– Jeg skal ha Kjeldsen!

…sa folk når de skulle ha drosje. Datteren, Gerd Bringa, husker: – Glasskapet øverst i Brochs gate, Josephine Baker inn døra på Falleth, hestedrosjer på torvet og automobilsøndagsturer under kalesjen.

Mor var fra Forstaden og far fra Byens marker og de levde lykkelig alle sine dager.

Morfar var snekkermester og bodde i Bakgaten. Han kjøpte hus som skulle være fra 1700-tallet. Der ble Fredrikstad Avholdsforening stiftet. I 1884 startet morfar Fredrikstad Begravelsesbyrå.

Farfar var sjøkaptein og førte tremasteren Westfalen. Farmor arvet Bekkevold gård på Byens marker etter sin far, slaktermester Thoresen i Gamlebyen. To av sønnene skulle til sjøs, den tredje skulle bli gårdbruker. De trakk lodd og Johan Ottar, min far, og onkel Hans dro ut med hver sin skute.

Siste gang de så hverandre, var utenfor Hollandskysten. De var så nær at de kunne rope til hverandre. Det ble et fryktelig uvær og skuta der onkel sto om bord, gikk ned og ingen ble reddet.

Bestemor kommanderte far i land og til landbruksskole i Danmark. En tur hjemme i Fredrikstad ser han en smellvakker jente blant kundene hos Lund og Tallaksen. I 1916 giftet han seg med Jenny Klemetsen. Året etter startet han egen drosjeforretning og i 1918 kom jeg til verden som den eldste av tre søsken.

Øverst i Brochs gate lå glasskapet

Vi bodde i en villa i Apenesgate. Vi sa aldri annet enn Strands løkke etter sletta som strakte seg helt til Glemmen kirkegård. På den andre kanten hadde Olsens trevarefabrikk opplaget sitt, bak et gjerde med en to meter høy port. Strands løkke var lekeplassen vår. På løkka kastet vi ball og hinket paradis og gikk på skøyter om vinteren.

Da Oljefabrikken brant kom det gule og grønne og røde flak gjennom luften som vi lekte med.

Ved siden av oss hadde Veel bygd en villa. Vi hørte til Glemmen og hadde ikke fortau. Det var det i resten av gaten som hørte til byen. Det var toetasjers trehus med to eller tre leiligheter i hver, helt ned til Frikirken. Et av husene står der ennå.

Apenesgata gikk ned til Brochs gate. Brochs gate endte ikke oppe ved rundkjøringen som i dag. Videre gikk det dengang en smal kjørevei til Grønli stoppested med bommene. De ble passet av av grindvokterskene som het frk. Skau og frk. Arnesen.

Øverst i Brochs gate lå Glasskapet. Det var et hus med mange utbygg og karnapper. Når solen gikk ned gnistret og glitret det i alle vinduene.

Lekekameratene var fra strøket: Kjell Stenmark og søstrene Mai og Lussi, Hans Olav og Oddvar Elisen, Lillemor Korgård, Else Nybøle, Ingebjørg og Aslaug Jacobsen og Nini og Even Fredriksen som bodde i annen etasje i Konservativen.

Respekt for blanke knapper

På vinteren hadde vi akebakke oppe fra Glasskapet. Var det fint akeføre, kunne vi ende helt nede i Daniel Leegards gate. Biler å passe oss for, fantes knapt. Men en gang da Kjell Stenmark satte utfor, kom Markus Ånerød med hest og vogn. Vi lukket øynene, for vi torde ikke se. Kjell Stenmark passerte akkurat under buken på hesten.

Til meieriutsalget som lå der Simonsen jernvarer er nå, gikk jeg og hentet melk i spann. På søndagen pleide frøken Ophus bak disken stikke til meg en pose godt.

En gang så jeg en utkastelse. På en pappkasse på hjørnet av Daniel Leegaards gate og Brochs gate satt en kone med en pike på fanget. Rundt omkring lå noen eiendeler strødd utover.

Glade hjørnet var grensen mot byen. Lenger torde vi ikke gå, for der sto Hæll Toll med hendene på ryggen. Vi hadde stor respekt for blanke knapper.

Men når mor handlet hos Petter A. Larsen eller Backer på Torvet, fikk jeg være med.

Som et minne fra langfart stod det på skrivebordet til far en kokosnøtt på tre utskårne elefanter. Først var den tobakksdåse. En fetter av mor bygde inn et krystallapparat i nøtta. Far satt på hestehårssofaen og jeg satt på fanget hans med hodetelefonen på. Han pirket og pirket på krystallet og jeg hørte høyt og tydelig en konsert fra Arbeiderforeningen.

Der hadde jeg vært før. Seks år gammel vandret mor og jeg av gårde for å se Rødhette og ulven. Jeg hadde kremgul kjole med grønne kapper og svær, grønn sløyfe i håret.

Blant skuespillerne var Reidar Borgli som var mye hjemme hos oss. På scenen var han kokk med høyt, hvit lue. Jegeren kommer inn: -Hvor er det gamle hespetreet? Jeg reiser meg og roper: – Se bak sengen! Reidar Borgli sa til mor at du må passe på jentungen, jeg holdt helt på å komme ut av replikken.

