Værste’ for alle penga

Snekkerformann Eilert Pettersen startet i -38 med øks, sag, hammer. Lønna var 1,01 i timen og 10 000-tonnere var store båter.
I dag er arbeidsplassen historie. – Fosen vil bygge båter igjen i dokka. Kværner vil ikke. Det er for jævlig, sier skipsbyggerveteranen.

Jeg er fra Lahellemoen. Mor var også fra moen, men far kom som liten over fra Sverige sammen med bestemor.

Både far og mor var enebarn. Sammen fikk de 12 gutter og jenter. Jeg var yngst. Far arbeida på Kiærebruket der han ble kløvsagmester. Min eldste bror var også på bruket til han og 10-12 andre i 1914 dro til Finland der han fikk arbeid på Gutzeits Lådfabrik.

Far var radikal. Han var med i Arbeiderpartiet. På den tida det brant på Guldbergsiden, ble han ordfører i Glemmen. Han slutta på bruket og ble agent for Stene Isaksen. Arbeidsfolk fikk rekvisisjon av far, gikk ned i butikken på torvet og tok seg ut en dress. Deretter betalte de far fem eller 10 kroner uka til dressen var deres.

Far sykla fra Vaterland og opp til Hvidsten i Borge, tok inn penger og verva nye kunder. Da han begynte å bli gammel, hjalp jeg til. Jeg sykla opp Lislebyveien, over fjellet til Drøbak og over Toppen og tilbake til Nøklebystranda.

Jeg vil si at folk var reale. Et sted arbeida far og to sønner i Oslo. Når jeg kom innom, lå tre femkronestykker på kjøkkenbordet. Enkelte var bra nok mennesker, men de eide ikke penger. En eneste gang stengte noen døra og lot som de ikke var hjemme. Triveligst var det der det var pene jenter i huset.

Det gikk i ett sett

Bror min, Arnt, var formann på snekkerverkstedet på FMV. Håkon Jensen og jeg pleide å gå til Breda og spørre om jobb. Han noterte navnene våre, men det varte og det rakk. I 1938 fikk jeg beskjed om at jeg kunne begynne som hjelpearbeider i tømmermanns- og innredningsverkstedet.

Lønna var en krone og ett øre. Etter et år gikk jeg opp til en krone og fire øre. Første jobben var i merkeavdelingen. Jeg arbeida i følge med en eldre kar fra Hvaler. Han het Helmer Olaussen og hadde vokst opp i enkle kår og var en flink arbeidskar. Der var det ikke bønn, det gikk i ett sett.

Vi laga maler som spantene skulle bøyes etter. På store spantebrett var det rissa inn, og vi lå og kravla og krøp med puter på knea og merka opp på tre åttendedels bord. Det var mange som skulle til på bretta, så vi begynte klokka halv fire på eftan og holdt på til kvart på fire om natta. Brettet var like ved der hovedporten er nå. Dengang var det en dam der med gress og siv, og på natta hørte vi endene snadra.

Malene var en 12-13 meter lange. Vi hadde en båndsag og kjørte en 50 stykker i saga og la dem i haug for å spikre dem siden. Til slutt staga vi dem opp for at de ikke skulle ligge og slå seg.

Arthur Rulla var den største av spilloppmakerne. En gang Olaussen lå på alle fire, tok Arthur et godt tak i buksebaken på’n og snurra’n rundt. Da grep Olaussen øksa. Den og hammeren og saga var verktøyet vårt.

Spantene var til to 7 200-tonnere, S/S Solviken og S/S Utviken. Det var båter med pene linjer, ikke slike transportmaskiner som de bygger i dag.

Gretten som en tater

Vi jobba også nede i rommet. Vi la garneringer på dørken. Vi bora spikerslag og la to og en halv toms planker. Vi bygde inn røra som gikk opp, så de ikke ble ramma når de lasta og lossa. På sidene festa vi ribber med jernklemmer. På mindre båter var de langsgående, på større båter stående. Olaussen hadde funni opp ei klemme til å trykke inn plankene der skipssiden bøyde seg.

På sommeren gikk vi ikke til spiselokalet, men satte oss der vi holdt på. Olaussen var ofte gretten som en tater. Men når vi hadde satt oss, tødde’n opp og var lun og artig å høre på.

I en bygning for seg var møbelverkstedet. Bak det lå tømmermanns- og innredningsverkstedet. I en avdeling for seg holdt modellsnekkerne til. De var en sju-åtte mann, og Jahren fra Kråkerøy var formann. I møbelsnekkerverkstedet jobba også noen maskinsnekkere så de var en 30-40- mann. Pettersen fra by’n het formann deres. I tømmermanns- og innredningsverkstedet overtok bror min etter formann Pedersen. Alt i alt var de en 50-60 stykker.

Noe var sant og noe var jug

Tømmermenna var noe for seg sjøl. Det var eldre folk som hadde seilt til sjøs, noen helt tilbake i seglskutetida.

Da jeg begynte på Værste, hadde båtene tredekk, ikke asfaltdekk som i dag. På brua var alltid dekket av teak. Dekket måtte dreves for å bli tett. Drevet kom til Værste i svære baller og ble spunni i tømmermannsverkstedet. Det foregikk gjerne på vintertid. Da rigga de til bord som var en 15 meter lange, og der satt jeg sammen med tømmermennene og spant drev. Det var Mads og Korneliussen og Anton og Rød fra Gressvik og Lars Skøyern. De fortalte fra livet på de syv hav. Noe var sant og noe var skrøner, og hva som var hva fikk jeg finne ut sjøl.

