Bølgelengder i Bakgata

– Hent en kilo watt, fikk Halvor Torgauten beskjed. Senere mer meningsfylte oppdrag: Hente defekte radioer på Lisleby og Rød, feste rørholdere og lodde glødespenningsledning på Trollsuperen til Østfold Radio. – Tute meg, vi må lage en ny serie, sa Helge Halvorsen.

Jeg er født på Torgauten i 1922. Mor og far drev et mindre gårdsbruk og far var reparatør og smed på Fjellkilen bruk. Mor var Fredrikstadjente. Jeg har hørt at mor og far traff hverandre på bruket. På 30-tallet gikk det dårligere og bruket ble avviklet i -33. Far startet sammen med sin bror Sigurd og bror Arve en slipp med mekanisk verksted. De hadde dreiebenk, boremaskin, smie og godt håndlag.

Stenhoggerne i Hue kom til smia for å få kvessa bor og pigger. Fiskerne fikk installert Ford- eller FM- eller Sleipnermotorer i båtene sine. Det var Jon, Barthold og Anton Thorvaldsen og Edvard Granheim, Skagerak kalt. Hytteeierne hadde snekkene sine i opplag ved slippen. Klova var full av farkostene til A. M. Olsen, Finn Sørensen og Brønlund med flere.

Jeg gikk på Slevik skole. Der sang vi Hill jer skud av Haraldstammen. Læreren akkompagnerte ved å gi ørefiker.

Hjemme luket jeg, hyppet poteter og gjette de to kuene. – Gris skal vi ikke ha, for det fører med seg rotter, fastslo far etter å ha lyttet til landbrukshalvtimen på den nyinnkjøpte Philips-radioen.

På Haugetun ungdomsskole fortsatte sangen: En ungdomstid er skjønn som morgenrøden. Indremisjonen eide skolen. Kristelig indoktrinering ga avsmak.

Jeg gikk i mekanikerklassen. Vi startet med å file. Et firkantjern skulle files til en sekskant. Lærer Kjellvåg målte vinklene nøye.

Vi lagde verktøy selv: dor, kjørner, tang, smitang, gjengesnitt. Til pensum hørte bokstøtter og uttrekkslampe.

60 kvadratmeter i Bakgata

Jobber vokste ikke på trær. Det var å ta det du kunne få. Kameraten min, Steinar Fjelle, arbeidet på verkstedet til Østfold Radio: – Jeg tror Halvorsen vil ta inn en mann. Med sommerfugler i magen møtte jeg opp hjemme hos Halvorsen i Storgata. – Kan De slipe bor? sa Halvorsen. Jeg jukset og sa ja. Jobben ble min for fem kroner uka.

Høsten 1939 lå Østfold Radio fremdeles i annen etasje i Bakgata 2. I første holdt Macedos hatteforretning til, samt to lærhandlere, Gulliksen og Berg. I gården ved siden av var Thomas Larsen, en av byens bedre kolonialhandler.

I bakgården luktet det hest. Det var stallen der bønder på bytur satte inn Brona og Blakken. På lørdager tok bøndene tydelige tårer over tørsten. I bakgården var også utedoen for personalet hos Østfold Radio.

Opp til fabrikken i annen, gikk en bratt trapp. Manndomsprøven var å sløyfe døra inn til lokalet, og i stedet svinge seg inn gjennom luka der vi tok imot radioer til reparasjon. Fabrikklokalet var på en 60 kvadratmeter innover i bygningen. Mot vinduene mot Bakgaten var det lange arbeidsbenker der Trollsuperen ble montert, og der vi spiste matpakkene våre.

På tverrveggen sto et lite, teknisk vidunder. Halvorsen og Larsen hadde konstruert en finurlig spolemaskin som viklet både spoler og transformatorer. Av maskiner ellers fantes bormaskin og elektrisk sag.

En halvvegg delte rommet. Bak den var serviceavdelingen med forskjellige måleinstrumenter. Byens elektriske forretninger hadde ikke egne verksteder, men sendte reparasjoner til oss. I hjørnet var et krypinn av et kontor. Kontordame var Gudrun Edén, gift Bertelsen.

Bak i lokalet var døren til det aller helligste, laboratoriet. Der inne satt Halvorsen, stappet Baronett i pipen, blåste røkringer, stirret på oscillografen og klekket ut nye konstruksjoner. Kristiansen var på nøytralitetsvakt da jeg begynte. Halvorsen var en litt fjern og distré professortype. Han sterkeste uttrykk var: – Tute meg.

Arnt Petter Arntsen hadde vært der helt fra starten. Han fungerte som en slags formann når sjefen var borte. Han var en ualminnelig dyktig radiomann som blant annet reparerte radioer. Steinar Fjelle kjørte ofte viklemaskinen og tredjemann på verkstedet, Hans Johansen, monterte apparatene.

Radio skjønte folk lite av

Første oppdraget jeg fikk, var å gå til Werner Larsen og hente en kilo watt.

