Huser’u meg, doktor Klev?

Dr. Ansten Klev husker: Jenta med blindtarmsbetennelse, guttungen med kule i panna, mannen som slapp å amputere benet. – Det største er gleden når pasienten kommer seg, sier legeveteranen fra Gressvik.

Som liten fikk jeg være med far på sykebesøk. Jeg satt på fanget og lot som jeg styrte bilen. Ofte drøyde det før han kom tilbake. Far sa: – Det er ikke bare å undersøke folk, Ansten. Du må gi deg tid til å lytte, høre på hva de forteller, om jobben, om familien, om gleder og sorger. Det er ikke den minst viktige delen av behandlingen.

Etter realartium på Den gule, startet jeg på første avdeling medisin høsten 1938. Et opphold på Buchenwald fra 1943 avbrøt skolegangen. Først fredshøsten i 1945 kunne jeg ta fatt igjen.

Lærerne våre var dyktige og fjerne. De het Salvesen, Owren eller Langfeldt. En gang gjorde jeg en feil, jeg håndhilste på en professor. Det skulle ha vært et bukk.

Visitten gikk på attensengs salen. Først overlegen, deretter reservelegen og assistentlegen, oversøster, kandidater, sykepleiersker, og helt nederst ved døra vi studenter.

Læreren i indremedisin, Olav Hansen, het aldri annet enn Olav Proff. Jeg holdt på å undersøke en pasient på en klinikk. Olav Proff spør: – Vet studenten hvilken dag det er i dag? Jo, jeg husket: – Det er 15. mars, altså Cæsars dødsdag. – Alldeles utmerket, student Klev, sa Olav Proff, vennligst sitt ned.

Ennå var difteri hos barn en ikke ufarlig sykdom. Professor Salomonsen underviste: – En barnelæge skal ha varme hender og et dobbeltkapslet lommeur. Varme hender for å holde barnekroppen. Og når kapselen på gulluret vips! spretter opp, så stilner barnegråten.

Vi lærte å oppføre oss. På Gaustad sykehus sa en student: – Denne mannen er gal. Legen: – Bruker De det ordet en gang til, så får De ikke gå opp til eksamen.

På Blindern studenterhjem rullet bocciakulene over plenen. For 40 kroner som vi fikk for en halv liter blod, kunne vi invitere en ung dame på en helaften på Bristol.

De kalte seg St. Josephs brødre

28. november 1949 var siste eksamensdag. Vel et halvt år senere begynte jeg som kandidat på St. Josephs sykehus.

Dr. Otnes var overlege på kirurgisk avdeling. Dr. Krogstad, og senere dr. Bøymo hadde øre, nese, hals. Dr. Harboe var sjef på øyenavdelingen, dr. Mellbye, fulgt av dr. Harnæs sto for barneavdelingen. Dr. Saenger, fulgt av dr. Amundsen, hadde ansvar for gynekologisk avdeling og fødestuen. Dr. Erik Lie var ortoped.

De kalte seg gjerne St. Josephs brødre. De var dyktige, solide medisinere hver eneste en. Jeg assisterte først og fremst dr. Otnes på kirurgisk, og la innimellom en og annen tang på fødestuen.

Begynnerlønnen var 500 kroner. En pike, en hyggelig pasient som arbeidet på Porselen, tjente bedre. På høsten kikket jeg ut av vinduet for å se om det var frosset på. Da kom arm- og benbruddene, og jeg hadde stykkpris for hver spjelking og gipsing.

Fast arbeidstid fantes ikke. Vi drev på til vi var ferdige. Vaktene var på 24 timer. Bakvakter fantes ikke. Når dr. Schie over på Fylkessykehuset var bortreist, kunne det hende at kandidaten hadde eneansvaret for hele byens sykehusvesen.

Etter et par år åpnet jeg egen praksis på Gressvik. Far hadde gått bort i 1942. Jeg overtok kontoret og flere av hans pasienter. Jeg assisterte dr. Otnes på sykehuset fra åtte til tolv. Deretter dro jeg hjem til Gressvik og åpnet døren til venteværelset.

Jeg tørte ikke si det hjemme!

Dr. Otnes hadde et fint klinisk blikk. Noen spørsmål, et trykk her og et trykk der, et par enkle prøver fra laboratoriet og diagnosen var klar.

Vi fikk inn alt mulig. Mavesår, brokk og blindtarmbetennelse var gjengangere.

På operasjonsstuen bruktes ennå eternarkose med åpen maske. Assistenten dryppet, mens pasienten telte en, to, tre… Ved fem sov han eller hun, og operasjonen kunne begynne. En dag kom det inn en gutt med sår i pannen: – Jeg har dotti ned fra et tre. Jeg undersøkte, det satt et prosjektil i såret. Vi åpnet og opererte i hjernen. Det gikk bra. Sannheten kom for dagen: Gutten hadde laget et skytevåpen og kula hadde gått gale veien. – Jeg tørte ikke si det hjemme, for da hadde jeg fått juling, sa gutten.