Josephine Baker klappet meg på kinnet

Inga Bjørnson med barneteateret kom til byen. Først så vi dem på scenen, og så sto vi utenfor og beundret de små skuespillerne når de kom ut. To av guttene het Lasse og Henki. To av pikene var mørke i huden. Da hvisket vi: – Det er barna til Josephine Baker. Det var det ikke.

Men Josephine Baker kom til Arbeiderforeningen. Det var for voksne. Jeg skulle gå et ærend for mor til Falleth. Døren går opp og Josephine Baker kommer inn. Hun hadde pels med oppslått krave, gresskarmuffe, lange slanke ben med elegante sko. På hodet bar hun en turban med flettede silkestrå. – Hva skal du ha, spurte frøken Andersen. Jeg sa ikke et ord, jeg strakte frem hånden og tok forsiktig på pelsen. Baker smilte og strøk jentungen over kinnet.

Far bygde garasjer på en åpen tomt ved huset vårt. I annen etasje var skomaker Kraft, vulkaniseringsverkstedet til Kittelsen og Nilsen og Bjarnholdt som var dansk og drev med vulkanisering. Folk leide garasjeplass av far. De svære X-varebilene til Mustad og Sønn kom såvidt inn porten. Vi skjønte at hestealderen var forbi.

Etter bilkortesjen 17. mai skulle flere av de festprydede automobilene inn i garasjen. Ungene fikk den røde kreppapirpynten. Vi kledde oss ut og spilte teater på loftet. Jeg var teatersjef og tok inngangspenger. Det kostet to øre.

Koselig under kalesjen

Ennå sto Sandersen og Gundersen med hestedrosjene på torvet. Første drosjebil i Fredrikstad hadde Johs. Eriksen, men fars kom ikke lenge etter.

Den første bilen jeg kan huske, var en svart, blank, skinnende NAG. Den hadde girstang og pærte på siden. Skulle sjåføren svinge til høyre eller venstre, var det ut med armen. Langturer måtte forberedes. Først en dag til å gjøre klar bilen, så en hel dag til for eksempel Oslo, og så en dag for å etterse kjøretøyet.

På sommeren pleide far å ta med mormor og mor og barna på biltur. Vi kjørte på støvete veier og beså Kykkelsrud og Vamma for å ende hos familien på Majorstua. Når det begynte å regne, slo far opp kalesjen. Jeg syntes det var koselig og trygt å høre regnet tromme mot oljeduken.

Far fortalte gjerne om ting han hadde opplevd som drosjesjåfør. Smuglertiden var tøff. Han hadde hatt en sjåfør som var for glad i det sterke, men lovte bot og bedring og møtte opp med attest fra en menighet der det sto at han hadde vendt seg mot Herren.

Men i stedet for passasjerer, kjørte han spritkanner og smuglere og hadde forsynt seg av lasset og havnet i grøfta oppe i Amtmandsveien. Smuglerne stakk av, mens de svarte kannene lå strødd til høyre og venstre.

En passasjer hadde fått dilla eller delirium tremens. Karen måtte tjores i baksetet. Så sa forhjulet pang, og reservehjulet lå under karen som bøla verre enn verst. Far plukket gress i veikanten og stoppet i dekket og kom seg da fram på et vis.

Verre hadde det vært i Tyskland etter første verdenskrig. Far var i Berlin for å kjøpe bil, og nær Stettiner Banhof kjørte bilene med gamle filler viklet rundt hjulene.

Kjeldsen skyter hval

Far hadde alltid mange kunder. Det hendte at mor skulle ha tak i far og dro ned på holdeplassen ved Vestsiden Apotek. Der sto Nicolaisen og Skårand og Nordmark og Gundersen og Kjærre. Spurte vi etter far, sa de: – Han Kjeldsen er ute og skyter hval. Det lå nok litt misunnelse i replikken.

En gang var det et forferdelig snøvær. Ei frue skulle ha drosje og kunne få først den ene og så den andre, men nei: Det måtte være Kjeldsen. Far pratet alltid med kunden, tok gjerne en trall og hilste fruen med: – Nei, er du der, da, jenta mi! Så gikk turen og praten til motoren stoppet. – Er det noe galt? ville fruen vite. – Nei, ikke noe annet enn at nå er De hjemme, sa Kjeldsen med hånden til luen.

Far hadde mange faste: Når Madsenbrødrene skulle ut og spille, hadde de nærmest abonnement på far. Når hjemmefronten skulle til Gressvik, fikk far beskjed om å legge seg i bunnen hvis det ble kontroll og de måtte skyte seg løs. Når Johnsen i Nøkken Radio skulle gifte seg, var det slikt sølevær at han måtte bære bruden fra drosjen og til kirkedøren. Bilen var en innelukket coupé med blomsterglass i slepet krystall. Om han kjørte fru Johnsen til St. Joseph, vet jeg ikke. Men da barnet skulle døpes, var en av fadderne forsinket og far overtok forpliktelsen. Forlover var han mange ganger. Det var bare å gi beskjed: – Jeg skal ha Kjeldsen!

Trykt i Demokraten 1996