Lille julaften 1941 lå det et brev i postkassa. Jeg skulle akkurat gifte meg. Nå fikk jeg beskjed om å dra til marineverkstedet i Trondheim, Jeg gikk til Breda, men han kunne ikke gjøre noe. Først ble det et halvt år, så ble det jaggu et halvt år til for avløseren kom ikke. Da stakk jeg av og begynte som innredningssnekker på Værste og hørte aldri mer om den saken.

Hele båten ble bygd på Værste. Når vi gikk igang, var det bare jern overalt. Når vi var ferdige, var salongbordet til skippern på plass. Vi starta med første dekket med mannskapslugarene. Vi målte og streka opp. Mot sidene var det spikerslag, tjærepapp, planker og 5 millimeter huntonittplater.

Så fulgte andre dekket med messer og byssa, tredje dekket med offisers- og passasjerbekvemmeligheter og salonger, og fjerde dekket med blant annet lugaren til kapteinen.

Salongene ble kledd med panel av fineste sort. Tegningene laga Finn Holmsen på tegnekontoret. En spesiell salong husker jeg godt. Holmsen fant ut at det skulle beises svakt, så males og så skulle malingen dras av så strukturen i treet kom vakkert frem. Han fikk veldig ros for den salongen.

Ånden som gikk

Midt oppe i snekkerarbeidet holdt elektrikerne på. Det var gjerne unge folk. Gunnar Delås og Frank Eriksen hadde jeg mye med å gjøre.

Deretter kom folka fra malerverkstedet med kost og spann. Det var Helge og Arne, det var Leif og Per Beckmann og faren deres, alle tiders gutter alle sammen.

Malinga var knapt tørr før vi henta møblene fra lageret på møbelverkstedet. Alt var sjølgjort: bord, skap, kommoder, senger, sofaer. Nilsen i byen tok seg av møbler som skulle stoppes. Vi drev på for å bli ferdige, for Wilhelmsen var nøye med at vi skulle holde tidene.

Jens Wilhelmsen var ånden som gikk overalt i Værste. En gang så de han fra vinduet i snekkerverkstedet. Folk fløy ut alle dører som fantes. Direktøren så utover det tomme lokalet. – Jeg skulle bare ønske god jul, sa Wilhelmsen til bror min.

Det har blitt sagt mye om Wilhelmsen. For han var det Værste for alle pengene. Han var autoritær og hadde ikke stor respekt for foreningen. Wilhelmsen var sosialt interessert. Han gjorde mye for feriehjemmet vårt. Arbeidere som var syke, tok han seg spesielt av.

En gang fikk vi beskjed fra forbundet at det var konflikt i Danmark. Danske båter skulle blokkeres. Så kom en kar flyende: – Det ligger en danske i dokka, og de har alt begynt å brenne ut naglene! Jeg opp til Wilhelmsen: – Vi må stanse. Han ble helt skjelven, han kjente han som eide båten, han hadde lovt den ferdig. Så ble han virkelig sint, reiser seg og roper av full hals: – Vet du ikke vi har lite å gjøre? Jo, jeg visste det.

Etter det tror jeg ikke han satte meg så høyt. Når jeg tenker tilbake i dag, ser jeg tydeligere at Wilhelmsen på mange måter var en bra mann for Værste.

Din forbanna jævel!

Rett etter krigen hadde Værste noen gamle båter som vi skulle bygge om til hvalslepebåter. Vi hadde trang tid. De satte inn møbelsnekkere, modellsnekkere, maskinsnekkere, hele bunten. Wilhelmsen lovte betaling for hver dag vi sparte inn. Vi fulgte med båten ut. Da vi kom ut i fjorden, blåste det opp, det ble et forferdelig vær. Vi gikk til Sandefjord og gjorde båten ferdig. Tilbake igjen var det å gå i gang med nummer to.

Det var en kveld, vi hadde arbeida hele dagen og hadde overtid langt utover det lovlige. Gutta tok seg en pause, og jeg sto i messa sammen med Jens Jensen. Anders Jahre sjøl og en eller annen inspektør dukka opp. – Blir dere snart ferdige, spør inspektøren. – Guttene skal strekke seg et par timer, sier jeg, de er helt ferdige. Han var dum: – Kan dere ikke gjøre den ferdig, kan dere gå hjem! Jeg er vanligvis tålmodig, men dette klarte jeg ikke. Tårene spratt i øynene: – Din forbanna jævel, ropte jeg og knytta neven.

Dagen etter drev jeg og installerte et eller annet. I en lugar sto døra åpen, det var glass og flasker på bordet. Blant andre, var inspektøren. – De, ropte han, jeg har undersøkt saken. Jeg må be Dem så mye om unnskyldning.

Jeg slutta på Værste i -82. Jeg har opplevd de store forandringene. Da jeg begynte, var en båt på 10 000 tonn stor. På sisten bygde vi 140 000 tonnere.

Da jeg begynte, laga vi innredningen av tre. Treet forsvant, i stedet kom laminerte jernplater.

Til sist forsvant Værste. Kværner har skylda. Nå vil de nekte Fosen å bygge i dokka. Det er for jævlig.

Trykt i Demokraten 1995