Mest moro på gølvet

Hans Hollung startet med mønjepøs og kost på Fredrikstad Jern og Stålindustri i 1939. Før hadde han gjett kuene på brakkesletta og romma sten på verket.
Hans Hollung gikk av med pensjon som driftssjef ved Hollung Stålindustri. – Jeg har hatt mange interessante jobber. Mest moro var det på gølvet.

Far var brenner på Sorgenfriverket. Først leide vi i våningshuset på Sorgenfri hovedgård, så flytta vi til Vestby ved gamle Sarpsborgveien og da jeg var 13 år til Huseby på oppsiden av Lundheim.

Raleigh Andersen borte i veien hadde godtebutikk og tutgrammofon. Betalte du fem øre, spilte han en plate.

Frøken Sønstegaard på Nabbetorp skole hjalp hver eneste en i klassen. Ikke alle lærerne gjorde det.

De store guttene tvang Arne Hansen til å vise frem regnestykkene sine. Jeg var så liten at jeg slapp.

Etter skolen luka jeg gulrotrader for 40, og turnipsrader for 10 øre hos Nygaard eller Vestby.

Mange gikk uten arbeid. Vi var 10 barn. Verket stansa ved juletider og frem til våren var det å leve på pengene far hadde lagt til side.

En del fikk nødsarbeid. Seks digre hester dro snøplauen. Bak kom en flokk kæller med snøskuffer. En av dem gikk med kjepp. De spadde løs plauen når den kjørte seg fast.

185 kuer på brakkesletta

Jeg ble konfirmert av Christie om våren for vi hadde ikke råd til å kjøpe frakk.

Willy Kristensen, Thorleif Sørensen og jeg gjette 185 kuer på brakkesletta. Borte ved stallene ekserserte soldatene. Når sersjant Bråten kommanderte, sto rekruttene tvekroket av latter. Petter Eriksen stelte istand St. Hansmoro på sletta. Det var eggeløp og sekkeløp, og to som satt på en tømmerstokk og dælja til hverandre med høysekker. Arnardo var i det militære og var slangemenneske som krøp gjennom ringene. På vollene spilte militærmusikken tappenstrek.

Da vi ble eldre, dro vi på fest på Bøndenes Hus i Borge med ei halv dobbeltrensa på lomma. Det kosta ei krone og du fikk spise så mye du ville.

Jeg fikk jobb i en leketøysfabrikk i Bjørndalsgata. En dag gikk de konkurs. Apenes kom for å forsegle døra. – Den kan du få, sa’n, og gav meg en dokke.

Jeg var på vulkaniseringsverkstedet til Bodahl Johansen i Storgata til jeg begynte på verket i -35. Jeg var bortsetter for storstrykeren og romma sten fra banene til lagrene. Den første tida klarte jeg ikke å holde kniven på morran.

Det rene himmelriket

To brødre arbeida på Fredrikstad Jern og Metallindustri på Øra. Først var jeg der i syv måneder i 1939, men bror min gikk på Teknologisk Institutt i Oslo. Fast jobb fikk jeg høsten 1940. Å begynne der var det rene himmelriket.

Fabrikken var en lang bygning av Hy-rib. Det var tynne jernplater festa til reisverket og rappa med sement. Fabrikken hadde den første tida laget disse platene. I den ene enden var malerverkstedet, og et rom der de satte sammen skapene. I et hjørnerom i den andre enden ute i fabrikken var maskinverkstedet med freser, dreiebenk og kaldsag, flere stanser, bormaskin, sirkelsag, punktsveiseapparater og ei gammeldags knekkpresse med en stor kniv. I den andre enden var også kontoret til verksmesteren. I et skur på siden var lageret der bror Peder holdt til. Mye av jernet vi brukte, kom med båt. Evensen i Gamlebyen henta det med lastebilen og kjørte det bort til fabrikken.

Alt i alt kunne vi være en 30 mann. Det var mange flinke folk der ute. I maskinverkstedet var Oddvar Andersen, Arne Kristoffersen, Gunnar Gøtz og Ludvigsen som arbeidende formann. Sverre Kristoffersen drev i malerverkstedet. I sammensetningen var Kjell Mikkelsen og Arve Andersen. Josef Jensen passa en dreiebenk ute i fabrikken. Albert og Jan Magnussen punktsveisa. Kristian og Hans Andreassen stod ved stansene. Det var svære, kraftige karer og snille som dagen var lang.

