Hestehaler i kilovis

I dag Stene Stål, velrenommert skrapjern- og stålimportfirma. I 1936: Skraphandler Thor Stene i Thorbjørnsgate og Glemmengata. Salg og kjøp en gros og en detalj av alt fra tomflasker, bilbatterier og hestehaler til svartovner og ullstrikk og kanarifuglbur. Etter krigen kom Enok Stene med i forretningen.

Jaktmarkene for Oredalsgutta strakte seg opp til Hattehytta. På fritida sloss vi mot Traramoen. De ble leda av Clifford Bjørnstad. Vi veksla på med å krige mot Trosvik. Når Trosvikgutta gikk mot Gressvik, var vi på parti og jaga Gressvikgjengen over Floa. Traramorampen fikk ikke være med.

Når vi ikke slåss, gikk vi på Trara skole. Frøken Skarpås fikk med seg ungene. Jeg hilste på henne forleden. Nå er ho over 90.

Jeg skulle selge sprellekæller til 3,25. Femogtyveøringen skulle jeg beholde. Jeg gikk med Pippi Langstrømpe i ene handa og Stomperud i den andre. Den eneste sprellekællen jeg fikk solgt, gikk til et sosialtilfelle i Urania.

Jeg holdt tidlig og sent til i skraphandelen til han far. Thor Stene hadde starta i -28 i Damstredet 11 med hest og vogn og Torstein Eliassen på lønningslista.

Senere fikk han både Federal og Reobil og holdt til i Glemmengata 67 tvers over skolen og i Thorbjørnsgate 20. Under og rett etter krigen kjørte han med Blakken og Åttegubben. Etter arbeidsdagen gikk de og gressa i Oredalen. De ble skifta ut med Bedford og Ford.

Fru Bergraff eide gården i Thorbjørnsgate 20. Fruen hadde sagt at far hadde forkjøpsrett. Gunnar Nilsen kom en dag innom. Stabburet ligger der nå.

I annen etasje hadde møbelhandler Anker Johansen verkstedet. I første hadde byens fiff garasjer. En av byens legefruer bulka stadig forskjermen på De Sotoen når hun skulle inn i garasjen. Hun og mannen krangla så busta føk ute i gata. Bror Bjørn var gentleman med handa til lua: – Skal jeg kjøre’n inn for Dem, frue? Dessuten lå det et karosseriverksted vis-a-vis.

Gensere i kilovis

I første etasje mot gata lå kontoret, spiselokalet og oppholdsrommet på tre ganger tre meter. Det var to innkjørsler fra gata. På skiltet stod Thor Stene, Skraphandler, En gros og en detalj.

Forretningen var inne i gården. Aluminium sto i sekker, gamle rør og vinkeljern stilt opp mot gjerdet, sildetønner på rekke og rad med rødgods: kopper og messing og bronse som venta på å bli kjørt bort. Oppe i taket hang lysekroner og lampetter og andre ting av varig verdi.

Lageret med ullstrikk og filler lå for seg. Mye gikk til ullvattepper laget av Arela på Damyr. Det var også et lite verksted hvor Bjørn som var fingernem, skifta sten i gamle ovner. Ellers var det alt mellom himmel og jord: stålampa til bestemor Tea, det utbrukte batteriet til bilen til onkel, buret til den avdøde kanarifuglen til tante Thora.

Folk rusla stadig ut og inn for å selge eller kjøpe. Enkelte kom hver eneste dag. Rett etter krigen kjøpte far inn en masse overskuddsmateriell fra marinen i Horten: Blåtrøyer, pjekkerter, bukser og gensere. Genserne solgte vi i kilovis. De var uslitelige. Noen sitter sikkert på en og annen Hvalerfisker den dag i dag.

Guttunger var stadig innom. Å selge sink eller jern eller kobber var en del av ukelønna. En gutt kom drassende med en sekk med aluminiumsbokser. På vekta: 25 kilo. – Hell det ut, sa far. – Bare behold sekken, sa gutten. Da far åpna, lå det en sten i hver eneste boks.

I svære, blågrå kasser lå 200 flasker i slengen, som skulle leveres på Polet. Det trengtes, for det var ikke utsalg i Moss, Sarpsborg eller Halden.

Buktaling i rater

En av de første jobbene var å ta drakjerre og hente tomgods. De ringte fra Cicignon: – Bud bedes… Enkelte steder var det mer å hente enn andre. I Bakgata var det horehus. Jeg forundra meg over alle de pene damene. De nøt fine merker: Tre stjerners cognac, Eau de vie. Far var religiøs så vi samla ikke på liggerne.

Otto Aben kom innom med en tomflaske som skulle omsettes. Aben var kunstner, med en tann i munnen som han sa gikk på trinser. Dessuten buktalte han for oss i rater. Historien dreide seg om fyllesjuke Karl. Midt i var det stopp, og ville vi høre mer, var det ut med nok en 25-øring.

Veien til Polet var kort, bort til hjørnet på Arbeiderforeningen. Rett over gata lå Sværta. Der var det staller der bøndene satte inn hestene samt friluftsservering for Aben og likesinnede. Når flaska var tømt, var det over gata til oss. Den trekanten slo aldri feil.