St. Joseph var rent og pent og spartansk og billig. Dr. Otnes stelte med det økonomiske og slet fælt for å få endene til å møtes. Liggedøgnprisen var kr 25. På Byens sykehus kostet det 27. Sykekassen ville helst ha pasientene inn hos oss. Brusflaskekorker ble vasket og brukt som pilleglass når medisinene skulle deles ut.

Nonnene var prektige. Mere Augustine holdt kustus. Søster Marcia var full av humør. – De ser ikke bra ut i dag, har De vondt i maven? spurte jeg i forbifarten i korridoren. Søster Marcia så strengt på meg: – Slikt spør man ikke en ung dame om!

Jeg har så vondt i magen

Som privatpraktiserende hadde jeg et godt samarbeid med sykehuset.

Kvinnene engstet seg over uregelmessige blødninger. Far hadde foretatt utskrapninger hjemme hos pasienten. To kvinner holdt, far dryppet kloroform og foretok inngrepet. Selv fikk jeg pasienten inn på sykehuset, utskrapningen ble gjort, prøven sendt til Oslo og en knapp uke senere var resultatet klart.

– Å, jeg har så vondt i maven, doktor, kunne tyde på blindtarmbetennelse. Jeg ringte St. Joseph og tok pasienten med meg i bilen. Snart lå han på operasjonsbordet og fikk fjernet ondets rot. Var det bukhinnebetennelse, rystet dr. Otnes på hodet: – Dette ser ikke bra ut. Av og til glemte han at vi hadde fått antibiotika.

Det er ikke bare leger som stiller feil diagnose. En morgen står en kar på trappa: – Kan dere se på dattera mi, ho har så ille vondt i blindtarmen? Jeg undersøkte datteren: En fødsel var i full gang. Datteren var forhåpentligvis ikke like uvitende som faren. Jordmora bodde like ved. Hun og jeg ordnet opp med bendelbånd rundt navlestrengen, og snart lå en ny onsing ved morens bryst.

Penicillet var kommet i min studietid. Til å begynne med ga vi det i beskjedne doser, noen tusen enheter om gangen. I dag pøser vi på med millioner. Pasienten skulle ha en sprøyte hver dag i en uke. Jeg slipte sprøytenålene og startet bilen og kjørte runden. Enkelte barn stakk i å gråte når de så doktorbilen stoppe utenfor.

Ellers var det å rykke ut til alle døgnets tider. Ofte var det infeksjoner. Telefonen ringte: – Ho har 39 i feber og hoster fælt. På vinteren kunne sneen ligge dyp, selv om det ble forsikret i telefonen: – Det er veia! Mer enn en gang endte jeg i grøfta og måtte vasse videre i ankeldyp sne. En gang slapp jeg ikke inn, hvor mye jeg enn banket. Pasienten lå i sin søteste søvn.

Legeundersøkelse i julepresang

Julaften ringte en kar: – Kan doktor Klev komme og se til kona mi? Bordet sto dekket med mat og kaffe og litt til. Jeg undersøkte kona som ikke feilte det grann. Så kom forklaringen: – Dere skjønner, jeg hadde lovt kjerringa en legeundersøkelse i julepresang! Billig presang ble det ikke, for bonden sto ikke i sykekassen.

Det var steder der det var smått stell. En fikk seg ikke til å ta honorar. Ikke sjelden fikk jeg betalingen i naturalia: En høne eller et knippe fisk.

Mye måtte utrettes med nål og tråd. Folk hadde skåret seg i hånden eller hogd seg i låret. Folk kom gående fra Engelsviken for å bli sydd igjen. Etterpå fikk de en kopp kaffe før de trasket veien tilbake. 17. mai og St. Hans var travle dager. I Lervik lå «Slaktern». De som skulle sys igjen etter festlighetene, trengte ingen bedøvelse.

Største fremskrittet jeg har opplevd i min tid som lege, er behandlingen av hjerte- og karsykdommer. Fikk folk hjerteinfarkt og bodde litt kronglete til, ga legen beskjed: – Absolutt ro. Hvis pasienten levde etter et par døgn, kom Josefsen med sykebilen og flyttet han eller henne til sykehuset. Der ventet mange ukers sykeleie. I dag er fort inn og fort opp god latin.

Folk med hjertesvikt fikk svære ødemer i kroppen. Vattersott ble det kalt. Vi forsøkte med å gi sprøyter med et kvikksølvpreparat. Likevel døde pasienter. I dag har vi et helt armamentarium av medisiner mot lidelsen.

Jeg har behandlet både folk og fe. En gang kom en badegjest med en måke som hadde brukket vingen. Jeg spjelket etter alle kunstens regler. Måken kom seg.

Måker eller mennesker, det er det største ved dette yrket når du ser pasienter kvikne til og bli friske. En kar kom inn med svære brannsår. Vi vurderte å amputere et ben. Heldigvis trengtes det ikke. Det er ikke lenge siden jeg traff han i Nygaardsgaten. Han hilste: – Huser’u meg, doktor Klev?

Trykt i Demokraten 1995