Ytre venstre på Sundløkka

30-tallet: Ungene svømte over elva, to mann delte en sigarett, Fremad ble stifta hos Marius, Juul Pettersen meldte seg til Spania.
John L. Johansen har ordet:

Når folka som jobba på saga nedenfor fossen, måtte traske ned til Gretnesverket for å ta imot stokkene som kom i renna, syntes de det var nesten like langt som til Amerika. Derfor ble det Amerikagata, der jeg ble født for 74 år siden.

Far var stuert på Kong Dag og Kong Trygve før han starta transportfirma. Han måtte vel nærmest søke Kongen om å bruke Chevroleten på tre og et halvt tonn med dobbelte bakhjul. Det var et uvant kjøretøy på Sundløkka.

Bakkene og jordene og løkkene ned mot elva var lekeplassen sommer og vinter. De modigste hoppa i Himmelbakken. Trygve Martinsen gjorde det. Da jeg prøvde, brakk begge skia.

Fem, seks i følge dro vi over løkkene og bort i skogen. Ned fra Vetatoppen mot Vardeveien, satte Thorbjørn Normann utfor. Han svingte fint: – Kom igjen, gutter! Vi klarte ikke svingen og røk på rad og rekke inn i busker og trær så snøen skvatt.

Badinga starta i mai. Begynnerne holdt til i Grenesbekken. Viderekomne svømte på skrå over elva fra Gretnesverket til Alvimbrygga og tilbake igjen. Hun jeg gifta meg med, gjorde det. Jentene var med og bada. Ellers lekte de med dokker. Når vi mangla noen på laget til Sten eller frels, fikk jentene være med. Nede på Hafslundsbrygga sto en gammel kalkovn som var herlig å gjemme seg i.

Jeg går og ber

Fillebula var reservert for guttene, tre på laget og en i mål. Vi sparka på en plass ved innhegninga der skutene hadde lossa ballasten. Jeg fikk en femmerball av far. Når den havna i elva, hoppa Evald Jakobsen uti og redda’n i land.

Gretnesverket var åpent hus. St. Hans pynta lersvenskene storstrykeren med løv og dro hjem for att fira midsommar. Wennersten og Kjøttfull og Klinken vred boksespriten i skjorteflaket.

Noen gikk rundt og tigde. Ei kone banka på døra: – Jeg går og ber.

Sinkvalseverket slo igjen i 1920. Før hadde det vært gloria på Sundløkka. Nå tok folk det arbeidet som bød seg. Unge, ugifte gutter gikk til bøndene for 20 kroner måneden og kosten. Enkelte fikk jobb i løssjauen. Noen trilla karbidtønner til lagerskura eller papirballer fra Sulfitten inn i Ballebua.

De heldigste hadde jobb på Borregaard eller Gretnes eller Biletverket. En del jenter fikk seg huspost hos de fine fruene i Sarp.

To mann på en Longa

Ganske mange hadde ikke noe å gjøre. En Longasigarett kosta fire øre hos Klara i butikken. To mann kjøpte sigaretten på deling. De arbeidsledige var ikke dressa opp som de som hadde noe å gjøre. På fattigkassa fikk folk trebånner.

En gang i måneden kom lensmann, trydekassa og fattigforstanderen til Biletskolen. Slik sparte folk penger til bussbilletten til fattigkassa på Selbak.

Unge og eldre samla seg i Gretnessvingen. På mandager, etter fotballkampene på søndag, var det mye folk. Olavesen i brakka hadde radio og satte høyttaleren i vinduet. Hallomannen snakka om walk-over. Noen undra på om det var et bra lag. Mannfolk vandra opp og ned Fergestedsveien og prata om alt fra politikk til kvinnfolk.

Ungguttene slo ball oppe i veien. Vi ungene fikk være med når de mangla folk. På løkkene omkring spilte de ettørespoker.

Arbeidsløses Forening hadde møter på Folkets Hus på Kilevold. Sjøl var jeg med en tid. Det var ikke så greit når du var 17 og nygift.

Foreninga prøvde å ordne slik at jobbene i sjauen gikk etter ansiennitet. Vi fikk kort slik at vi på mandager kunne gå på kino i Sarp for 25 øre. Vi gikk gjerne en 10-12 i følge for å kunne ta igjen med gjengen fra Tarris.

Mot jul tigde foreninga poteter og smør og andre kolonialvarer og delte det ut til de som hadde det dårligst.

Folk hadde ofte en liten hageflekk, og noen høns og en gris som de slakta og salta ned. På forsommeren kom makrelljaktene opp til brygga, og mannfolka vandra opp Fergestedsveien med digre makrellknipper i hendene.

Fremad stifta hos Marius

Påsken 1929 ble Arbeideridrettslaget Fremad stifta på salen hos Marius Andresen. Det hadde vært et idrettslag her før. Det het Borgar, var borgerlig og gikk konkurs.

Halvparten av tomta til fotballbane fikk klubben av Hafslund mot at ungene fikk brike den som lekeplass når de ikke sparka. Andre halvparten leide de av gårdbruker Løkke.