Arne Kristoffersen ble kalt Polly. Han var en stor skøyer som ba ungguttene hente øyemålet. Vi fikk karbid til acetylensveisingen på fat. Når fatene var tomme, ble de satt utenfor. Når det regna, dryppa det vann ned i spunsehølet og det danna seg gass. Polly hadde moro av å slippe en fyrstikk nedi for å prøve om det smalt. Han hadde ikke øyebryn igjen.

Røken som en tåke i fabrikken

Verksmesteren het Gustav Illenberger. Han var så tysk som han kunne bli, og gapa og skrek fælt. Meg gjorde han aldri noe vondt.

Sjefene var Holtsmark og Mørch. De satt på kontoret i Gamlebyen. Av og til tok Erling Holtsmark seg en tur bortom, men jeg tror ikke han skjønte så mye av det. Han var en meget vanskelig person. Hadde han hatten i panna, var han ikke nådig. Hadde han den bak i nakken, var han på godt humør. Fredrik Mørch hadde ingenting han skulle sagt.

Første dagen fikk jeg malerspann og kost og ble satt til å mønje vinduer. Deretter monterte jeg låser i sikringsskap. Da jeg kom ut i fabrikken, ble jeg satt til å sveise. Sveiserøken lå som en tett tåke i fabrikklokalet. Sveiseapparatet var av den gamle typen der vi brukte blank tråd. Jeg sluksveisa og jeg skråsveisa hjørnene av vindusrammen, der en måtte beregne tapet av godset.

Foruten sikringsskap lagde fabrikken dør- og vindusrammer. Vi hadde en 50-60 forskjellige profiler å bakse med. Fredrikstad Jern og Metall lagde bronserammer til vinduene i Rådhuset i Oslo. Vi hadde store leveranser til Norsk Hydro. En tid laga vi bokser til Titan. De ble valsa, sømsveisa og bertla.

Vi leverte også en god del til tyskerne. Gullichsen Trevarer laga vognene og vi beslagene. Vi lagde også beslag til ammunisjonskasser. Tyskerne var stadig innom fabrikken. De prata med Illenberger, og han fortalte videre til oss. En natt hadde engelskmennene bomba Hamburg og masse ruter var knust så de hadde tilkalt glassmestere fra hele Nord-Tyskland. Neste dag kunne Illenberger fortelle at engelskmennene hadde kommet igjen og bomba alle glassmestere.

Når det gikk mot jul lå det mye rart i krokene: Juletreføtter og koksbokser og vedfangere og jeg vet ikke hva. Gutta trodde ikke at Illenberger så det, men så sa han: – Nå har de jammen begynt på en ny serie. Nå får det være nok!

Krigsvinterne var kalde. Den første tida hadde vi ikke oppvarming. Enkelte steder var det høl i taket. Så sveisa vi sammen en diger kasse av jern som vi fyra med ved.

Fire-fem av oss dro på vedhogst ved Vansjø. Vi holdt til på Gressholmen, bodde i strietelt, sov i papirsekker, plukka tyttebær og koste oss fælt. Vi fikk også en vanlig vedovn. Vi satte opp trekken og når Illenberger kom forbi, skrudde han igjen. Jeg brukte tretofler og satte dem på ovnen og varma dem. Det ble en lunk i tærne så lenge det varte.

Vinteren 1941 og 1942 gikk jeg på aftenskolen over i byen. Jeg hadde aviser på låra og brystet når jeg sykla til jobben, og på ettermiddagen til Ferjestedet for å gå på skolen.

Holbæk Hansen var en bælflink lærer. Vi hadde han i fysikk og i kjemi. Det var spilloppmakere på 16-17 år i klassen. Når Holbæk Hansen kom i døra fra bakrommet, ble det straks helt stille. Han var så flink til å forklare og det var rent moro å høre på ham.

Så fikk vi en vikar som bare kremta og kremta og vi lærte ikke det grann.

Krigen var slutt. Jeg ble spurt om jeg ville overta lageret. Jeg fikk ansvaret for lageret og verktøyburet og begynte å tegne vinduer. Jeg tegna vinduene til Yrkesskolen og dørene til røntgen på Sentralsykehuset. På 50-tallet overtok NEBB fabrikken. I flere år var jeg salgssekretær.

I 1965 hadde bror Peder starta Hollung stålindustrier. Jeg ble driftsleder. Det var interessant arbeid. Men det var mer moro på gølvet enn på kontoret.

Trykt i Demokraten 1996