Lisleby på blokka

Fin, fri og fast referent i Fredriksstad Blad: Arne Kr. Syversen. År etter år på vakt bak motstanderens mål med speilrefleks og notatblokk. Drøss med tillitsverv i og utenfor Lisleby. – Kjekk kar, heter det også i konkurrentens rekker.
– Du skal stå til ansvar for hva du skriver, sier referentveteranen.

Mannfolka på Lisleby hentet ofte kjerringer fra andre siden elva. Mor mi kom fra Sorgenfri.

Far var sorteserer på Bruket. Det het slik på Lisleby. Jeg var strandagutt fra ett av de 20 små husene på Lislebystranda. Ragnar Hansen gikk med Demokraten. Bare et par eldre frøkner og Iver Eliassen hadde Fredriksstad Blad.

På Nøklebyskolen fikk vi smekk over fingrene med linjalen hvis vi slurvet med skjønnskriften.

På fritida var det krise hvis han som eide fotballen ble fornærma og gikk hjem.

Jeg flettet visper og fisket ål i elva. Sildehoder til agn hentet jeg i et tre liters dropsspann på Canningen. Kundene var konene: Elise Fredriksen, Ruth Hansen, Mathilde Olsen, Inga Haugen og Edvarda Johansen.

Under krigen sluttet ferga å gå, for Gustav Bærøe fikk ikke bensin til motoren. Jeg rodde folk over og fikk en grønn enkrone i fergelønn.

Jeg fortsatte på realskolen. – Ikke skriv «stick to that» nå igjen, skrev Jens Johannesen i engelskboka. I handelsgym på Pikeskolen fikk jeg kjeft av Klingenberg, født Olsen, fordi jeg hadde hilst med hånda i lomma på lagerfrakken.

Spør om alt unntagen sex

Jeg var 30 år på bokholderiet på Denofa. Jeg startet med en gammel bokholderimaskin og endte med datakurs og Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste.

Jeg traff kona mi i 1948 under overføringen av finalekampen mellom Fredrikstad og Sarpsborg utafor Fredriksstad Blad. For å spe på lønna solgte jeg Norges Nasjonallitteratur med skinnrygg i rimelige rater rundt i husene på Lisleby. Enkelte steder fikk jeg døra i fjeset. Andre kjøpte for de syntes synd på meg. Så gikk jeg for Gallup: – Spør om alt, unntagen sex, sa en yngre frue. Jeg spurte om hun brukte vaskepulveret Pep.

Jeg sto første gang på trykk i Demokraten. «Llet Tunk» var sinna for at Lisleby hadde nappet en spiller fra Selbak ved å gi han jobb på Real Pensel. Jeg ga han inn. Han var til og med så feig at han ikke torde skrive navnet sitt. Etterpå kom jeg til å lese signaturen bakvendt.

År 1957 var jeg på Stadion i Sarpsborg. Lisleby vant to-en på en privat kamp. Jeg dro hjem, skrev et referat og la i kassa til Fredriksstad Blad. Dagen etter ringer Erik Skogstrøm. Kjell Stenmarch som var Lislebygutt og hadde dekket klubben, hadde bygd hus på Kråkerøy. Om jeg kunne tenke meg å overta som frilansreferent. Jeg er i avisa til dags dato.

Fredriksstad Blad holdt ennå til i det vesle trehuset på hjørnet. Inn fra gata hadde du forretningsfører Pagander til venstre og tanten hans til høyre. Etter at redaktør Rolf Henry Hansen hadde regnet ut første honoraret minus skatt og pluss sykkelslitasje, kunne jeg heve kroner fem hos Pagander. Tanten pleide gjerne å minne meg om at hun hadde gått i samme klasse som mor min på folkeskolen.

Kjell Tindlund og Rolf Pettersen satte i bly i bakgården. Manuskriptene seilte over i en rørgate. Setterne stablet overskrifter. Midt i settekassa var a, e, d, g, h. I utkanten z og q og w. De trengte ikke å se etter, de brukte touchsystem.

Redaktør foruten Haugen var Ragnar Henriksen. Redaktørene sa De. Deres ord var lov. Skogstrøm var redaksjonssekretær. Han gikk rundt og delte ut jobber: – Du tar den og du tar den. Cappelen Dahl voktet fjernskriveren og klippet det som passet. Desken var skrivebordet hans. Når NTB stilnet langt på natt, stumpet Cappelen Dahl røyken og gikk hjem.

Jeg holdt meg til egen banehalvdel

Jeg var sekretær i skøytegruppa i Lisleby Idrettslag og var mer i speakerbua og regnet poengsummer enn på referentplass.

Arnold Andersen var det sterkeste kortet. Han underskred Hjallis’ rekord på Hamar på 16.32,6.

Lisleby arrangerte Norgesmesterskap og verdensmesterskap for juniorer. Kondakov ble verdensmester.

Van Kerk og Ard Schenk kom på besøk, autografkøen var lang. Stiansen skulle ha reise- og diettgodtgjørelse og sopet med seg ett- og toøringer på bordet i klubbhuset. Kuppern ivret for kunstisbane på Høyfjell.