Magnussen var materialforvalter. Han leverte ikke ut ballen ett minutt før klokka var seks.

Oppmann var Knut Karlsen Linder. Han passa på at vi bytte oss i mellom når vi skulle spille kamp, slik at alle hadde fotballstøvler. Mine første var vanlige støvler som jeg hadde spikra lærremmer på.

Vi hadde juniorlag og A-, B- og C-lag. Jeg spelte på de fleste plassene på B- og C-laget. Ei tid spilte jeg ytre venstre.

Jeg dribla rundt en motspiller, storma mot dødlinja og skjøt mål. Neste gang gikk han på meg så jeg fløy inn blant publikum. Etter det måka jeg alltid baller unna når jeg så’n komme.

Var det kamp på banen, satte vi fram melkespann med saft og vann. Skulle vi spille bortekamp, sykla vi eller satt på benker på lastebilplanet til Gaten.

Drakta var blå, med hvit stolpe. Bestemor hadde sydd den av lerret. Borghild Sundby strikka strømpene på maskin. Etter ei tid fikk vi noen til å vaske draktene for oss. Først da så vi ut som ett lag på banen.

Storspilleren var Trygve Martinsen med 13 kamper. Gode spillere var Reidar Karlsen, Otto Kristiansen og broren Asbjørn, Karl Pettersen, Knut Johansen og skolelærer Moum.

Bjarne Borgen var opprinnelig fra Fredrikstad. Han jobba hos en bonde i Rakkestad. Så skaffa vi ham bondeplass i Borge. Det var slik vi kjøpte spillere den gangen.

Juul Pettersen leda dameturngruppa. Kona mi var med der. De hadde blå drakter med buksekanten godt ned på låret og gjorde enkle bevegelser på fotballbanen.

Boksinga foregikk på salen hos Marius. En gang var det en som ville døtte på meg boksehansker. Leif Karlsen Linder ble AIF-mester. Han pinte seg ned i vekt så han fikk magesår. Andre freske boksere var Harry Martinsen, Reidar Karlsen og Marius sjøl. Etter en stund døde nevekampen bort av seg sjøl.

Jeg hadde fått sjakkspill av far og lært trekka. I første etasje hjemme bodde Nils. Han var medlem av Sundløkken Sjakklubb. Han fikk dratt meg med opp til Marius. Den første tida var klubben borgerlig. Jeg spilte borgerlig sjakk og sparka arbeiderfotball.

Hermod Arnulf var med i Østfold krets av AIF og fikk både Sundløkka og Hvidsten sjakklubb inn i AIF. Noen ganger spilte vi i den lille kafeen med tre bord som Trygve Martinsen hadde i Fergestedsveien, men mest møttes vi i den lille salen på Kilevold.

Tirsdag og torsdag var det turneringer, og på søndager spilte vi kamper. Alle skulle spille mot alle og i ei diger bok ble det notert: Seier 1 poeng. Remis 2 poeng, tap 0 poeng. Det ble slått sammen og regna ut hvem som skulle spille på laget. Nils Kristiansen var god, likeledes Harald Haraldsen som var bror til han som kjørte ferga på Hvidsten, Karl Pettersen og Torbjørn Normann.

Sjøl valgte jeg oftest dame- eller kongeåpning. I Fredrikstad spilte vi på Fjellhøi eller i en liten kafe i annen etasje ved torvet. En gang hadde vi vunnet kretsmesterskap i Moss. Om kvelden var det marked med dans på Kilevold, og vi ble presentert fra scenen.

Både Fremad og sjakken arrangerte underholdning for å få inn penger. På salen hos Marius var Arnardo slangemenneske. Han la bena på nakken og hadde en sigarett i munnen og brukte rompa som askebeger.

På Kilevold spilte Forsberg og Wahlstrøm til dans.

En kveld traff jeg Robert Normann borte i veien: – Skal du ikke spelle på Folkets Hus i kveld? – Det stod på plakaten at jeg var Østfolds beste gitarist, og da vil jeg ikke, sa Robert.

Nede ved elva dansa de på prammene. Anders spilte trekkspill. På Sundløkka het dunder og kaldt vann grov kjeft. Noen dansa i elva. Andre sloss på Gressbakken.

En dag dro Juul Pettersen og jeg på tur til Døvika. Juul rodde eka og jeg hadde kano.

Firemannsteltet ble under krigen sydd om til arbeidsklær.

Juul Pettersen la et neverstykke på knivbladet og blåste. Gutter og jenter storma til: – Kom og hør, sa de, her er en som speller på kniv!

Da Spaniakrigen brøt ut, sa Juul: – Hvis vi ikke stopper dem nå, så har vi dem her neste gang. Juul meldte seg som frivillig. Han kom aldri tilbake til Sundløkka. Juul falt ved Ebro.

Noe av det første de gjorde under krigen var å pløye opp Fremad-banen.

Trykt i Demokraten 1995