– Hekt på stormkroken, sa Hansen

– Husk å sett på stormkroken, formante Arne Th. Hansen, vaktmester i Ferjestedsveien fra 1960-87. – Noen klatra over porten. Jeg så en annen vei, slår Hansen fast. Dyktig i sitt fag, snill og bestemt mot elever og lærere. – Skolen var romsligere før, sier sindige Hansen. Men den grå mannen traff jeg aldri.

Vaktmesteren på Gressvikskolen het også Hansen. Han bar ved og fyrte i de store rundbrennerne i klasserommene. Veden ble tilkjørt på høsten, og vi ble utkommandert for å få den ned i kjelleren. Fru Hansen lå på kne og skurte plankegulvene.

Vi bodde vegg i vegg med Samfunnet på Gressvik. Jeg var yngst av 10. Far hadde vært sagbruksarbeider og ble ufør. Mens jeg gikk på skolen, gikk jeg med Demokraten og var visergutt i fiskebutikken til Marie Syversen.

Etter skolen ble det først til og fra Gullichsens trevarefabrikk, to og et halvt år til sjøs og sveisekurs i Sverige. 9. april dro jeg over grensa, men ble jaga tilbake av tyskerne etter slaget ved Skarnes. Jeg arbeida på gård i Alingsås før jeg kom inn som sveiser, først på Værste’, så Glommen, så maskinistskole og igjen til sjøs, for til slutt å ende på maskinverkstedet på FMV. Der jobba jeg i følge med Ivar Iversen, Isak Bertelsen og Oskar Olsen. Det var folk som kunne arbeide.

Sett på stormkroken!

I 1960 sto det en annonse i Demokraten: Fredrikstad Kommune søker vaktmester til Fredrikstad Høyere Allmenskole. Frydenbergskolen skulle bygges, og vaktmester Johansen skulle over dit. Jeg søkte.

En kveld kom Johansen hjem og sa at jeg skulle møte på kontoret hos Nerdrum. Han hadde jeg bare sett som back på stadion da lærerne sparka mot formannskapet. Jeg møtte fram og fikk jobben.

Begge skolene holdt fremdeles til i Ferjestedsveien. Første pulje starta kvart på åtte og satt på skolebenken til to. Neste skift gikk på kvart på to og hadde skole til åtte.

Jeg starta om morran med å åpne vinduene og lufte i alle klasserommene. Det siste jeg gjorde sånn ved halv nitiden var å gå rundt og låse alle dørene. Jeg hadde det lettere enn Hansen på Gressvikskolen. Skolen hadde moderne sentralvarmeanlegg. Det eneste stedet det var vanskelig å få opp varmen, var på håndarbeidsrommet. Fru Nermoen og fru Sørensen og elevene som strevde med strikkepinner og nål og tråd, hadde nok neglesprett iblant.

På vinteren hadde jeg snømåkinga. Jeg kikka ut av vinduet om morran. Jovisst lå skolegården hvit. Jeg skuffa veier og rydda trapper. Ut på dagen kom måkebilen fra kommunene og feia over skolegården. Jeg måtte til med skuffa og ta trappene på nytt.

Det er stadig noe som går istykker på en skole. De sendte bud på Hansen. Nesten hver dag gikk det ei rute. Om vinteren kunne det være en snøball som tok den. Eller elever og lærere som var vørdsløse når det åpna de gamle, råtne vinduene, eller glemte å sette på stormkroken, så glasset singla ned i skolegården.

Det var populært å stikke nåler inn i sprekken på Yale-låsen så læreren ikke fikk opp døra til klasserommet. Var det vanlig lås på døra, putta de inn ett- eller to- eller tiøre.
– Kan dere ikke i allfall legge på en femtiøring, sa jeg, så har jeg noe igjen for arbeidet.

Eksamen var den travleste tida. Da jeg begynte på Den gule anstalt, var det ennå en del trepulter med bord og krakk i ett. Pultene skulle flyttes fra hverandre, og en del måtte jeg få ut og kanskje bære opp eller ned en etasje eller to. Det var slitsomt.

Jeg la fram kladde- og innføringsark i alle klasserommene og satte fram blekkflasker på hvert kateter. Vi hadde også en liten kanne som vi fylte blekk i blekkhusa fra.

Røker du, gutt?

Nærmeste overordnede var inspektør Holmesland, kalt Mækken av elevene. Han var en grei kar. Det sterkeste uttrykket til Holmesland var fy søren, med skarre-r. Bak sykkelstativet steg blå skyer til værs. Holmesland jakta alltid på de som røkte. Knep han en, het det: – Røker du, gutt? Synderen fikk parade. Han skulle melde seg for meg klokka halv åtte på morgenen. Holmesland spurte: – Har han møtt? Har den møtt? Tre elever lurte på hva det ville si å ha parade. – Jo, sa jeg, dere skal stå i gangen oppe foran lærerværelset, og hver gang noen kommer, skal dere synge Jeg har parade, jeg har parade… – Hva er det for noen gærninger som står der og gauler? sa Edgar Buer.

Realskolen holdt til i den gamle bygningen, gymnaset i den gamle. Realskoleklassene stilte opp og ble henta av læreren. Jeg malte firkanter i skolegården der hver klasse skulle stå.

