Av jord er du kommet…

lød prestens ord over fattigkassekisten og kisten av eketre. Fritjof Larsen hadde gravd grava på Vestsiden gravlund. Sønnen Rolf hadde hjulpet til. Mora hadde svøpt og lagt ned den døde.
– Før var døden en del av hverdagen til folk, sier gravlundsbetjent Rolf Larsen.

Bestefar Fredrik Larsen var vognmann og hadde hus og stall i Teglverksveien 25. Han drev på brygga og lesste sten fra prammen opp enspenningen. Sønnene hjalp til. Far som var minst, greide to sten i klypa, og broren som var litt eldre, klarte tre.

Senere overtok Fritjof, far min, forretningen og bygde murhus i Teglverksveien 10. Han hadde gigg og kjørte mye i brylluper, men det er før min tid. Utover på 20-tallet ble det mindre å gjøre. Da jeg var syv år, flytta vi til Bakkegata 2 på Trosvikberget.

Første hesten far hadde, var Røden. Den husker jeg ikke. Men alle vi ungene fikk sitte på rad og rekke på Blakken. Til sist hadde han Svarten. Når Svarten hadde tatt kvelden, stakk han hodet inn kjøkkenvinduet for å få kakeskælken av mor.

Far fikk kjøringa for Fredrikstad bygningsvesen. Han var fenomenal til å arbeide. På dagen kjørte han planker og bord og murbruk rundt i byen. På natta tømte han septiktankene. Det sto i bestemmelsene at han først kunne sette i gang fra klokka syv på kvelden. Når han tømte retiraden på torvet, hadde han med seg en mann og en hest til. De drev på helt til morran, og mor var nede på natta med noe varmt til dem. Lasset tømte de i møkkademma i ekelunden på Lauritz Johnsens eiendom.

Skillet mellom fattig og rik på Trosvikberget gikk mellom de som hadde arbeid og de som var ledige. – Igår måtte jeg til Per, sa folk. Per var fattigforstanderen.

Mannfolka satt dagen lang nede på brygga og telja på en pinne eller spilte pinnakel. Enkelte trøsta seg med boksesprit på vørterkaka. Mange hadde tæring. Både i huset ovafor og nedafor oss ble folk sjuke. Noen kom på Glitne og ble friske. Et par jenter som vi lekte med, døde.

Klar for siste reis

Folk hjalp hverandre. Mor hadde alltid hatt lyst til å bli sykepleierske, men det var det ingen mulighet for. Hun gikk rundt på Trosvikberget og hjalp konene når de skulle ha barn.

Hun gjorde også folk klar for siste reis. Hun vaska dem, svøpte dem og la dem ned. En gang bad hun meg bli med. Det var ei gammel kone som var død. Jeg husker godt de blå hendene. I dag vokser folk opp uten å ha sett et dødt menneske.

I 1931 slutta far å kjøre for kommunen og ble graver på Vestsiden gravlund. Selve lønna var ikke rare greiene, men han fikk betaling for hver enkelt tjeneste. Hele familien var med og hjalp til. – Vi må ta vare på pengene på sommeren, så vi har noe til vinteren, sa far.

Mor vaska kapellet. Vi ungene lukte, bar vann og vanna. Gravene hadde ofte stenkanter. Søstra mi husker hvordan hun satt og malte jerngarden oppå stenkanten med svart bengalakk.

Stenhoggerne som hogg kantene og gravstenene, ordna far med. Det var Pettersen på Glombo og Gerhard Krabberød. Vi tjente litt ekstra med å selge jord og sand til gravstedene. Ei bøtte jord kosta 40 øre. De som hadde råd, kjøpte singel fra Svelvik i alle mulige farver.

Tungt å grave i blålera

Mange barn ble sjuke og døde. I dag dør barn for det meste ved ulykker. Jeg og bror min gravde barnegravene. Far hadde vondt for å komme til når det bare skulle være et lite høl. Han korta av håndtaket på et par spader, og så var det å sette i gang.

Vi hjalp også til med å grave graver for voksne folk. Alt gikk med håndkraft. En enkel grav skulle være 1,60 dyp. Var det dobbeltgrav med plass til to kister oppå hverandre, måtte vi ned til 2,20. Bredden var 80 cm og lengden ca. 2,25.

Vi forma hølet etter fasongen på kista. Det var ren blålere ned i bakken på Vestsiden gravlund og tungt å grave. Stod det bjerker inntil, og dem var det nok av, brukte vi øksa. Det var som å hogge i en bordvegg.

For en enkel grav fikk far femten kroner, for en dobbelt tyve. På vinteren måtte vi slå av tæla. Vi brukte kiler og slegge. En vinter, det var under krigen, drev vi på fra morran til kveld og klarte å slå av en meter og tyve. Etterpå skalv jeg på handa da jeg holdt kaffekoppen. Etter krigen begynte dem å skyte med dynamitt, men det likte far ikke noe særlig.

