Swingtime med Sjøberg

Sigurd Sjøberg: Landskjent komponist og dirigent med Norges Musikkorps Forbunds høyeste utmerkelse. Med taktstokken i årtier blant annet over Trara skolekorps og Fredrikstad storband.
Det begynte med kornett i Fredrikstad Guttemusikkorps. Det fortsatte med trompet i Swingtime.

Som guttunge bodde jeg på Grønlifjellet, hoppet stav og tok timer i fiolinspill hos Arne Andersen, arbeidskamerat av far på Fresko. På seksårsdagen kom jeg vandrende mot Hassingen med felekassa i ene hånden og noteveska i den andre. Utafor huset til Andersen sto William Perten og en til. – Speller du ikke et støkke for oss, får du juling, sa Perten. Jeg valgte juling og sluttet å spille fele. I stedet møtte jeg opp sammen med 60 andre guttunger i foyeren til St. Croix for å prøveblåse for Fredrikstad Guttemusikkorps.

Det varte og det rakk før det dukket opp en trompet og en klarinett. Først trompeten. Den fikk jeg ikke en lyd i. Eugen Madsen skrev i boka: Ikke. Det gikk litt bedre med klarinetten. Madsen noterte: Muligens. Men det første instrumentet ble et althorn som jeg prøvde å reparere med en skomakerhammer. Far forbarmet seg og kjøpte kornett hos Mathiesen.

Vi øvde hver tirsdag enten i Stiven, Den konservative Arbeiderforening, i Brochs gate, eller i annen etasje i Arbeiderforeningen. Alt i alt kunne vi være en 30-35 gutter fra ni til 15-16 år. Vi var det eneste guttemusikkorpset i distriktet. Det var muligens et korps i Sarpsborg, men det er jeg ikke sikker på.

På scenen i Arbeiderforeningen

Repertoaret var enkelt. Vi brukte Farrekartonger, det var noter på pappskiver som vi satte fast i klypa på instrumentet. Det gikk helst på de gode, gamle: Guttene kommer, Gammel Jægermarsj og Olaf Trygvasson og Fram då frendar i lettere utgaver. Programmet for konsertene 17. mai i Paviljongen i Kirkeparken 1935 var ikke veldig forskjellig fra det i 1934 og i 1933.

Først i 17. maitoget gikk vi hver eneste år. Vi trente i å marsjere i skolegården på St. Croix skole. Den første tiden brukte vi private klær: mørk bukse og hvit skjorte som mor hadde strøket. Senere vandret vi til fru Hansen på Traramoen og tok mål til uniformer med jakke og bukse i blått bomullsstoff. Båtluene kjøpte vi ferdige.

Ved siden av meg i korpset gikk Arne Oliver Hansen, Alf Eriksen og Arve Johnsen, alle med klarinett. Gutten som bar stortromma, hadde lett for å svime av, så han hadde med seg en i styret som livvakt.

Før krigen var det aftenunderholdning på fredager i Arbeiderforeningen. Vi stilte opp på scenen og spilte. Folk klappet. Etterpå gjøglet Drøscher eller Erling Pettersen eller Bjarne Kjølberg. Langs veggene satt redningsselskapsfruene og skrev i loddebøkene sine. En gang var jeg heldig og vant snabelskøyter. Ikke av de gammeldagse til å feste med remmer, men moderne til å skru på med en liten nøkkel.

Jeg tok privattimer i trompetspill hos Eugen Madsen. Han var en kjekk kar og en flink lærer. Han underviste meg i annen etasje i det vesle huset i Oredalen. Der sto det et digert flygel, og det var noter og kaffekopper overalt. Det ble noe krøll og Eugen Madsen sluttet som dirigent. I stedet kom Nilsen. Han kom fra Lisleby og blåste tuba. Det er det eneste jeg vet om ham. Etter det var jeg ikke med i guttemusikken lenger.

Jeg kunne ikke leve av å blåse trompet. 14 år gammel begynte jeg i tilskjæreriet på Fresko. Egentlig skulle jeg ha vært 15.

Jeg hadde tatt timer i notelære hos Sigvald Andersen, kapellmester på Bergensfjord. Etter en tid kom jeg på tanken å starte et korps på fabrikken. Galtung Sætvedt som eide fabrikken, ga penger til instrumenter. Det var horn og klarinett og kornetter samt tuba, skarp og stortromme og bekken. Arne Evensen blåste trompet, Asbjørn Johansen baryton og Øivind Johansen slo på stortromma.

Vi øvde på spisesalen på fabrikken. Entusiasmen erstattet mangelen på musikkunnskaper. Folka var 15, 20, 25 år eldre enn dirigenten. Vi spilte Frescomarsj som jeg sjøl hadde laget. Musikken var for å more oss sjøl. Det var krig og grått og trist på alle måter. Offentlig spilte vi aldri, men både til lands og til vanns på utflukt til feriehjemmet Myrvold.

