Farlig farvann

Anders Petterøe meldte seg som frivillig i marinen 1940. – Jeg var gammel nok til å forstå at faren for at Norge kunne bli trukket med i det grusomme som var under utvikling ute i Europa, var til stede. Anders Petterøe deltok i kampene i og omkring Narvik og ble deretter med over til England. Etter å ha stått om bord i noen mindre skip, ble han lader på 12-punderen på destroyeren St. Albans. Hun seilte under norsk flagg og var en av de 50 amerikanske fratøyene som engelskmennene overtok i 1940.

Vi eskorterte konvoier i Nord-Atlanteren. St. Albans passet dårlig for den tjenesten. Fribordet var lite. Ble det litt sjø, slo det straks innover dekket. På banjeren var vi 46 mann, fordelt på køyer i tre etasjer. Oppvarming fantes ikke og kondensen drev av stålskottene. Når vi skaffa, satt vi krokete ved messebordet for ikke å slå hodet i køya over.

Vi eskorterte en vestgående konvoi. Når vi hadde levert den fra oss til den amerikanske destroyeren, skulle vi gå til Island og bunkre. Det tok to ekstra døgn før amerikanerne fant oss.

Det blåste opp. Vinden økte til orkan. De hadde rigget til wirer på dekket til å holde seg i, ellers hadde vi blåst på sjøen. Det eneste vi fikk av vått og tørt, var knall og kaffe. Jeg brøt opp skonrokker og dyppa i kaffen og åt.

Er det langt igjen?

Jeg hadde midtkøya og hadde akkurat gått til køys på frivakta, da en diger bråttsjø treffer St. Albans og slår inn styrbords side. Noen av folka blir slengt ut av køyene og i skottet på motsatt side. En kar skriker. Han hadde køya rett under en svanehals, og samtidig med smellet får han en vannstråle i fjeset. Han tror vi er torpedert og forsvinner opp leideren.

På en rist på fyrdørken står en dreiebenk. Den løsner og farer over hodet på fyrbøteren mens vannet fosser inn. Fyrbøteren sov aldri mer på banjeren, men stakk seg bort i en og annen krok på dekk.

Vi tar bord og planker og får stempla opp nødtørftig, og pumpene klarer å ta unna. Stemningen om bord er dyster. Det minker på bunkersen, og vinden tvinger oss opp forbi Island mot Barentshavet. Orkanen står på i tre døgn. Når vi går på brua, spør vi: – Hvor langt er det til Reykjaneset?

En morgen merker jeg at det ikke blåser så hardt. Jeg går på dekk og ser langt inne kysten på Island.

Da vi klappa til kai, hadde vi bunkers for fire timer igjen. – Skeller ikke, sier islendingene. Det betyr: Vi forstår ikke. Vi tror de sier: – Det skjeller deg ikke. De så på oss som okkupanter, slik nordmennene så på tyskerne under krigen.

Etter tjeneste i Nord-Atlanteren blir matros Anders Pettersen overført til H.M.S. Glaisdale, søsterskip av Eskdale, destroyer av Huntklassen. Sjefen er Thore Horve, besetningen på 150 mann. Anders er høyderetter, senere kanonkommandør på POM-POMen: 4 løp hver på 37 mm sender i løpet av et minutt et halvt tonn stål av gårde.

Skyt for å drepe

Vi tjenestegjorde i Kanalen. Vi eskorterte konvoier, gikk patrulje eller lå som pikettvakt utenfor Isle of Wight for å hindre tyskerne i å strø ut miner. Motstanderne var tyske E-båter og minesveipere. Ubåtene holdt seg unna. De kunne gjøre en bedre jobb i Atlanteren.

Det var Action Station uavbrutt. Første gang jeg var i kamp, jaktet vi på en tysk raider. Skipperen, Horve, sa i høyttaleren: – I natt, gutter, sa’n, skal dere skyte for å drepe. Jeg synes han skulle sagt for å treffe. Før en skal i kamp, er alle redde. Vi snakket om det. Den som sier han ikke er redd, ljuger eller er dum.

Som kanonkommandør satt jeg oppe på kanten av den halvrunde stålplata som beskyttet POM-POMen. Jeg hørte i hodetelefon at de hadde radarkontakt. POM-POMen bar ikke, men destroyeren som gikk foran oss, skjøt og traff raideren flere ganger. En torpedobåt ga den nådestøtet. Jeg hører braket, ser en ildsøyle sikkert en kilometer til værs. Etterpå måtte jeg bort til rekka og spy.

10. juli 1943 gikk vi patrulje, tre destroyere på rad. Jeg så i kikkerten en tysk minesveiper av M-klassen.

Tyskerne åpnet ild først. Destroyeren foran oss skyter, et treff, et treff til. Nå bærer POM-POMen og jeg kommanderer fyr. Vi starter forut og dreier videre akterover. Det er som en diger hånd som tar brua og vrir den i stykker. Så går masta, deretter pipa. Vi feier vekk hele overbygningen. Folk stuper til sjøs. Jeg roper stans, ingen hører, jeg hopper ned og drar i spaken som sikrer kanonen. Jeg synes ikke det er riktig å skyte på folk som lå i sjøen. Senere får vi oppgitt 54 drepte. Jeg tror det var langt flere.

Der gikk Eskdale!

Det hendte folk ble akterutseilt. Vi tok med oss en matros fra Eskdale. Vi gikk ut og opp på siden av Eskdale så han kunne komme dit han hørte hjemme.

