Sverre på Verket

Narnte, Sorgenfri, Jonse, Mathisverket, perler på en snor langs elva. Her og der finner du ennå et par taksten eller mursten mellom gresstustene. – Jeg må ha trilla millioner av sten i mi tid, sier Sverre Mathisen.

Etter at jeg ble konfirmert av Frøland i Østsiden kirke, gikk jeg på arbeidskontoret over i byen og fikk jobb hos bonden på Moum gård. Jeg sov på et rom i annen etasje. En natt smalt det så jeg hoppa ut av senga. Lynet hadde slått ned i eka rett utafor. Bonden kom i døra og sa jeg kunne ligge i første resten av natta.

Jeg harva, pløyde og luka, fikk god mat og 20 kroner måneden. Best likte jeg meg med hestene, for glad i dyr har jeg alltid vært. Så fikk jeg bud hjemmefra at jeg kunne få jobb som mellomtriller ved rørpressa på Narnte Teglverk. Det var på sommeren 1934. Bror min Arthur arbeida fast på verket, og bror Petter sånn litt til og fra.

Møllekusken blanda lera. Folka ropte: – Nå er’n for bløt! eller: – Nå er’n for hard! Så hadde han i vann eller knust lere, alt ettersom. Karl Busen var møllekusk. Det var en svær rakker borte fra Nordby.

Lera blei pressa inn i tre former, tøt ut som rør og ble kappa i passe lengder av Mørkedærn, ute fra Byens marker. Nestemann tok unna og lessa på båra. Båra trilla jeg til lagerhuset der et par mann stabla opp stenen til tørk. Tørkinga tok en to, tre dager. Jeg trilla hele dagen, men vil ikke si det var spesielt slitsomt. I det hele tatt trivdes jeg på verket.

Godt lag med folka

Så blei jeg sendt for å trille fra storstrykeren der de laga mursten. Hansen var formann. Han dirigerte: – Nå går du dit, og nå gjør du det. Hansen bodde på Sorgenfri hovedgård sammen med en ingeniør som het Buer. Han så vi sjelden noe til. Formann sjøl var en kjekk kar. Han hadde et godt lag med folka.

Å trille fra storstrykeren var det triveligste arbeidet. Murstenene ble stabla under åpen himmel. Trakk det opp til regn, måtte alle mann i gang med å dekke til, så stenene ikke ble forderva.

Kjølsund var møllekusk på storstrykeren. Andre som var på strykeren, var Åsmund fra Selbak og Asbjørn, Olav og Edvard Holleby fra Nordby.

Det var folk fra alle kanter som arbeida på Narnteverket. De kom fra Kjølberg, fra Nordby, fra Vestby og Huseby. Fra Nabbetorp hadde vi Sverre og Eilert Simensen og Zakken Johansen og bror hans, Morten. Alf Karlsen var fra Lisleby. Han hadde ei eke og rodde over og sparte pengene til ferja.

Et par var svensker. De hadde gifta seg og slått seg ned på Nordby. En het Albert. Han og broren var svenske statsborgere. De skrøt alltid av hvor mye bedre allting var i Sverige.

Varmt som i en bakerovn

En dag sendte Hansen meg i gropa. Den var på oversiden av Galtungveien. Første tida spadde vi lera opp i vaggene. Det var ei bru over veien og et verk med wirer som halte vaggene over til verket.

Det var et stort fremskritt da vi fikk gravemaskiner som fylte lera i vaggene. Peder Nilsen fra Sorgenfri og Balterød fra Vesten bytta på ved maskinene.

Når lera frøs, stod verket. På vinteren var det et par mann som rusla og brente sten som de hadde på lageret. De senere åra ble det bygd en silo på nedsiden av vegen. Da henta de lera i siloen så verket var i drift året rundt. Var det spesielt kaldt, satte vi koksgryter ned i siloen.

Den tida verket stod på vinteren, måtte jeg prøve å få meg noe å gjøre. En vinter sto jeg ved blandemaskinen til August Hansen da de bygde en ny fabrikk nede på Unger. En vinter var jeg på Glommabruket der far var plankebærer. Først kjinga jeg kasser som skulle til Cape Town. Siden tok jeg unna ved kappa. Hele dagen hadde jeg låten av høvelen i øra. Når jeg kom hjem om kvelden, hørte jeg den da og.

