Søstrene på St. Joseph

Nærmere tretti i tallet: Matea, Marcia, Pankratia, Bonaventura… Fra grytidlig morgen til sen kveld skapte de trygghet og trivsel på sykehuset.
Søster Vincentia, barneavdelingen og søster Hildegard på operasjonsstuen: – Vi æret Gud med arbeidet vårt.

Vincentia: – Jeg er fra Westfalen. Far var ved jernbanen. Vi var 13 barn hjemme. Som ung fikk jeg et kall som jeg har prøvd å følge. Jeg ble opptatt i St. Josephs orden og sendt til Norge i 1936. Jeg ble utdannet til sykepleierske ved Vor Frues Hospital i Oslo. Noen sykepleieskole fantes ikke den gang. Vi ble undervist av legene mens vi sto i fullt arbeid ved sykehuset. Etter tiden ved Vor Frue var jeg 14 år i Kristiansand før jeg kom hit i 1961.

Hildegard: – Jeg er også fra Westfalen, fra Münster. Far var stiger i gruvene, og vi hadde en liten bondegård. Jeg hadde tolv søsken. Jeg følte tidlig at jeg ville vie meg til klosterlivet og sluttet meg til St. Josephs ordenen. Jeg kjente prester som hadde vært i Norge. Derfor søkte jeg meg hit i 1949. Jeg gikk vanlig sykepleieskole i tre år, og spesialutdannet meg i ett år som anestesisøster ved Rikshospitalet. Til St. Josephs hospital i Fredrikstad kom jeg i 1962.

Vincentia: – Vi var alt i alt 28 søstre ved St. Josephs hospital. Marcia på fødeavdelingen var kanskje best kjent av oss, for hun har tatt imot hele byen. Så var vi søster Filomene, Scolastica, Vinfrida, Erika, Stefanie, Celine, Cecilie, for å nevne noen. Søster Bonaventura var på laboratoriet. Søster Matea var oversøster på kirurgisk avdeling, Ann Sofie på gynekologisk og jeg selv på barneavdelingen. Cecilie var norsk, ellers kom vi andre fra Tyskland. Den yngste av oss kunne være en 30 år, eldste var 90.

Mêre Augustine var priorinnen vår. Hun var fransk, fra Savoyen.

Hildegard: – Mêre Augustine var dyktig og meget bestemt. Strengheten var parret med mildhet. Mêre Augustine var som en mor for oss alle.

Vi bodde, eller rettere sagt hadde vårt kloster, i sidebygningen mot Ridehusgaten. I første etasje var fødeavdelingen, i annen etasje gynekologisk avdeling og i tredje holdt vi til. Der bodde vi på tomannsrom, hadde vår spisesal, refektorium, vårt kommunitetsrom eller forsamlingssal og vårt eget kapell.

Vi leste høyt for hverandre

Vincentia: – Arbeidsdagen begynte klokken fem. Da ble vi vekket av den elektriske klokken. Klokken halv seks var det morgenbønn, og klokken seks samlet vi oss til messe i kapellet. Halv syv spiste vi frokost, så skyndte vi oss til rommene for å kle oss i hvitt, for presis klokken syv skulle vi møte på avdelingen. Mêre Augustine passet på at vi var nøye med tiden. Så hadde vi våre forskjellige gjøremål frem til middag klokken 12, med en kopp kaffe innimellom. Etter at vi hadde spist middag, var det på’n igjen, frem til klokken tre. Da samlet vi oss til åndelig time i kommunitetssalen.

Hildegard: – Vi hadde ikke TV eller radio, men leste høyt for hverandre. Det gikk på omgang blant søstrene. Vi kunne lese fra en helgenbiografi, eller fra en mer verdslig bok eller fra en avis. Slik fikk vi kjennskap til hva som skjedde utenfor St. Joseph. Etter lesingen hadde vi en halv time til å be, før vi møtte oppe på avdelingen. Der arbeidet vi frem til klokken syv. Da leste vi aftenbønn og gikk rundt på stuene og ønsket god natt.

Nattevakten overtok. Det kunne være noen av søstrene eller folk utenfra. Det var ikke snakk om åtte timers dag, men det var slik det skulle være. På søndagene møttes vi til høymesse i den katolske kirken. Vi følte at vi tjente Gud gjennom arbeidet vårt.

Det var Messel som var prest der den gang.

Lønn i penger fikk vi ikke. På sommeren hadde vi noen dagers ferie på hytten vår på Langøya. Da sov vi til åtte og gikk tur på stranden og vinket til båtene.

Vincentia: – Jeg husker legene på St. Joseph som samvittighetsfulle, dyktige, gode mennesker. Jeg arbeidet en tid på kirurgisk avdeling. Dr. Amundsen var en personlighet. Litt høytidelig, svært korrekt, en gentleman. Det var de i grunnen alle sammen.

På barneavdelingen var dr. Harnæs overlege. Det var ingen lege på sykehuset om natten. En natt husker jeg vi måtte sende bud på dr. Harnæs tre ganger. Han var like blid og hyggelig hver gang.

Flere av byens leger hadde pasienter på sykehuset. På lørdager var visitten særlig stor, for da var de med for å se til sine pasienter. Først gikk dr. Otnes og dr. Lie, så fulgte for eksempel dr. Andersen eller dr. Klev, så kandidatene som ofte var i det militære i Gamlebyen, og til slutt vi andre. Det gikk svært så uhøytidelig for seg.

