavdelingen førte vi pusshammere og kanthammere i forskjellige størrelser.

Det var gjerne smedene som kom innom og henta: Ekeberg, brødrene Olufsen og Kristian Andersen.

I murhuset bak i gården hadde vi enda et lager. Der oppbevarte vi ståltråd, piggtråd, nettingbunter og tønner med lakkferniss og der ute hadde vi kølakjerra og drakjerra.

Folk var flinke til å gjøre opp

Med drakjerra hentet visergutten varene når Trafikk la til på østsiden. Fikk vi store varepartier, brukte vi vognmann Oskar Larsen.

Mange ringte 2220 og bestilte varer. Visergutten tråkket i vei. Både Jan Helgesen og Hans Bøckmann var visergutter hos oss. Da vi senere fikk motorsykkel med kasse bak, ble det populært å være visergutt hos Bernhard. Hastet det, syklet vi sjøl. En gang syklet jeg ut til Finsal med en fem meter lang tretoms halvtoms jernstang på skuldra.

Vi sendte også mye varer med buss, med Fritjof Aasen som kjørte Torsnesbussen og Andersen som tok med seg varer til Begby og Selbak. Tidene var vanskelige, men folk satte sin ære i å gjøre opp. Jeg kan bare huske en eneste en som vi tapte penger på.

Christian B, Dr Thorvaldsen og Karl Havana

Vi hadde bedrifter som kunder, blant andre Borgar, Elgo, Øra Fabrikker, Kongsten Fabrikker. Helland på Fredrikstad Kringkaster bestilte varer hos oss. Det samme gjorde Fredrikstad Kommandantskap. Så var det alle enkeltkundene som stakk innom for å kjøpe en pose spiker og en liter linolje og for å slå av en prat. Vi hadde to taburetter til det bruket i butikken. Mange hadde et ærend over i forsta’n. De satte inn ryggsekken bak disken før de tok Godvakker-Maren over elva.

Fra Vaterland kom brannmester Mathiesen, Helge Los og Karl Havana. På Byens marker hadde vi Kristiansen på Øvold, Kolbjørn Bøckmann og kaptein Hafslund.

Innenfor vollene var nær sagt alle innom. Fra Christian B. Apenes, dr. Thorvaldsen og vollmester Søetorp til fru Schrøder Monsen, Helga på kafeen samt Molly Berg som vasket for oss etter stengetid.

Oppe fra Nabbetorpkanten kom Tangen-guttene, gartner Strøm, familien Simensen og Sverre Moen som kjørte for kommunen. Og mange, mange flere.

Vi hadde vakuum

Vi var litt av en forretning. En dag kom en guttunge flyende fra skolen og skulle ha vakuum på et Norgesglass. Vi hadde ei pumpe som vi kunne suge ut luft med. Vi ordnet til og pumpet ut lufta og sendte gutten tilbake med Norgesglasset. Vi får håpe læreren rødmet.

For ikke lenge siden traff jeg Anna Sønstegaard, lærerinnen fra Nabbetorp skole, i Gamlebyen. – De kan tro, Hasselgård, sa hun, at jeg savner forretningen til Bernhard Hansen i Gamlebyen.

Trykt i Demokraten 1995