På våren begynte jeg på verket igjen. Ovnen fyrte de med møle og kølasubb. Møla kom på lastebil fra brukene, og køla på prammer fra byen. Vi kjørte den på trillebår opp på ovnen der den ble lagra langs veggene. Anker og Filip Pettersen fra Nabbetorp og Johan Strømnes fra Sorgenfri var brennere og fylte på pottene bortover. Vi trilla på ei bru på skrå opp til ovnen. Vegger og tak var av bølgeblikk. Når sola sto på, var det som i en bakerovn.

Med ølflaska i neven

Det kom et par tyskere som skulle modernisere verket. Den ene tror jeg het Holzmark, hva den andre het, husker jeg ikke. De hoia og skrek med ølflasker i henda. De hengte opp termometere der vi tørka stenen, og så skulle jeg gå et par ganger om dagen og se på termometerne og skrive opp i ei bok.

De fikk bygd ei ny tørke som ble fyrt med køl. Nå skulle tørkinga ta kortere tid. Det gikk ikke, for tørka greide ikke å ta unna. På storstrykeren laga de 60 000 sten og tørka tok bare 30 000 i slengen.

Så ville de forandre på brenninga.

Ovnen var oval med kammere. I hvert kammer var det 4 000 sten. De brente i ene enden og trilla ut i den andre. Tre mann trilla inn sten, og fire mann trilla ut. På slutten av uka greide ikke brennerne å holde unna, så vi kom så nær varmen at det tok fyr i båra.

Tyskerne ville at brennerne skulle fyre hardere. Stenene fløt sammen til en eneste diger klump. Vi måtte inn i ovnen og slå klumpen i stykker med slegga. Det var så varmt at svetten spruta av oss.

Vi kjørte lass på lass med sten på fyllinga i den tida.

Innimellom ble jeg sendt til Sorgenfriverket. På Narnte var vi en 30-40 mann. Sorgenfriverket var større og mer gammeldags. Der lagde de også taksten. Det var store avstander, lengre vei fra strykeren og til plassen de tørka stenen. – Kom igjen! hoia de i ett sett til oss som trilla. Først var Hauglin formann der, senere ble det Johansen.

Aldri noe gæli

På Sorgenfriverket var det mange loffere. På Narnteverket pleide brennerne å jage dem. Påløkken, liten kar i svær, svart frakk og Wennersten med bare en arm, kom år etter år. De stekte flesk på pottene oppe på ovnen og vred boksesprit gjennom ei tøyfille. På vinterstid la de seg på et par sekker inntil den gjenmura porten i ovnen. Det var en lunk der. På morran vaska de seg i det iskalde vannet i springen før de rusla inn til byen. De gjorde aldri noe gæli.

Etter at stenen var brent, skulle den kjøres ut og sortifiseres. Det var første og annen sortering, fasadesten, jobbesten og klink. Klinken var sten som var brent for hardt. Elektrisitetsverket kjøpte klinken og la den oppå kablene.

Sigurd Mærjæssen fra Torp hadde lastebil og kjørte mye sten. Han hadde gutter til å kjøre for seg og skrev bare på papirene. Mye av stenen ble også frakta på elva. Ved brygga lå prammene. Prammene og drabåtene eide Hansen på Selbak. Han var en fin herremann med små mustasjer og ble kalt Millionær-Hansen.

Vi la løpere, kjørte stenen om bord og stabla på dekk. Tyngst var det i førsten når prammen lå høyt på vannet. På en to, tre dager hadde vi stabla en 200 000 sten. Så kom Fram eller Trikken og dro prammen til Oslo.

Mye av stenen gikk med jakter. Det var To Brødre, Fire Brødre og Virgo fra Hvaler. Skipperen på Virgo hadde røde øyer.

Det var rift blant de som gikk ledige om lukejobb på jaktene. En som ble kalt Heifendusj i Nabbetorpbakken hadde ei eke og rodde ut og møtte jakta for å få seg en jobb i rommet.

Å være i rommet var hardt. De stod hele dagen, tok imot sten, bøyde seg, plasserte den, retta seg opp, tok imot, bøyde seg og retta seg opp igjen. Det var to mann som kjørte, og det gikk butt i butt hele tida. Det hendte at Heifendusj var så sliten at vi måtte ta’n i heisen for å få’n opp av rommet om kvelden.

Lørdag stansa verket klokka 12. Da dro vi hjem og spiste og fikk på oss findressen, stakk en liten dram på innerlomma og dro på dans på Selbakplassen. Ofte var jeg sammen med Johannes Kristiansen som var beste arbeidskameraten min. Det hendte at vi ikke kom helt fram til Selbak.

Trykt i Demokraten 1995