På fotballbanen drev jeg det til høyre back på juniorlaget når de trengte en til for å bli elleve. Overlapping var ikke lov, så jeg holdt meg på egen banehalvdel og var fornøyd med det. Ellers holdt jeg meg til å administrere og referere. 20 år gammel hadde jeg blitt kasserer i klubben.

Til å begynne med syklet jeg til og fra kampene. Senere fikk jeg en moped der motoren satt utenpå hjulet. Var det kamp samtidig i Askim og Halden, byttet Fossen i Demokraten og jeg notater. Skulle laget langt av gårde, fulgte jeg med bussen.

60- og 70-årene var klubbens storhetstid. Lisleby sparket mot Sarpsborg i 1960. Det ble 1-1, og Lisleby rykket opp i hovedserien med lik poengsum og samme målforskjell som Sarpsborg, men med ett scoret mål mer. Det var over 7 000 på tribunene.

Jeg var på Strømmen da Lisleby spilte mot Strømmen og fornyet kontrakten i hovedserien med ett måls seier. Stemningen var eksplosiv.

Jeg refererte fra tredje rundes kamp på Marienlyst i Drammen. Det var sensasjon da Lisleby vant 3-1 over laget som lå på toppen i norsk fotball. Det var året 1975 og Arne K. Syversen var formann. Blomsterbukettene var mange.

Referatene skulle være grundige

Lisleby hadde fine folk på banen. Henry Johansen hadde evnen til å få ballen med seg. I samspill med Store Lækken og Lille Lækken dro det seg gjerne den veien det skulle.

Hans Andersen forsto å skyte direkte. Ingen fomling med ballen, PANG! der satt den i nettet.

Ingen har vært mer bak mål enn jeg. Jeg hadde alltid med meg speilreflekskameraet mitt. Bak motstandsmålet tok jeg bilder av Lislebygutta når de angrep. Helst skulle ballen være med på bildet.

Etter en kamp mot Borgen stilte jeg opp lagets tre, mørke, gambiske spillere til fotografering. Bildet kom ikke på. Beskjed fra redaksjonen på forespørsel: – Du må ikke ta bilder i motlys, Syversen. Spillerne er jo helt svarte i ansiktet.

Referatene fra kampene skulle være grundige, gjerne en fullside med bilde. Kampen skulle skildres detaljert, nærmest fra minutt til minutt. Referenten vurderte på eget ansvar spill og spillere.

I dag er det lite vinklet på kampen. Det er mer eller mindre treneren som slipper til med sine kommentarer.

På Lisleby har vi en eldregruppe som mimrer sammen. Folk husker hva jeg skrev for 30 år siden: – Du, Arne, det var bra at du fikk med det skuddet oppe i vinkelen mot Gjøvik-Lyn.

Andre er mer misfornøyd. Det var slett ikke sånn som jeg skrev, du skulle hatt med hva han Lynspilleren gjorde mot meg først, da jeg ble utvist.

Snippen felte dommen

Toppekspertisen i Lislebyfotballen fantes på Snippen. Det kunne stå en 30-40 mennesker i hatt og frakk søndag formiddag, så bilene måtte smyge seg forbi i Sølandsvei og Lislebyveien.

Praten gikk og dommer falt. Når det gjaldt faktiske forhold. lagoppstillinger og slikt, ble det avgjort med: Det sto i bla’. Det var Johannes 6,13 på Snippen. Annerledes med vurderinger. Da kunne enkelte filleriste referenten i Fredrikstad Bla’.

Hardest gikk det ut over uttagningskomiteen hvis Lisleby hadde tapt. Dommen var hard, klar og kontant: – De karene har ikke mer greie på fotball enn katta til tanta mi. Folka i komiteen snek seg rundt hushjørnene i de første dagene.

Hvis Lisleby seiret, var det gloria. Enkelte hadde vondt i hodet etter seiersfesten på Hemsen på klubbhuset. Lokalet skulle ifølge vedtektene være alkoholfritt. Enkelte tok seg en tur i gården.

En frilansers kamp mot deadline er hard. Med full jobb ved siden av ble det å ta natta til hjelp.

Fredrikstad skulle spille mot Trondheimslaget på Lerkendal. Jeg fikk beskjed om å dekke. Kampen skulle gå klokka 13. Den ble utsatt til klokka 19. Rosenborg vant. Med blålys og politisirener bar det til flyplassen. På Fornebu møtte Hans Jørgen Johannessen. Klokka tre natt var jeg i redaksjonen. Klokka åtte syklet jeg til Denofa. Det var rett før St. Hans. Været var vakkert, ikke et menneske i gatene, lange morgenskygger og måkeskrik i Heibergsgate.

* * *

I 1981 fikk jeg tilbud om å begynne fast i Fredriksstad Blad. Skogstrøm fortalte at Charlie Jansson hadde sagt: – Dere er heldig som får en som er vokst opp i byen og som en ikke trenger forklare hvor Nabbetorp er.

Trykt i Demokraten 1996