P. B. Andersen på Trosvikstranda

To teglstensbygninger med vinduer i støpejernsinnfatning. Nå er vinduene knust, taket lekker, husene forfaller.
En gang P. B. Andersens Mekaniske Verksted, en håndverksbedrift kjent for sitt kvalitetsarbeid. Finn Andersen var tredje generasjon ved bedriften.

Barndomshjemmet lå nede ved elva. Hvem som hadde bygd huset, vet jeg ikke. I den ene enden bodde onkel og tante og de to barna deres. Vi hadde den lengste delen av huset, for vi var mor og far og fire jenter og fire gutter. Det var stue, mellomstue, kjøkken, soveværelset til mor og far, og rommet der jeg og yngste bror holdt til. Jentene sov inne hos mor og far, og de eldre brødrene mine i et rom i annen.

Rett bortenfor lå P. B. Andersen Mekaniske Verksted. Bestefar hadde startet verkstedet. Han het Benjamin og bestemor Pauline, derav navnet. Nå drev far og onkel verkstedet i følge.

Jeg gikk på Seiersten skole. Noe skolelys var jeg ikke og ble tatt i øra av både Dørumgård og frue. Vi sparka fotball på sletta like ved skolen. En av brødrene mine seilte til sjøs. Når han kom hjem, hadde han alltid med en fotball til meg. Jeg ble veldig populær blant kameratene.

Jeg gikk middelskolen på Den gule. Klem og Nerdrum var dyktige lærere. Ragnar Evensen gikk i klassen. Han var flink til å spille piano. Da han begynte på Treulla, fikk vi mer med hverandre å gjøre.

Jeg fløy nede på verkstedet støtt. Det var artig å se på når de dreide og spona krøllet seg ut av maskinen. Mens jeg gikk på skolen, fikk jeg malerkost og spann og ble satt til å rødmale rullene som ble laget på fabrikken.

De drev på og holdt varmen

P. B. Andersens mekaniske verksted var en teglstensbygning i halvannen etasje. Den står ennå. Opp den bratte trappa til annen kom du til modellverkstedet. Modellsnekkeren het Torgersen. Tidligere hadde verkstedet laget vedkomfyrer, og det lå massevis av gamle modeller og støva ned der oppe. I modellsnekkeriet var det høvelmaskin og bandsag. Foruten modeller til støperiet laget Torgersen trevalsene til rullene. Modellene ble firt ned i verkstedet gjennom et høl i gulvet.

På teglstensgulvet i første sto maskinene. De fleste var fra Sundt og Co. i Oslo. Det var tre dreiebenker, et par boremaskiner, et par mindre høvler, kalt sheppinger, to, tre smergelskiver og en stor metallhøvel. Fra maskinene gikk det remmer opp til akselen i taket som ble drevet av en stor, elektrisk motor. Over hver maskin hang det ei blank lyspære i en ledning fra taket. Langs ene veggen gikk arbeidsbenken med skrustikker og annen redskap. På veggen var det skap der hver og en hentet verktøyet sitt: fil og hammer og bor og hva det måtte være.

På vinteren blåste det råkaldt fra elva. I en krok av verkstedet sto en diger, svart rundovn som vi fyrte med koks fra støperiet. Det ble ikke rare lunken. Drev du på, holdt du varmen. Det gjorde de åtte-ti karene som arbeidet i verkstedet.

Far, Gustav Andersen, var sjefen. Han var en godmodig kar som snudde på skillingen. Onkel Paul var en veldig flink jerndreier. Det var han som lærte meg opp. Andre flinke arbeidsfolk var Arne Kristensen og Arnt Pettersen fra Trosvik. Sønnen Kjell begynte senere i verkstedet. De to brødrene mine, Hans og Rolf, arbeidet begge i støperiet, og etter krigen Sverre, etter at han hadde gått i land.

I et teglstenshus på linje med verkstedet var støperiet. Ovnen gikk gjennom to etasjer. Oppe i annen fylte vi i koksen og jernet som skulle smeltes. Koksen bar vi opp trappa i kasser på skuldra. Bror Rolf bar mange tunge bører, for han var en kraftkar.

Vi fylte lag på lag med koks og jern. Vi hadde litt rujern som vi blandet i skrapjernet fra Oskar Nilsen. Vi tente opp hver fjortende dag. Etter noen timer kunne vi kjøre et spett inn i tappehullet i bunnen, og jernet begynte å flyte. Gustav Andersen var støperimester til å begynne med. Senere ovetok Hans, bror min.