Jeg visste knapt hva en motstand og en kondensator var. De tre andre tok seg av meg og lærte meg opp. – Stikk bort på Biblioteket, sa Hans Johansen. – Der har de en bok som heter: Endelig forstår jeg radio. Det gjorde jeg også. Jeg tok brevkurs i radioteknikk og gikk på Aftenskolen.

Vi fulgte butikktiden fra ni til seks. Jeg hadde med dobbelt matpakke og satte meg på skolebenken fra syv til ni. Etterpå syklet jeg en tre kvarters tid tilbake til Øienkilen. Først lånte jeg fars sykkel fra 1908. Den hadde påsveiset en pigg bak som du satte foten på og svingte deg over. Jeg var litt flau over modellen, og kjøpte senere egen sykkel hos Bustgaard i Gamlebyen for 150 kroner. Da hadde krigen brutt ut, og jeg fikk den siste sykkelen han hadde på lageret.

Jeg startet som visergutt. Transportmiddelet hadde et hjul bak og to foran og en diger kasse til varene. På skiltet på kassa var malt Østfold Radio, Halvorsen og Kristiansen. Nøkken Radio i Nygaardsgata hadde likedan sykkel. Jeg skulte mot visergutt Gunnar Edvardsen når jeg møtte han på gaten.

Jeg tråkket i vei til Rød på Kråkerøy og til Byens marker. Da jeg en lørdag leverte en radio til seilmaker Andresen i Hubukta, fikk jeg fem kroner i driks.

Halvorsen fikk ideen og bygget sykkelen om til elektrisk drift. Akkumulatoren gav så mye kraft at jeg av og til mistet kontrollen. Byens aviser skrev om fartsvidunderet.

Radio skjønte folk lite av. De var skeptiske til urmakere og radioreparatører. – Jeg trur det er ei pære som har gått, het det. Når apparatet var fiksa, ble jeg sendt rundt med regninger. En 18-åring har ikke mye autoritet. – Kan De veksle en hundrekroning? gikk helt til sjefen sendte med visergutten vekslepenger.

Sløydlærer Håland laget radiokassene av flammebjerk på snekkerverkstedet på Haugetun. Fine og polerte ble de plassert i esker fra Sarpsborg Papp og hentet til Bakgata med viserguttsykkelen.

Chassier av aluminium fikk vi ferdig bøyd og stanset ut i Sarpsborg. Jeg hentet dem hos en kar oppe i Bydalen.

I går fikk jeg inn Ankara

Det første jeg ble satt til inne på verkstedet, var å nitte brønnsokler til chassiet og skru fast bøssinger til antenne og jord. Delene fikk vi fra engrosfirmaet Arthur F. Ulriksen og Heftye og Frog i Oslo. Høyttalerne var engelske av merket Plessey. Halvorsen hadde et lager på et par hundre stykker da krigen kom.
9. april ba han meg bære dem ned i kjelleren for sikkerhets skyld. Dagen etter lå vi flate på gulvet i verkstedet da de bombet på Guldbergsiden.

Senere laget Østfold Radio høyttalerne selv. En nyansatt dame måtte skrive under på ikke å røpe fabrikasjonshemmeligheter.

En annen jobb jeg hadde til å begynne med var å sage ut plater av ebonitt og bore hull for mellomfrekvensen. Jeg kappet bakelittrør og skar ut spor for jernkjernene.

Det første jeg fikk lodde, var ledninger for glødespenning og hovedjordledningen. Der var det nesten umulig å gjøre feil. Pass nå på at tinnet flyter, sa Hans Johansen.

Så ble jeg forfremmet til å lodde fast de små trimmekondensatoren på spolesatsen.

Slik gikk det trinn for trinn, til Johansen kunne lodde fast viseren på gangkondensatoren og feste skalaplata med fire bølgebånd og Kalundborg, Droitwich, Paris og Hörby. Den gangen kom folk stolte på jobben: – Igår fikk jeg Ankara på mellombølgen.

Vi begynner med en ny serie!

Østfold Radio laget også en radiogrammofon. Radioen var Trollsuper og platespilleren het Collaro. Den kunne spille 7-toms og 10-toms plater om hverandre.

På Hvaler kom strømmen først etter krigen. Vi konstruerte en modell for likestrøm. Før trengtes en svær akkumulator for glødespenningen. Vi installerte de nye D-rørene i Trollsuperen. Nå klarte det seg med et 1,5 volts ringeelement.

Produksjonen var tilpasset markedet. Halvorsen sto i døra og ga beskjed: – Vi begynner med en ny 10-serie. Lokalforhandlere tok mye: Felix Mathiesen lenger opp i gata, Edvardsen og Nordheim, Werner Larsen og Østlandske Elektriske var gode kunder.

I 1940 flyttet fabrikken til Menighetshuset. På 29.8. lød: – Her er London med nyheter på norsk. Folk som ikke hadde kortbølge på apparatene kom til Østfold Radio for å få laget forsatsen så de kunne høre stemmen fra London.

I 1941 beslagla tyskerne og nazistene radioapparatene. Østfold Radio klarte seg gjennom krigen, blant annet ved å lage elektriske gjerder og grammofonforsterkere. Da hadde jeg dratt til Oslo for å utdanne meg videre.

Trykt i Demokraten 1996