Du skal respektere elevene

Eldbjørg Grotterød, 45 år i skolen. Populær rektor og bestemt frøken med flette, på Borge ungdomsskole. – Gleden over å formidle kunnskap og respekt for eleven er viktigst, sier skoleveteranen.

Jeg har aldri likt rektortittelen. Den skaper avstand. På Borge ungdomsskole kalte de meg frøken. Det var greitt. Fra jeg var liten, drømte jeg om å bli lærerinne. Da kunne jeg ha mange barn.

Jeg vokste opp på en bondegård i Sarpsborg. Jeg gikk med spannene til folk som kjøpte melk fra gården.

Far ville ikke ha radio. Han leste Asbjørnsen og Moe og Snorre for oss. På Kirkegaten skole hadde vi skriving. Frøken kommanderte: – Opp og så ned, opp og så ned. Penneskaftene beveget seg i takt.

Jeg flyttet over til Sannesundsveien skole. I et hav av unger så jeg en litt høyere i blått forkle. – Velkommen Eldbjørg, du kan sette deg der, sa hun. Det var lærerinne Petra Brendsdal. Hun kunne fortelle fra Jødeland, for der hadde hun selv vært. Hun ble et eventyr for meg.

Halvveis til teologicum

Mens jeg gikk i gymnaset, brøt krigen ut. Nazipolitimester Gard Holtskog jaget hjem kvinner som sto i kø. Vi hadde lektor Dragseth i fransk. På våren sto vinduet oppe. Det kvitret fra Kulåsparken. Dragseth var fugleelsker. Vi rakte hendene i været: – Hvilken fugl er det, Dragseth?

Mor og far ville at også vi pikene skulle få en god utdannelse. Høsten 1942 begynte jeg på Stord lærerskole. Hovedfag var pedagogikk, religion og norsk.

I religion leste vi oss halvvegs frem til teologicum. Jeg hadde ikke troen, så karakterene ble deretter.

Vi skrev riksmålsstiler opp og landsmålsstiler i mente. Læreren sa: – De må ha en solid dialektbakgrunn, frøken Grotterød. Og jeg som var fra Sarpsborg.

Kristvik, lærer i pedagogikk, mente at sterke kvinner skulle oppdra barna. Til min første praksistime forberedte jeg meg en uke. På loftet på internatet hadde guttene radio. I måneskinnet dro norske torpedobåter forbi på raid mot kisgruvene ved Leirvik.

Mumle gåsegg i eventyret

Etter eksamen underviste jeg på Kirkegaten skole, på Haukland ved Bergen og i Pasvikdalen.

Mer lydhøre elever enn de i Pasvikdalen har jeg aldri hatt. Men en liten samegutt sovnet i klassen. Det ble for mange rundt han. Han sa: – Hjemme er vi bare far og mor og jeg og Pelle. Pelle var rensdyret hans.

I 1964 ble rektorstillingen lyst ledig ved Borge ungdomsskole. Jeg ble tilsatt i januar 1965. Skolen åpnet i august. Det ble sagt at den ble bygget av de siste teglstenene som ble laget ved Narnte teglverk.

Jeg fikk jobben å legge alt til rette. Det gikk, takket være råd og hjelp fra lærerene ved Kruseløkka skole. Først og sist rektor Kåre Moum. Det jeg kan om skoleadministrasjon, har jeg lært av ham. Dessuten hadde jeg en praktfull lærerstab og vaktmester Kristiansen. Vaktmesteren og jeg bar skap og stoler fra syv om morgenen til elleve om kvelden. Lærerne møtte opp, uten lønn, en uke før skolestart og stemplet bøker og talte opp. Malingen var ikke tørr da skolestyret overrakte nøklene og åpnet skolen.

Med skolestyret hadde jeg det fint. Vi var den femte ungdomsskolen i Østfold. De var villige til å betale regningene. Selv var jeg vara for Venstre til bystyret i Sarpsborg, Borge var Arbeiderpartistyrt, men det gikk aldri politikk i skolesakene. Folk som Kjell Werner Andersen og Kjell Gluppe, støttet meg fullt og helt.

På et skoleledermøte sa en rasende rektor ved en barneskole: – Du er som Mumle Gåsegg i eventyret. Du får det du ber om.

15 timer praktiske fag i uken

På Borge ungdomsskole hadde vi to tekstilformingsrom, godt utstyrt med vevstoler. Vi hadde to tegnesaler og muligheter for keramikkarbeid.

Vi hadde tresløydsal og metallsløydsal og to store skolekjøkken. Vi hadde handels-/merklinje med maskinskriving og regnskapsførsel.

