Jentene dånte og gutta skrek…

…på den første rockekonserten i Fredrikstad 24. november 1958. Arrangør var losje Fjellhøi. På scenen Rocke-Rolf, Arne Willy Thøgersen og Thorbjørn Hansen med The Rockie Guys. Bak trommene Tore Samuelsen. – Begeistringen var stor, skrev Demokraten.

Det svingte første gang i grisehuset til Meland i Heibergs gate. Vi bodde i nr. 19, og jeg kunne være en fem-seks år. Grisene hadde flytta ut og jazzen inn. Huset var shaina opp, og på radiokabinettspilleren surra plater som Finn Mæltæ skaffa. Han seilte med Amerikabåter og støvsugde platesjappene på Lower Manhattan, NY.

I grisehuset til Meland vanka Halvard Henriksen og Leif Hendricksen og resten av bunten med og uten horn.

Hjemme gikk det i tre grep på gitaren til Lycksalig, lycksalig. Bestefar var formann på Denofa med religiøse interesser. Jazz og swing var ikke bra. Innimellom fikk jeg lurt meg til en trommesolo med mors visper på en omvendt vaskebøtte på kjøkkenet.

Gamlebyskolen ga lite av det musikalske. Vi dro ut en knapp på orgelet og trampa i vei til læreren fikk stoppa spetakkelet.

Det var mer å hente på losje Fjellhøi. Søster og svoger var losjefolk og fikk meg med i Den norske godtemplarordens ungdomsorganisasjon. Det var lek og leven, spøk og alvor, sketsjer, viser og musikk. To, tre ganger i uka var det dans under slagordet Fyll er ikke fest.

Odeon var husorkester. En gang ble den første. Tjuvtrening ga mot. Jeg entra podiet med en highhat og en skarptromme på en stol. Låten var I got rhythm. Gutta nikka: Godtatt. Det var Bjørn Hellberg på gitar, Edgar Svendsen på trekkspill, Lorentz Lindberg på trompet og Erik Holme på bass.

Det første ordentlige trommesettet mitt ble et løft på nærmere 500 kroner.

Oh, when the saints…

Repertoaret var god, gammel swingjazz eller kløverjazz eller kall det hva du vil: Honeysuckle Rose, I’ve got a new baby, Dinah… Det gikk så det ulte.

Vi trena mye hjemme hos Edgar, først på Kråkerøy, etterpå i leiligheten i Huths gate. Trommeskole har jeg aldri eid. Jeg brukte øra. Både Karl Otto Hoff og Pete Brown og Scott Lunde spilte til dans på Fjellberg. Da var bokstavene på plakatene ekstra svære.

Størst av alle var Gene Krupa. Han viste at å slå tromme var noe annet enn å trampe takten på to og fire. Jeg lytta på platene og spilte trommesoloene og fraseringene om igjen og om igjen.

I Oslo blåste Louis på Collo. Trommeslageren var en liten terrier av en asiat. Sjøl stilte Louis med sølvtrompeten og den stabelen med lommetørklær og fikk hele salen til å synge: – Oh, when the Saints go marchin’ in…

Gutta skrek og jentene dåna

Ved siden av Odeon begynte jeg å spille utpå med forskjellige. Til Slaktern i Onsøy kom en branne med to bøffelvesker med glassepler som lukta hjembakt brød. Han griper den 16 år gamle spjælingen i brystet og heiser han opp langs veggen for å se på’n. Jeg hvisker: – Mu-mu-musikken… Da var det fritt leide.

Jeg har hatt æren av å spille med to bla’ Madsen på Phønix og på Randi Bang. Det er jeg stolt av. De var enorme. De hadde alt i hue, et repertoar så langt som herfra til månen. Hvis det var litt støy i lokalet, kasta Haakon bare et blikk på buen til Gunnar for å vite hvor han var. De tok vare på meg. Det hendte det kom drinker til musikken. Det het alltid: – Ikke til drittungen, takk.

Det var tre av oss losjegutta som la an en mer enkel stil og spilte på Losjehytta. Det var den rødmalte hytta på fjellet ved Foten som brente ned. Foruten meg sjøl var det Kjell Mentzen på trekkspill og Per Nordmark på gitar. Uten forkleinelse for Vetle Martinsen, det var der og da Fredrikstadrocken ble født.