Blyet fra batteriene gikk mye til båtbyggeriet til Aas på Isegran. Han brukte bly i kjølen på båtene. Jeg pusta tungt på Tollbodbrygga når vi skulle ha en fire-fem tonn ned i prammen. På Isegran tok vi det i krana fra attenhundre og dentid som står der den dag i dag. Vi lasta det på vogner som vi skjøv på skinner opp til båtbyggeriet. Aas sjøl kvitterte, en kjekk branne av en kar.

Et halvt tonn med karbonader

Konkurransen i bransjen var hard. Nilsen-brødrene dominerte. Oscar Nilsen på Trosvikstranda ble kalt onkel Skrue. Videre var det Georg Nilsen i Damstredet, Nils Nilsen i Bjørndalsveien og Johan Nilsen på Gressvik. Vi andre ble små i sammenligning.

Det var Oskar Karlsen i Oredalen og Omar Nykvist på Guldbergsiden. Vi hadde Johan Stubbene på Trosvik og Karl Stubbene på Damyr. Det var to bla’ Misvær, en i Damstredet, den andre rett bortafor oss, Tor Bakker i Onsøy, Håkon Karlsen, som aldri het annet enn Albin, på Hassingen.

Albin hadde hest og vogn så lenge han holdt på. Han var glad i en dram, og var byens hyggeligste kar som en gang venta i tre timer på en tranflaske han ikke kunne bruke.

Det gjaldt å være først ute. Far ble ofte med losbåten ut for å gjøre forretninger om bord i hvalkokeriene når de kom fra Sør-Georgia og skulle losse ved Denofa. Det var Thorshøvdi, det var Rosshavet, det var Kosmos 1 og 2.

Styrmenn og båtsmenn solgte kassert tauverk. Fibrene gikk til papiret som pengesedlene ble laga av for da ble de mer slitesterke. At de ble drøyere, tviler jeg på. Maskinistene solgte utrangerte metalldeler, annet metall og drums. Kokken hadde et års tid skrapa stekepanna og samla matfettet i en to, tre ekefat. Far kjøpte fatene og solgte videre til Norsk Fett og Lim.

Fra jeg var en 10-12 år, sto jeg på prammen ved skipssida og tok imot alt sammen. Marnet kom og halte prammen bort til Kølabrygga. Vi brukte grabben til Nilsen og Sønn og lesste på Bedforden.

En gang kom Thorshøvdi en dag tidligere enn beregna. 500 mann forsvant hjem til ‘a mor med drosje, buss og tog, og kokken sto fortvila igjen med et halvt tonn karbonader, malt av fint oksekjøtt fra Argentina. Far overtok partiet. Flere dager fremover lukta det karbonade med løk hos venner og venners venner og bekjente over hele Oredalen.

Jeg begynte for alvor i forretningen i 1953. Begynnerlønna var 25 kroner uka. Hver eneste vår starta bror Thor eller Bjørn Bedforden. Med meg som hjelpemann starta vi innkjøpsrunden hos bøndene. Vi tok distrikt for distrikt: Torsnes, Borge, Rolvsøy, Råde, Rakkestad. Bøndene visste omtrent når Bedforden svingte inn på tunet. Vi kjøpte jern og andre metaller, gamle traktorer, utslitte harver og ploger, beslag av bronse eller messing, gamle sinkrenner og rør og kasserte rundovner og svartovner.

Svartovnene kom til heder og verdighet på Hvaler der enkelte hjem fikk strøm først på 50-tallet. Vi kjøpte papirsekker av bøndene som hadde dem til overs og solgte dem til bønder som trengte dem. Ordet ressurssparing var ikke oppfunnet. Vi kjøpte hestehaler og hadde med stangvekt og betalte pr. kilo. På Elingaard var det mye å hente. Halene leverte vi til Real Pensel på Lisleby. Kuhalene gjorde også nytta, men var ikke så populære.

Hundre år tilbake i tida

Vi var like mye kjent i Oslo som i Fredrikstad. Vi lossa på lemmen, kjørte gamleveien over Son og rasta ved Gjersjøen. Ullfiller gikk til brødrene London og skrapjern til Spikerverket. Tilbake hadde vi med stål og jern fra Arne Bakke i Platougata eller G. F. Johansen i Schweigaardsgata. Faste kunder i Fredrikstad var smedene Åneby, Kristiansen og Johnsen. Eller vi hadde en ladning med brasilkaffesekker som vi solgte til kølahandlerne. De tok akkurat en hekto.

Støpejern leverte vi til så å si hvert støperi i distriktet. Nå er det bare Kråkerøy Verk som heter Jøtul, igjen. Støpegodset ble slått i stykker med håndkraft. Vi kjørte til Værste, til Sleipner Motor, til F. M., til Brand Støperi på Øra. Videre til Klemsdal i Øyenkilen, til Nabbetorp verksted og Sundløkka støperi og til Østfold Jernstøperi i Sarpsborg. Det var de som laga kumlokka, merka Ø. J.

Noe for seg sjøl var P. B. Andersen på Trosvikstranda og Haga Hoel på Ise. I det vesle kontoret hos P. B. Andersen gikk alt på gamlemåten. Alt skulle skrives omstendelig med stålpenn og blekk, og krusiduller før vi kunne heve oppgjøret.

Hos Haga Hoel, som produserte landbruksredskaper, var det som å komme hundre år tilbake i tiden. Remmer surra og gikk fra akselen i taket og drev de svære slagmaskinene av tre.

Det er moro å ha opplevd det. Nå er det vekk, alt sammen.

Trykt i Demokraten 1996