Bare de som gikk i øverste klasse i gymnaset hadde lov å gå utenfor porten i storefrikvarteret. En lærer i porten passa på. Andre måtte ha spesiell tillatelse. Jeg delte ut trykte lapper til lærerne: Den og den har herved lov til å forlate skolens område. Jeg så av og til elever klatre over bakporten, men sladra ikke. Utafor gikk elevene gjerne bort til Børresen på hjørnet for å kjøpe godterier, eller de gikk i parken og røkte.

Det gikk alltid en lærer fram og tilbake i skolegården. Vi hadde elever fra 13 og opp til 18-19. En gang var det noen større gutter som erta en av de minste. Jeg gikk imellom. – Husk nå bare på, sa jeg, at det går fem store femøringer på en liten 25-øring.

Drivende flinke rengjøringsdamer

Når siste time var gått, var det rengjøringspersonalet som hadde jobben med grønnsåpe og salmiakk og kost og klut. Det var en fin gjeng: Lilly Olsen, Margrethe Larsen, Helga Johansen, Ingeborg Gulbrandsen, Mary og Ågot Nilsen og Elsa Johansen. – Kjøp halv rot, da, Hansen, fikk jeg beskjed når storrengjøringa sto for døra. Halv rot var de stiveste børstene, det. De sto i jobben til de gikk av med pensjon, eller døde.

Jeg var skeptisk til ungjentene som overtok. Der tok jeg skammelig feil. De var drivende flinke, og var en sjuk en dag, tok de jobben for hverandre, så jeg trengte ikke å skaffe vikar.

Lærerne var et evig problem. En eller annen av de yngste sto og klødde seg i hodet foran timeplanen oppe i gangen så jeg måtte forklare’n hvilket rom han skulle til, og hvilket fag han skulle undervise i.

Eller det var beskjeder som skulle gis. Jeg visste hvor jeg skulle gå, for de fleste hadde faste plasser. Først kom jeg til rommet som de kalte De ytre syv fordi første runde i EEC-striden var i gang. Der satt alltid Olaf Lund og dampa på pipa.

Inne på lærerværelset satt rektor Nerdrum ved bordenden. Det kunne komme foreldre på besøk. De var så sinna at de skalv: – Hvor er Nerdrums kontor? Etter en stund kom de ut, blide og smilende.

Senere overtok rektor Jansen. Jeg møtte han en gang på tur: – En god sjef må gjøre seg overflødig, Hansen. Jeg må være en god sjef.

Jansen var fotballentusiast. En gang dro noen lærere med Jansen i bil for å se finalekampen på Ullevaal. Jansen stoppa på innsiden av jernbanebommen på Kambo. – Jeg sitter aldri mer på med den mannen, sa Dahlback.

Nedover ved bordet satt Buer og Guldberg Olsen. Buer og jeg ble aldri enig om kunst. – Hvorfor er dama på bildet halv? – Sånn har kunstneren sett henne, sa Buer. Men det var jeg som fant en kasse med tegninger av Bendik Riis og hengte dem opp i klasserommene.

Så er det apenes tur

Guldberg Olsen var på skolen natt og dag. En kveld kom jeg inn på det belgmørke fysikkrommet. Der satt Guldberg Olsen og studerte en ørliten lysstråle.

Nermoen satt ved et bord sammen med tre andre. Han var raus, rettferdig og slagferdig. En gang hadde han klatra raskt til topps i tauet i taket i den vaklevorne gymsalen. Når de hadde linjegymnastikk, svaia bygningen. – Se på Tarzan, sa elevene. – Ja, sa Nermoen, og nå er det apenes tur.

Almgren satt mye ute på biblioteket, men han var jo også et bibliotek i seg sjøl.

Johnsen delte bord med Maja Hægdal. Bøhn drømte om bildet han skulle male når han kom hjem. Erik Madsen blåste sigarrøk og skrev noter. Frøen svirra til og fra. Første skoledag møtte jeg han i porten med solbriller, to digre amerikakofferter og sigar i munnen. Det sto i bla’ at han hadde vært fremmedlegionær og dominikanermunk.

Lønningsdag var gloria. Jeg sykla bort og henta posene på Lykkeberg. I juni var vesken på styret ekstra tung. Det var i den tida lærerne var voksne nok til å ta en tur på Bjørnen.

På lørdager var det møte i Fram. Det skulle være slutt klokka ni, men jeg lot dem gjerne holde på til de var ferdige. En kveld gikk klokka mot tolv. Jeg gløtta på døra: Der satt Anders Lange midt på gulvet med en flokk elever rundt seg. – Nå må jeg stenge, sa jeg. – Se, der har vi et av apemenneskene, sa han som stifta det som i dag kalles Fremskrittspartiet. – Jeg skal gi deg apemenneske, jeg, sa jeg, og gikk mot’n. Han fikk fart på seg.

17. mai satte jeg gardintrappa opp til taket på uværsskuret. Der klatra russen opp og sto og skrek Chickelakke, jazz, bom, bø. Hvert år fikk jeg blomster. Et år var det tulipaner fra bedet i parken tulla inn i gråpapir.

Flere år senere, kom de på besøk på skolen. Satte du benet hardt ned i trappa i første, knaka det helt oppe i fjerde. – Har du sett den grå mannen i det siste, Hansen? spurte de. Den grå mannen er en lærer som går igjen. Siden Den gule ble ungdomsskole, har han ikke vist seg.

Trykt i Demokraten 1996