Jeg ble sendt av en tysk formann i kiosken for å kjøpe Deutsche Zeitung og Fritt Folk. Jeg klaget til verksmester som sladret til tyskeren. Han fikk et agg til meg, og jeg ble sendt på vedhogst til Prestebakke. Etter det ble det ikke noe mer hornmusikk på Fresco.

Swing i Bjørnegården og Bryggeriveien

Det hadde allerede svingt i lange tider i byen. Jazzinteresserte vanket to steder. Det ene var det store trehuset i Bryggeriveien 8. I huset bodde Helge Arntzen. Faren var enkemann og sjømann og ute under krigen. En husholderske bodde godt unna i sidebygningen. Arntzen hadde topp radiogrammofon og hauger av plater: Duke Ellington, Glenn Miller, Louis og de andre gutta.

Det andre stedet var i fjerde etasje i Bjørnegården. Mor til Finn Flisa drev Bjørnungen, den lille tobakksforretningen ved inngangen til Bjørnen. I leiligheten i fjerde etasje hos henne og sønnen var det åpent hus. Vi lyttet på plater, gikk en tur på Nygaardsgata, kom tilbake og spilte mer.

Swingtime hadde spilt sammen et par års tid da jeg ble spurt om jeg ville bli med. Fetteren min hadde spilt trompet, men så hadde han forlovet seg og fikk ikke lov å være med lenger. Swingtime var Kåre Ahlgren på altsaks, Erik Johansen likeså, Arne Hansen på tenorsaks, Per Svensson på piano og Alf Eriksen, sønn av Kaffebrenneren, på trommer. Johan Simensen som skrev noveller i Arbeidermagasinet, hadde spilt gitar og fele. En gang ble han slått ned av en bølle i Underordnede og ville ikke være med lenger.

Første gang jeg spilte i Swingtime, var på Håndverkeren på overhøringsdagen min. Swingtime hadde mørke bukser, gule silkebluser med puffermer og skjorte med høy kosakkhals. Honoraret var 50 kroner kvelden. Det ble 8 kroner per mann og to kroner som vi la til side til noter. Vi var et danseorkester med markerte sakskor. Improvisasjon var det lite av. Vi hadde Jimmie Lunceford i bakhodet og spilte Alexander Ragtime Band, Dinah og Midnight in Harlem.

Quisling ved frokostbordet

På Arbeiderforeningen spilte vi til dans for opptil 1 200 mennesker. Noen sloss på avsatsene. Mer regulære boksekamper hadde ringen midt på gulvet. Swingtime spilte før kampen og i pausen. Folk på galleriet ropte: – Mere blod! når Leif Beckmann og badetjener Pettersen banket på hverandre.

En sommer spilte vi på Støtvigs hotell på Larkollen. Vi bodde på ett rom med seks jernsenger på rekke og rad. På dagen lå vi på stranda, og på kvelden spilte vi til dans for fastboende og oppkomlingsfiff fra Oslo i hvite bukser og krittesko.

En dag satt Vidkun Quisling ved frokostbrodet i spisesalen. Han var morsk og tung. Fru Maria syntes nok ikke Støtvig var fint nok og bodde på Tollefsrud pensjonat. Hun spiste sammen med føreren på Støtvig. Hun hadde mørke øyne og mørkt hår med midtskill. Vi fikk frokosten etter gjestene. Da serveringsdamen kom med eggekurven hadde fru Quisling hakket toppen av hvert eneste ett.

Under krigen okkuperte tyskerne Bjørnen. Der holdt de til med «damene» sine. I stedet hadde restaurantdrift fått lokaler over Felix Mathiesen. Madsenbrødrene var husorkester. En dag spør Sverre Madsen om vi kunne tenke oss å overta. Swingtime hadde gått i oppløsning. I stedet så Sjøbergs Rytmeorkester dagens lys. Det var forbudt å bruke ordet swing.

Jeg satt og skrev ut noter til 50 låter på gråbrunt krisepapir. Rytmeorkesteret var foruten meg Ragnar Stensvik på trompet, Hans Eriksen på altsaks, Arne Oliver Hansen på tenorsaks og Alf Eriksen på trommer. Forbildet mitt var Benny Carter. Det swingte så det kjentes. Iblant hørte du Internasjonalen mellom improvisasjonene, for det satt både tyskere og lokale nazister ved bordene.

Jeg tok toget til Oslo. På en illegal jazzklubb i Rosenborg kino hørte jeg første gang Take the A-train. Jeg fulgte oppfordringen og fikk jobb høsten 1945 i Pete Iwers Cecilorkester.

Trykt i Demokraten 1996