Når vi hadde gravd ferdig, skulle det bares. Bror og jeg sykla opp og bestilte bar på Starød eller Leret ved Veum. De som hadde råd, ville ha bara grava innvendig. Ellers bara vi bare jordhaugen, for det var alltid ett eller annet å skjule. Det var også skikk å sette opp to granbusker foran døra til kapellet, og to busker foran porten til huset. Noen kosta også på granbar hele veien fra kapellet og bort til grava.

Floss var finest

Folk døde oftest hjemme så gravfølget starta der. Det var Ånerød i Glemmengaten eller Bakkehaugen som kjørte begravelsesvogna. Andersen på Lisleby hadde vogn sjøl, men Klemet Johansen hadde hverken hest eller vogn.

Var hesten brun, hadde den svart dekken. På hver side av hesten gikk marskalkene. Skulle det være riktig fint, hadde de flosshatt. Før hadde de gått og holdt hesten i bislet, men den skikken var slutt i min tid. Begravelsesvogna var svartlakkert, med tak på fire dreide søyler og med svarte gardiner.

Ofte gikk hornmusikken i spissen og spilte sørgemarsjen eller andre alvorlige toner. Viken var mye brukt. Ingen hadde så fin klang i messingblåserne som Frelsesamemusikken. Mannfolka i følget var i blå cheviot og kvinnfolka i penkjoler. Hadde ikke folk pent nok tøy, ble de hjemme. I dag ser et begravelsesfølge ut som et 17. maitog.

I døra i kapellet stod far i svart dress og slips og tok imot. Han hadde pynta kapellet med palmer i potte fra Hannestad for de som hadde råd til det. Var det en begravelse til samme dag, fikk nestemann palmene på kjøpet.

Prest var Lund eller Ianke eller Fürwald. Det ble sagt mye rart om Fürwald. Han var et snilt menneske. Kona hans sa en gang til meg: – Vi har aldri penger, for han gir bort alt han har.

Seremonien i kapellet var lengre før. Presten talte bare over teksten og ritualet. Minneordene om avdøde sa de som la på kranser. Det kunne ta tid. Var det en kjent størrelse, starta en gjerne med formannskapet og slutta med kaninavlsforeningen.

I hjørnet på kapellet sto harmoniet. På det spilte organist Svendsen. I pausen sto han utafor og røkte Akaba. Ofte sto Gunnar Madsen ved siden av harmoniet og strøk buen så tårene randt nedover benkeradene.

Med hodet mot øst

Kisten skulle bæres til grava. Det var tre slag. De enkleste ble kalt fattigkassekister. Svøpet var papir og håndtakene av ståltråd. Jeg husker at de skar inn i handa, for var det en fattig og enslig som hadde gått bort, måtte jeg hjelpe til å bære. For det fikk jeg en krone ekstra. De fleste lå i de vanlige, hvitmalte. De aller fineste og dyreste kistene var av eketre. Var det lang vei til grava, hadde far vært og letta på kisten for å kjenne på tyngden. Så gav han beskjed til oss: – Sett fram skamler borte ved første kumlokket og nede ved svingen. Der satte de som bar, kisten ned og bytta hånd.

Ofte sang Skjold, Harmoni, Freidig eller Fagforeningens Sangkor ved grava. Var det en fagorganisert som ble fulgt til grava, var alltid fagforeningsfanen med. Den ble senka over grava, først to ganger raskt og tredje gangen litt saktere. Jeg har sjøl senka fanen mange ganger da jeg var formann i Glemmen fagforening.

Fattigfolk hadde ikke råd til palmer og Madsen. Far fortalte om ei mor som hadde kommet med kisten med barnet på ei drakjerre.

En gang hadde en av hurragutta fra nedmed brygga vandra. Noen av kameratene var på plass. Helt edru var de nok ikke. En tok ordet: – Han Ole var en god kamerat. Vi tar fem minutters stillhet. Tausheten senka seg på Vestsiden kirkegård. Så, utålmodig etter et par minutter: – Er’e noen som tar ti’a?

Far holdt den svartmalte kassa for presten: – Av jord er du kommet… Tauene lå klar på to svarte planker tvers over grava. Far ga tegn, plankene ble dratt til side mens kisten sakte og pent ble senka helt ned i bunnen av grava.

Til sist var det å hive på. Den jobben var jeg med på helt fra jeg var en guttunge. Det var en gammel skikk at de døde skulle ligge med hodet mot øst, mot lyset og oppstandelsen. En dag kom bror og jeg forbi en åpen grav og så at kisten lå den gale veien. Vi til far og ga beskjed, og så var det å hente tau og ned i grava og opp med kisten og snu den rundt og senke den ned, så han eller hun kunne vente på dommens dag den rette veien.

Etter begravelsen dro bror og jeg ut og henta granbuskene rundt i byen. Bror min tråkka sykkelen, og jeg satt bakpå og holdt i dragene på kjerra med jernbeslåtte hjul. Det bråka noe forferdelig på knasterbrolegningen i Nygaardsgata. Alle skjønte at nå hadde det hadde vært begravelse på Vestsiden gravlund.

Trykt i Demokraten 1996