Friheten i annethvert hus

John Oddvar Olsen, barnehjemsgutt, kommunist, sjømann. Det startet i NKU-laget fredshøsten. – Det var 15 lag i distriktet, sier John Olsen. – Friheten holdt de i annethvert hus. Framtida var et sosialistisk Norge.

Jeg vokste opp på Fredrikstad guttehjem. Etterpå gikk jeg til bonden. Først var jeg på Røstad, deretter på en gård i Tynset. Jeg gikk fjøsrøkterkurs på Tunheim folkehøyskole, men endte fredsvåren som hotellgutt på Britannia.

Eierinnen het fru Hasle. Jeg hadde 50 kroner måneden og fikk kost og losji. Hotellgutten møtte gjestene på jernbanestasjonen. Jeg sto som en admiral med Britannia i gull på lua. Rett bortenfor stod Grand og Victoria. Handelsreisendekoffertene var ennå lette på sykkeltilhengeren.

På Britannia bodde stadig skippere og styrmenn på båter som lå til reparasjon på Fredrikstad Verksted. Når befalet til tider hadde seilt på dypt vann, ringte nattklokka som var kobla over til rommet mitt, og jeg måtte ned og låse opp.

Fredshøsten gikk jeg med i det kommunistiske ungdomslaget. På forhånd hadde jeg bladd litt i Lenin. Drosjeeier Hartman Jakobsen var kommunist. Han bodde i Jacobsbakken og pleide å ta med fem-seks av oss guttehjemsgutter av gangen på fornøyelsestur i den svære vogna si. Roald Samuelsen, tre senger bortafor min på sovesalen, fikk meg med på det første møtet.

Sett deg, gutt, sa Førde

Det året trur jeg hele Norges ungdom var radikal. I Fredrikstaddistriktet hadde NKU 12 lag. På Nabbetorp gikk hele ungdomslaget over til ungkommunistene. Det var lag i sentrum, i Gamlebyen, på Lahellemoen, Trosvik, Glemmen, Lisleby, Trara, Kråkerøy og noen steder til. Bare i Gamlebyen var det med en 50-60 stykker.

Av medlemmer av partiet og ungdomslaget den første tida husker jeg kanskje best Karl Førde. Han og kona bodde i det hvite, toetasjers huet i Klokkerstuveien. Gikk du dit, fikk du ikke gjort mer den dagen. – Sett deg ned, gutt, sa Førde. Så forklarte han rolig og omtenksomt hva han mente.

Sigurd Hansen arbeida på Værste’, han var den faglige krafta i partiet.

På Værste’ arbeida også Jensen-gutta, Gunnar, Ola og Jens. Sønnen til Gunnar, lille Jensen var med i ungdomslaget. Av gamlekara drev ennå Wilhelmsen skredderverkstedet sitt i ene enden av stua, i huset i tranga mot politistasjonen. Var du på de kanter, måtte du oppom. Anker Melby, også av de eldre, hørte til kretsen rundt Wilhelmsen.

Marie Jacobsen var primus motor i kvinnebevegelsen. Harry Mass jobba på Borgar og bodde ikke langt fra Angel Simensen på Kongsten. På Kongsten bodde også Rudolf Jacobsen. Rudolf og jeg hadde pynta oss for å gå ut. Søstra som var med i Frelsesarmeen, ropte ned om Rudolf ville være med på møte. – Om noen skal omvende meg, så måtte det være Angel Simensen, svarte Rudolf.

Fra Nabbetorp kom folk som Bjarne Baltzersen, Odd Ragnar Kristiansen, Thorolf Schou Olsen, Kristoffer Tangen og Arnold Tangen. Når de ikke var alldeles for gamle, hadde mange medlemskap i både NKP og NKU.

Møtene holdt sentrumslaget hver tirsdag i salen i tredje etasje i Arbeiderforeningen. Styremøter holdt vi en tid på Fjellhøy. Liv som var sekretær, var svært pen, og hun var jeg forelska i.

Åpne møter arrangerte vi i storsalen på Folkets Hus, med anledning til å slå opp dørene til fløysalene ved behov. Dørene ble ofte åpna. Vi konkurrerte med AUF om å få folk til organisasjonen og til møtene. Vi hadde klart overtaket i disse årene.

Mellom den røde plass og Regnbuen

Møtene i ungdomslaget åpna alltid med en sang. Vi er unge, verden venter, var mye brukt. En av lagskameratene innledet til diskusjon. I pausen var det å bla i bøkene på bokbordet til Karl Kristiansen. Der lå såvel Lenin som Ditte menneskebarn. Så var det dans til slutt. Angel Simensen spilte trekkspill.

Vi hadde studiesirkler i organisasjonslære og møteteknikk. Vi prøvde å sette oss inn i hvordan det norske samfunn fungerte. Vi leste om arbeiderbevegelsen og arbeiderklassens historie. Alle var vel ikke like flinke til å gjøre leksa si, men de fleste drømte om målet i framtida: Et sosialistisk Norge.

Noen sa at vi rotta oss sammen for å lage revolusjon. Det er bare tull, altså. Så mye Lenin kunne vi at det var arbeiderklassen, ikke NKU-laget i Fredrikstad som skulle ha makta i Norge.

Lille julaften 1945 dro jeg til sjøs som messegutt. Jeg bodde på seksmannslugar. Det var privatliv sammenlignet med sovesalen på hjemmet.