Eskdale eskorterte en konvoi utenfor Falmouth. Vi ligger et stykke akterut da jeg ser en tysk E-båt går til angrep. Et glimt i kikkerten. Jeg sier til høyderetteren: – Der gikk Eskdale. Så blaffer det til nok en gang. Jo, det var henne.

Vi fant en masse vrakrester og en fem-seks døde. Vi tok dem opp på dekket. Jeg kjente en av dem, en kvartermester fra Horten. Han hadde fått hodet trykket til siden. En lå på magen. Da jeg snudde ham, hadde han ikke noe ansikt. Han hadde et livbelte med nummer på.

Da vi kommer til land og treffer overlevende, får jeg vite at en fyrbøter hadde lånt bort livbeltet sitt. Fyrbøteren overlevde. Han som fikk livbeltet, var karen vi hadde satt om bord i Eskdale.

Når vi var i land, kunne vi bli tilbakekalt med fire eller åtte timers varsel. Det hendte du fikk varselet med det samme du satte foten på kaia. Var vi på kino, kunne navnet på båten komme på lerretet. I NAAFI-kantina skrev de det med kritt på en tavle.

Når vi hadde langperm, fikk vi navn på engelske familier som ville ha oss som gjester. Engelskmennene var enestående, de kunne ikke vite hvem de fikk i huset. Jeg ble glad i ei engelsk jente i Liverpool. Hun omkom i en ulykke.

Engelskmennene opplevde krigen på sin måte. Jeg var i Plymouth da tyskerne bombet byen to døgn på rad. Første natten var ille. Det brant overalt. Neste dag sa kameraten: – Nå er de ferdige, vi tar en tur på Toms langbar. Denne natten trengte de bare å styre etter lyset fra brannene. Det smalt verre enn noensinne. Vi gikk ikke til shelteret, vi løp. Der gråt noen, andre ba, noen gjorde ingenting. Det var unger og kvinnfolk og hunder og kanarifugler i bur, og jeg vet ikke hva.

På morgenen, etter all clear, gikk vi en omvei til båten. Foran en ruinhaug, på kne i søpla, foran det som hadde vært et hus, lå et eldre ektepar. Han gråt og hun gråt, mens de prøvde å grave fram noe av det de hadde eid.

Anders sto om bord på Glaisdale under invasjonen i Nord-Afrika. Så søkte han seg til ubåttjeneste. Først sto han om bord i Ula, så i Utsira. Som båtsmann hadde han ansvar for fremre dybderor. 30 mann sov i hengekøyer i lagerrommet for torpedoer. Når en salve på fire var fyrt, ble det bedre plass. Sjefen var Sigurd Valvatne, såvidt over 30.

Med ei løkt i handa

Vi hadde vært 20 timer i undervannsstilling. Vi skulle sette i land forsyninger til to agenter som tidligere hadde gått i land på norskekysten. Lufta i ubåten var til å tygge. Da vi skulle gå opp, sto folk klar i tårnet med sigarettene og fyrstikkene klar. Strøk du fyrstikken mot ripa, sluknet den.

Da luka ble åpnet, sa det svisj og en tåkesky steg opp så tjukk at vi ikke kunne se hverandre. Det var natt og nordlyset flammet over himmelen og vi så skyggen av fjellene på Senja. Da det lysnet, så jeg ei kone som gikk fra stua til fjøset med en løkt i handa. Litt etter gikk hun tilbake igjen.

Siste stridspatruljen var i april 1945. Nettene var lyse, så vi hadde trukket oss sørover. I sjøen, utenfor Bergen, ser Valvatne i periskopet en svær konvoi, sterkt eskortert. Han velger å gå under eskorteskjermen og inn mot båtene. Vi angriper i undervannsstilling. Jeg står i centralen på babord side av sjefen og hører: – Fyr 1 og 2. Det går et støkk gjennom båten da torpedoen går.

Så skjer det noe. Innabords utblåsing på Q-tanken virker ikke. Vi mister dybde. Jeg sier til Valvatne: – Jeg greier ikke å holde’n. Ordre: – Full nedgang på forre dybderør og full oppgang på aktre. Likevel bærer det oppover, og snart hører vi vannet plaske langs siden. Der ligger vi, godt synlig for både eskortefartøyer og konvoier.

De skyter ikke, de er redde for å treffe hverandre. Sjefen gir ordre: – Alle mann foran i torpedorommet, fyll tankene forut. Sakte bærer det nedover. Så i høyttaleren: – Silent drive. Steng av for synkemineangrep. Vi hører eskorten pinger med asdicen, ping, ping, ping, så knepp, knepp mot ubåtsiden.

Nå vet de hvor de har oss. Vi hører bruset fra propellene, det braker når dypvannsbombene eksploderer, vi hører lyden av vannmassene som fosser mot sidene på ubåten. Det er et hardt angrep. Lyspærer blir knust og Utsira hiver seg voldsomt sidelengs. En gang tidligere sa en kar om bord: – Jeg trur de er gærne der oppe, skjønner de ikke det er folk her.

Krigen var slutt. Anders og kameratene drar til Trondheim for å desarmere tyske ubåter. De føler at de er tilsidesatte. Folk hyller gutta på skauen som vant krigen: – De så på oss som folk som hadde vært på ferie i England i fem år. Vi fikk være med i 17. maitoget. Da vi kom marsjerende sa ei dame på fortauet: – Trur’u ikke at svina får gå i toget! Hun hadde for seg at vi var tyskere.

Trykt i Demokraten 1996