Enkelte elever hadde opptil 15 timer praktiske fag i uken. Det var fine tilbud til ungdom som var luta lei skolen og skulle på’n igjen i tre nye år. Dette er helt forandret. Nå må alle lese tunge, teoretiske fag. De praktiske fagene hører i dag til valgfagtilbudet.

Da vi startet, leste Kristian Knudsen og Jon Hjelseng norsk, tysk og engelsk. Real- og samfunnsfaglærere var Svein Åstrøm, Ernst Kringen, Per Arne Gudesen, Knut Molander og Kjell Pettersen. Emilie Hollerud underviste i tekstilforming, Per Elde i tresløyd, Ragnar Værvågen i metallsløyd og Aslaug Solstad Kjelsaas hadde skolekjøkkenundervisningen. Foruten Kristiansen fikk vi Roy Kronby og Finn Bjørge Jensen som dyktige vaktmestere.

En sten ern’te røtten

Skolen stengte ikke klokka to. På kvelden ledet Værvågen motorsykkelgruppa to kvelder i uka. Dit kom ungguttene for å mekke på motorsyklene sine.

Alfred Soos sto for kveldsaktivitetene mange år etter at hans sønn hadde gått ut av skolen. Vi hadde dansetilstelninger med lærertilsyn. En gang ringte Fredriksstad Blad opp og spurte om det var sant at noen hadde klippet av meg fletta under en dansetilstelning. Jeg sa at jeg ville spasere over Selbak torv for å vise at det ikke var sant.

Mange av lærerne var svært unge. Jeg med mine 43 år var eldst. Av og til kunne det gå over stokk og sten i en klasse. Jeg tok bråkmakerne ut av klassen og underviste dem på kontoret. En gang hadde jeg en gjeng i geografi. Jeg hadde forklart om forvitring, da det kommer fra en: – Du frøken, en sten ern’te røtten, vel? Hva så?

Jeg tok guttene med meg i bilen, den vesle folkevognen jeg hadde den gangen. Vi kjørte opp i sandgropa. Der traff vi en av karene som arbeidet i sandtaket. Han til å undervise: Om de forskjellige lagene, om boniteten av sanden, om sandtak der og andre steder. Guttene hører på med åpen munn. Han bøyer seg, tar opp en sten, holder den frem: – Og her, gutter, ser dere en bit røtten granitt. Ikke et ord, hverken fra meg eller gutten.

En elev ble regnet som svært umulig. En av lærerne tok seg av han. De dro på tur sammen, ut til Akerøya, ut på fuglekikking. En dag senere kommer han bort til meg i skolegården. – Du frøken, kom hit, se bort i busken der. Den fuglen, den er sjelden du, frøken!

Interessen for faget er drivkraften

Jeg hadde en utmerket stab på kontoret: fru Elsebeth Eriksen og Berit Arntsen. De førte journalene, de arkiverte, de førte regnskapene. Selv hadde jeg tid til å følge med i og ta meg av det som er viktigst i skolen: undervisningen.

Da jeg sluttet satt jeg neddynget i kontorarbeid: Om renhold, feriepenger, sykefravær. Det var ikke den ting jeg ikke måtte ha fingrene mine i.

Da jeg begynte som lærer, var drivkraften hos de fleste med meg, interesse for faget, ønske om å formidle det til elevene.

Vi pleide å dra på tur til Kjerringåsen. Elevene hadde kommet frem til en husmannsplass. De flokket seg rundt læreren, nappet ham i ermet for å få han til å fortelle: om flora og fauna, om mennesker som hadde bodd på plassen og hvordan de hadde levd. Læreren fortalte.

Nå får elevene læremiddelpakker, selvinstruerende materiell, og overlates til seg selv. Så og så langt på den og den tiden.

Det offentlige sparer penger, men pedagogikk? Nei. Ansvar for egen læring er slagordet. De som rammes først, er de svake elevene. – Du skjønner, sa hun, vi er ferdig med det vi skal ha i engelsk. – Snille deg, sa jeg, dette er en engelsktime og da vil jeg ha med deg også.

Det aller siste: at ingeniører, sosialarbeidere og så videre skal inn i skolen. Det sies at de kan gjøre jobben like bra som vi som er utdannet til å undervise ungdom. Det bunner til syvende og sist i mangel på respekt, ikke bare for læreren, men også for eleven.

Respekt for eleven er kanskje det viktigste i yrket vårt. En gang på Kirkeparken kommer jeg inn og ser at blekkflasken er veltet på kateteret. Jeg: – Jaså, du har vært ute igjen, nå Ole! Da reiser en elev seg, harmdirrende, nede i klassen: – Du skal ikke alltid skylde på Ole. Det kan like gjerne være en av oss andre som har gjort det. Den dagen lærte jeg leksa mi.

Trykt i Demokraten 1995