Vanja hadde ennå kanonplattformene på for- og akterdekk. Gdynia var bare grushaugen, og menneskene gikk kledd i filler.

I første omgang ble det det med den ene turen. Tilbake igjen flytta jeg inn på et av soveromma i annen hos Angel Simensen. Jeg hadde vært med å grave ut tomta mellom Den røde plass på Kongsten og Regnbuen. Folk kalte Heibergsgata Regnbuen for husene hadde hver sin farge.

Av knekkplater og rivningsbord

Vi var med å bygge hytta i Røsneskilen. Ungkommunistene i Halden gikk i spissen, men ung- og gammelkommunister fra hele Østfold tok et tak. Det ble sagt at penger fra Moskva betalte hytta. Løvlien, som stedet ble hetende, ble reist med tusenvis av dugnadstimer.

Vi kjøpte nedrivningsmaterialer. Knekte plater fikk vi for en billig penge på Stenulla i Fredrikstad. Platene ble satt forsiktig sammen etter knekken. Materialene ble kjørt fram med hest og vogn til bekken. Derfra bar vi dem fram til hytta. Det ble kjøkken, stue og et par, tre soverom.

Fra lørdag til søndag kunne det være storinnrykk. Ordet seminar var ikke oppfunnet. Gutter og jenter lå om hverandre i soveposer på gulvet. Det ble aldri noe tøys. Vi hadde kommet til hytta for å drive politikk.

Friheten hadde tusenvis av abonnenter i Østfold. Jeg kjente mange av dem her i distriktet, for når vi solgte Avantgarden, ungdomslagets ukeavis på dørene, hadde vi med regningen for Friheten. I arbeiderstrøk som Trosvik, Nabbetorp eller Torp holdt de Friheten i annethvert hus bortover. Vi hadde også en del abonnenter på Cicignon. Jeg husker noen av navnene.

Dette er rent skryt: Jeg hadde rekord i å selge Avantgarden og fikk ros og bilde i bla’. Enkelte kjøpte i sinne for de var lei maset mitt.

Med plakatrull og klisterpøs

I 1948 ville høyrekreftene ha Norge inn i NATO. Vi fikk beskjed fra forbundskontoret i Oslo: Klokka 22, den og den dato skal det stå Nei til NATO! på hver eneste telefonstolpe i dette land!

Møtestedet var som ofte ellers bryggerhuset hos Arnold Tangen. Vi la ut to og to, en med klistrepøs, en med plakater. Klisteret var skaffa til veie på 50-liters spann på Øra fabrikker. Han med klisterpøsen sykla først: Ett strøk, neste stolpe ett strøk, neste ett strøk og så videre. Nestemann fulgte etter med plakater og en malerkost. Snart lyste Nei til NATO! fra hver stolpe nedover Enggata.

Politiet lå og luska. Vi var lommekjente. På Lisleby var det massevis av små smug og gater. Før svartemarjan hadde snudd, var vi blåst bort og møttes på avtalt sted. Mistanken hadde de: En dag stansa politibilen utafor Jern og Metall på Øra der jeg jobba en tid. To uniformerte konstabler tar meg med til avhør.

Vi fikk blod på tann: En uniform ble fiksa av en som var i militæret. Den fikk julestjerner på slagene og kreppapir på lua. Vakta slo hælene sammen da vi vandra inn porten til leiren på Kongstensletta. Snart sto det Nei til NATO! på oppslagstavla på brakka.

Så gærnt det bare kunne

I 1948 brøt partistriden løs. Storfolkene kom nedover fra Oslo. Emil Løvlien var landsfaderen. Jeg vil kalle han NKPs Einar Gerhardsen. Han var rund i kanten, men mellom linjene lå det: Husk jeg er partiets formann!

Furubotn var en hoggestabbe og et uvær. Han gikk på talerstolen i rutet skjorte, slips og dress. Vi gikk alltid i dress på møtene. Dongeri var arbeidsklær.

Gubben så ut over forsamlinga gjennom de svære hornbrillene sine før han åpna kofferten og la fram bok på bok på bordet med papirlapper stukket inn mellom bladene. Så åpna han: – Kamerater. Han satt mens han prata, bare avbrutt av når han måtte opp og hente en bok å slå opp i: – Som Lenin sier på side 211…

Han gjorde inntrykk på flere enn meg. Sentrumslaget helte mer til Furubotn enn f.eks. de på Nabbetorp. Det gikk så gærnt som det bare kunne. Gode kamerater reiste seg og gikk. Vi så dem aldri siden. Gerhardsen holdt Kråkerøytale. Sjøl hadde jeg vært ute flere ganger. Da amerikanerne devaluerte dollaren, slo rederen ned hyrene med 20 prosent. Det brøt ut streik i New York, Havnearbeiderne støtta oss og hele havna lå øde.

Etter det slapp jeg aldri i land i US. Det sto vakt ved gangwayen og visiterte lugaren min hver annen time for å se om jeg var om bord. Gutta til Ingvald Haugen fikk drevi gjennom at ingen kommunister kunne ha tillitsverv i forbundet. Østli i forbundet spurte om jeg kunne tenke meg å bli tillitsmann for Østfold. Jeg måtte skaffe meg medlemsbok i Arbeiderpartiet. Jeg sa nei takk.

Trykt i Demokraten 1996