Hytta var åpen for danseglad ungdom et par ganger i uka om sommeren. Rocken lå liksom i lufta. Rock around the clock hadde gått på kino. Ungdommen ville høre noe nytt, og vi planka i vei. Enkel musikk, spilt med tæl og humør, spenst og driv, det var rock’n’roll på Foten. Senere fikk vi med Arne Willy Tøgersen som sang Love me tender for damenes skyld. En gang smakte vi på det sterke, etter å ha meldt oss kollektivt ut av losjen. Kort etter var vi inne igjen.

Primus motor og ildsjel bak musikklivet i losjen var skredder Wilhelmsen og kona, begge i Verdandi. Zakken Pettersen hørte også med til bildet. Men han så vi ikke så mye til, han stod mer bak og trakk i trådene.

Skredderen i dress og bart og sølvstenk i håret som i yngre dager hadde vært svart. Frua, stram dame i hatt. Det var et par som vant losjeungdommen. Først og fremst fordi de respekterte oss, men også fordi de trakk opp streken: hit, men ikke lenger. Nå er de glemt. Er det noen som fortjener et æresminne her i byen, så er det skredderparet fra Fjellhøi.

Rocken er i byen

Takket være skredderen og frue og Leif Næshagen hos Haube som alltid var hjelpsom med instrumenter, gikk det første rockeshow av stabelen den 24. november 1958. Vi telte på knappene: Skal vi leie Biblioteket for en eller to forestillinger? Det ble en. Vi kunne gjerne hatt fem.

Jungeltelegrafen gikk: Rocken var i byen. Køen gikk rundt hjørnet og ned mot brygga. Gutter og jenter dytta og ville inn. Demokraten skrev i reportasjen: – Det var naturligvis tenåringene som utgjorde flertallet, men det var også folk i andre aldersgrupper, blant annet en pike på ni år og en dame på 74. Da det var utsolgt, prøvde de ivrigste å presse seg inn gjennom dovinduet. Vetle Martinsen var på konserten, men jeg tror ikke han spilte.

Det var tre orkestre på scenen. Orkester og orkester: Det var kom som du er og sett i gang, det er humøret det kommer an på. Sjøl tromma jeg i The Rockie Guys med Per Nordmark, Leif Simensen, Reidar Travern Kristiansen og Knut Andersen. Først ute på scenen med solo var Thorbjørn Hansen som imiterte Elvis. Han var fryktelig nervøs, og da han gikk på scenen, gled mikrofonen ned på stativet. Men han rocka og rulla og vrikka og vred, hofter og ben gikk så det suste og gutta skrek og jentene dånte. At han sang både Tutti Frutti og Jailhouse rock er jeg sikker på. Neste mann på gulvet var Rocke-Rolf Thoresen og til slutt Fredrikstads Tommy Steele og det var Arne Willy.

Til showet hørte ei jente i strutteskjørt og en gutt med skikkelig oppbrett på olabuksa som dansa jive på scenen mens vi ga jernet. – Begeistringen var stor, skrev Demokraten. Scenevant konferansier var Øivind Dahl.

At det var rockeopptøyer i Nygaardsgata tviler jeg på. Men gnisten var tent. Neste runde gikk på Fagen på Torp 9. desember, deretter på Røde Mølle, på Kongsten sammen med Bjerke Magnussen og på tivoli i Sarp dit vi kom standsmessig kjørende i en sjuseters drosjebil.

Enkelte musikere rysta på hodet: Min gode venn Bjørn Hellberg advarte: – Slutt med rocken, Tore, du ødelegger trommestilen din. Vi svarte: – Du er 10 år for sent ute. – Jeg er ikke 10, men 30 år for sent, sa Bjørn, og der vil jeg være.

Fra whispering til Lyckliga Gatan

Samtidig med rocken spilte jeg i Stars, og derfra gikk veien til Åges der jeg var i 12 år. Vi var det første dansebandet i Fredrikstad som bare hadde sangnummere: Släng en slant i brunnen, Kristina från Wilhelmina. Noen rynka på nesa: – Svensktopp. Jeg vil bare si at disse unge rockemusikerne skulle ha minst ett år i et danseband, der de lærte å lese melodier og lese musikk.

Et par av kameratene fra Åges er døde: Oddvar Svendsen. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham. Ronald Nilsen. Han skrev arrangementer i pausen midt under konserten. Så spilte vi dem etterpå.

Jeg har tromma alt fra Whispering over Love me tender til Lyckliga gatan. I dag skal jeg spille med jazzgutta på Oscars. Kommer du?

Trykt i Demokraten 1996