De gråt når de skulle hjem

Hildegard: – Men vi kunne aldri finne på å si du til en lege. Det var alltid De og dr. Eriksen og dr. Otnes og dr. Lie. Den jeg ble best kjent med var dr. Otnes, for jeg hadde ansvar for anestesien på operasjonsstuen. Eternarkose på åpen maske har jeg sett, men ikke vært med på å administrere. I min tid hadde vi gått over til inhalasjonsnarkose. Det var en stor fordel for pasienten ble alltid så syk etter å ha fått eter.

Alt utstyr ble sterilisert på sykehuset. Engangsutstyr hørte fremtiden til. Derfor hadde vi også svært lite av sykehusinfeksjoner.

Ellers hadde jeg ansvaret for å sette på blodtrykksmansjetten og passe på at røntgenbilder, EKG-resultater og resultater fra andre prøver var for hånden. EKG under større operasjoner fikk vi først etter at vi i 1971 ble en del av sentralsykehuset. Da begynte på mange måter en ny tid for St. Joseph.

Vincentia: – Nå kan foreldre bo sammen med barna på barneavdelingen. Slik var det ikke i min tid. Det hendte ofte at barna gråt seg i søvn den første kvelden uten mor og far. De gråt ikke sjelden sine modige tårer den dagen de skulle hjem igjen.

Når barna var triste, tok vi dem på fanget og klappet og koste med dem så godt vi formådde. Jeg hadde ofte barna med meg ute på vaktrommet for at de ikke skulle føle seg så alene.

Ofte fikk vi innleggelser på kveldstid. Per eller Kari hadde lekt og puttet en ert eller en tiøre i nesen, eller satt en matbit i halsen. Falsk krupp var det også en god del av. Vi hadde en inhalator på badet, og når gutten eller piken fikk åndet inn vanndamp, pleide det å hjelpe.

Ennå kunne vi oppleve hjernehinnebetennelse og polio. En liten gutt hadde voldsomme kramper. Han ble sendt til Rikshospitalet. Josefsen kjørte sykebilen den gamle veien til Oslo med alle svinger og kroker. På Rikshospitalet sa de etter noen dager at de ikke fikk kontakt med gutten, og vi skulle hente ham slik at han kunne dø hjemme. Jeg satt ved sykesengen og sa navnet hans. Han slo opp øynene, om han kjente meg, vet jeg ikke. Vi ville ikke gi oss og ga ham kunstig ernæring hver annen time.

Hver eneste jul pleier han å komme og hilse på meg.

Oh Gott, leit du die Hand

Hildegard: – På operasjonsstuen spurte jeg alltid pasienten om vi skulle be sammen. Hvis pasienten ikke ønsket det, bad jeg inni meg. Før Otnes begynte å operere, sa jeg inni meg: – Oh Gott, leit Du die Hand des Ärztes damit kein Leit geschieht.

Vi hadde alle slags operasjoner: hofter, hode, ryggoperasjoner. På ettermiddager og natten kom ofte blindtarmoperasjoner. Midt på natten måtte vi gjøre klar til keisersnitt. Alle slags ulykker, med brudd eller hodeskader kom inn på St. Joseph. Det hendte aldri at noen døde på operasjonsbordet mens jeg var der, men de kunne dø av komplikasjoner etterpå. Første tiden hadde vi ingen postoperativ avdeling. Da sykehuset ble bygget på i 1964, fikk vi tre rom i annen etasje. Der var en søster på vakt, til pasienten etter et døgn ble flyttet over på avdelingen.

Jeg syntes så synd på de gamle prostatatilfellene. Mange var ekstra puslete av seg. Eller de hadde uremi og ble uklare og rotet seg bort. I dag skjer ikke slikt, for da kommer prostataen til behandling tidligere.

Vincentia: – Da vi begynte ved sykehuset, var det to forpleininger. Vanlige pasienter ble betalt av sykekassen. På beste forpleining betalte de litt selv. De fikk litt mindre slitt sengetøy og fikk maten servert på fat, ikke rett fra grytene og over på tallerkenen. Senere ble ordningen heldigvis avskaffet. Jeg har aldri hørt noen klage på maten på St. Joseph. Men de turde kanskje ikke si det til oss? På lørdag var det grøt og alltid fisk på fredag. En av våre eldste, søster Barbara, var med på kjøkkenet og skrelte poteter så godt hun formådde når hun ikke var i kapellet og bad. Slik tjente hun både Marta og Maria.

Økonomien var dårlig. Sengetøy og håndklær ble reparert så lenge de hang sammen. På systuen drev søster Jeremina og to utenfra. Vasken tok søster Pankratia og søster Chrecentia seg av. Vaktmesteren vår var først Solberg og deretter Sørensen. I resepsjonen satt i mange år Dagny Christiansen.

Hildegard: – Til jul prøvde vi å gjøre det så hyggelig som mulig for de som måtte være på sykehuset. Vi pyntet juletreet og hadde juletrefest for hele betjeningen oppe på loftet. På julaften formiddag møtte alle legene og ønsket god jul. Vi stilte oss i trappen og sang julesanger. Noen ganger var det noen av oss som spilte på blokkfløyte. Vi leste juleevangeliet for pasientene rundt på avdelingene. De fikk gjerne litt ekstra godt, og så serverte vi et glass Senorita rødvin til maten.

Til sist gikk vi rundt på avdelingen og ønsket god natt i Jesu navn.

Trykt i Demokraten 1995