Formene var gjort klar med sand i kassa. Formerne pressa modellene nedi, tok de opp og fylte i det rødglødende jernet. Jeg hjalp til av og til i støperiet. Du ble svart om nesa når du jobba der. Johan Børresen fra Holmegata og Rolf Johansen fra Trosvik var formere i mange år. Det var gjerne slik at de som begynte hos P. B. Andersen, var der nesten til de døde.

Lønningen i blikkboks

Utafor støperiet var det et skur der de sto med stålbørster og pusset og gjorde rent støpegodset for sand og rusk før det ble bært inn i verkstedet. I et lite hus for seg var kontoret. Der satt Benny, tanta mi, bak en gammeldags skrivemaskin. På bordet sto telefonen, først 211, senere 2211. Den hadde vender så vi kunne sette den over til privaten.

Innafor var et rom der tegningene lå brettet ut. Tidligere hadde onkel Petter, som var teknikerutdannet, tegnet for oss. Etter at han var død, tegnet far litt, og jeg prøvde meg sjøl ved tegnebordet. Ellers fikk vi tegningene fra kundene. Eller det gikk på håndlag og øyemål. Kunden satte noen blyantstreker på et papir: Han hadde tenkt seg det slik og slik. Far tittet gjennom brilleglassene: – Jo, det der trur jeg vi skal ordne. Og det gjorde vi.

Midt i verkstedet hang ei diger bjelle. Den ringte de med til frokost og middag, og når arbeidsdagen var slutt. Matpakka tok karene der det falt seg. I støperiet var en vask der du kunne gni av deg det verste. Folka gikk hjem som de gikk og stod.

På fredager tok far runden og skrev opp hvor mange timer hver mann hadde. Så satt han og tante inne på kontoret og regnet og dividerte. Når de var ferdige, la de kroner og ører i små blikkesker med nummer på lokket. Så kom hver og en inn og hentet ukelønna.

Alt mellom himmel og jord

P. B. Andersens Mekaniske Verksted laget alt mellom himmel og jord. På våren, rett før teglverkene startet, var det travelt og mye overtid. Formann Hansen fra verket kom ned på verkstedet og pratet med far. Vi laget potter til toppen av brennovnene. Der fylte brennerne koks og møle, og lofferne stekte flesket sitt.

Vi produserte presser som stemplet ut teglstener og drenrør, og laget former til taksten. Vi dreide aksler og sveiset på svære kniver: det var til mølla som malte opp lera. Fra brukene kom de brede sagbladene som skulle ha bora hullene i midten.

Vi laget vinsjer til fiskebåter. Det var små vinsjer og store vinsjer med removerføring ned til motorene. Ute i gården naglet vi sammen takstolene til bygningen til Sørensen og Balchen.

En gang fant bror min på at vi skulle lage en båtmotor. Den ble støpt og dreid og boret og slipt. Den hadde et svart svinghjul, og så tøffa snekka vår når vi dro ut til hytta vi hadde på Hvaler. Senere ville han bygge en dieselmotor, men det ble det aldri noe av.

Mange oppdrag for treulla

Vi hadde flere oppdrag for Treulla. Her om dagen leste jeg i bla’ om Ragnar Evensen som roste oss for godt håndverk. Det var jo hyggelig.

Best husker jeg den nye høvelen som de bestilte hos oss. Det var en svær og komplisert jobb. Først skrudde vi fra hverandre den gamle, engelske høvelen, del for del. Vi målte og tegnet opp hver eneste del før vi gikk i gang med å lage de nye. Det var far og onkel og jeg sjøl som sto for arbeidet. Den nye høvelen var ikke dårligere enn originalen.

De mindre tingene som vi laget, tok jeg på drakjerra og kjørte til jernbanen. Den veien har jeg rusla mange ganger. Før i tiden hadde vi stall og hest, men det husker jeg bare så vidt. Til slutt ble hesten så lite brukt, at den ble rent folkevond. Egen lastebil hadde vi ikke. Vi brukte vognmann Olsen, ellers så kjørte han som leide kølatomta like ved, for oss.

Jeg arbeidet på verkstedet til fram under krigen. Tyskerne tok og tvangssendte meg til Trondheim der jeg ble stående og dreie på ubåtverkstedet. I 1945 tok jeg Horten-teknikeren, var et par år på Sarpsborg Mek. før jeg begynte på Porselen. Der gikk jeg av med pensjon i 1986.

Trykt i Demokraten 1995