Med knyttneven til lua

For snart 50 år siden (1996): Den lovlige spanske republikk i kamp mot Francos statskuppmakere. Bak Franco kirken, storgodseierne, industrikapitalen, støttet av Tyskland og Italia. Tusener av frivillige dro av sted for å forsvare republikken og for å kjempe mot fascismen. 350 nordmenn fant sin plass i de internasjonale brigader. Halvparten kom tilbake. Alf Brevik, Skjærhalden er en av dem. Nylig ble han spansk æresborger som takk for innsatsen.
– Vi vant en moralsk seier i Spania, sier Spaniaveteranen.

Klasseskillet i Bergen er beinhardt. Jeg vokste opp i Berget, i slummen. Under krigen våget ikke tyskerne seg inn i Hollendergaten. Far var sjømann og invalid fra første verdenskrig. Han fikk noen kroner fra noen fond og slikt. Han var et godt hode, han gikk under navnet Advokaten og hjalp folk med å skrive søknader til det offentlige.

Jeg gikk med i det kommunistiske ungdomslaget. Noe alternativ fantes ikke i Berget. Arbeiderbevegelsen har alltid stått sterkt i Bergen. Men utover på 30-tallet samlet Nasjonal Samling 3-4 000 personer bak solkorsfanene i demonstrasjoner.

Jeg gikk til sjøs rett etter konfirmasjonen. Det var bedre enn å heve 15 kroner uken hos fattigforstanderen. Jeg hadde stått om bord i et par båter da Spaniakrigen brøt ut i juli 1936. Jeg bestemte meg for å melde meg som frivillig. Jeg hadde lest en del og ante betydningen av det som holdt på å skje der nede. Det ble holdt solidaritetsmøter for den lovlige spanske regjering. På et møte satt jeg ved siden av Nordahl Grieg og moren hans. Jeg følte at her var endelig noe en kunne gjøre noe med. Nysgjerrig var jeg også. Jeg visste lite om det som skulle komme.

Godkjent. Lykke til

Davidsen i NKP i Bergen hjalp meg i veg høsten 1937. Under krigen var han kurer for partiet og ble tatt og henrettet av tyskerne. I Oslo traff jeg Ottar Lie, partisekretæren i kommunistpartiet. Jeg overnattet i en dekkleilighet. Avreisen måtte skje illegalt. Det var etter norsk lov straffbart å dra og slåss mot fascismen i Spania. I sjømannspasset mitt sto stemplet: Gyldig for alle land unntatt Spania. Jeg fikk papirer på at jeg skulle mønstre på en norsk båt i Rouen. Det lå visst en båt der som het det som sto i papirene.

Jeg dro sammen med en nordmann til. Hva han het, husker jeg ikke. Vi reiste gjennom Tyskland. I togvognen var det en flokk svensker og finlendere. Vi kunne lukte oss til at de var ute i samme ærend som oss. I Köln kom en kar skyvende en vogn med drikkevarer langs perrongen. En svenske ropte: – En liter! Tyskerne på perrongen løftet hendene og svarte: – Heil Hitler!

Jeg hadde pugget utenat adressen i Paris. Avenue Mathurin Moreau 6. Der var den spanske hærs vervingskontor. Først ble jeg legeundersøkt, så ble jeg sendt inn til André Marty, sjef for de internasjonale brigadene: Hva ville jeg, 19 år gammel, til fronten i Spania? Først spurte han, så førte han en monolog med seg selv. Jeg oppfattet Marty som et svært levende menneske. Til slutt: – Godkjent. Lykke til.

Vi fikk beskjed om å ta toget sydover og gå av i Arles. Det var tyske turister med toget. Det ble hvisket: – Spioner. Møtestedet i Arles var en kafe med to piper i kryss på skiltet.

Grensen var stengt for oss. Vi måtte gå over Pyreneene. Vi hadde først fransk og så spansk fører. Det var en hard marsj. Vi klatret langs smale geitestier høyt til fjells. Et sted ble vi beskutt. Jeg vet ikke hvem som skjøt. Vi hørte bare lyden av prosjektiler mellom busker og kratt.

Det første huset på spansk side var et kapell. Deretter ble vi ført til Figueres. Vi ble ønsket velkommen til Spania. Turen gikk videre til Barcelona, men der var jeg så trøtt at jeg sov hele tiden. Fra Barcelona videre til Albacete der vi ble ført i manntallet. I Albacete var De internasjonale brigaders kaderavdeling.

Vår militære utdannelse fikk vi i Madrigueras, et par mil utenfor Madrid. Sengene sto i tre etasjer i brakkene. Uniformer ble delt ut: Bukse, skjorte og jakke. Buksa gikk i stykker med en gang. Til neste kontingent fantes ikke uniformer, så de måtte gå i sivil i lange tider. Jeg klarte ikke å finne en lue som passet. En hatt som jeg klippet bremmen av, fikk greie seg.

Med knyttneven til lua

Offiserene i bataljonen vår var for det meste tyskere. Det var folk som hadde måttet flykte fra Nazi-Tyskland. De hadde oppholdt seg i andre land, i Frankrike, i Norge, i Sverige, før de dro til Spania.

Det var kjekke karer. De var våre kamerater og la ikke an på noen prøysserdisiplin. Vi hilste med knyttneven til lua. Mange hadde erfaring fra første verdenskrig. Et par østerrikere hadde slåss i gatene i Wien i 1934.

Vi fikk infanteriutdannelse, modell 1914. Det var ned og sprang fremover og åle og krype og frem igjen. Og vi marsjerte. Thälmannbataljonen var berømt for sine ben.

Geværene var russiske. Det var nye, fine våpen som bare veide 3,8 kilo. De var skutt inn med den lange bajonetten på. Når vi tok av bajonetten på skytebanen, måtte vi forandre kornet.

På kveldene var det politiske foredrag og diskusjoner. Det kom stadig folk fra fronten og fortalte hva de hadde opplevd. En gang iblant var det dans i et forsamlingshus. Jeg gikk igang med å lære tysk. I Bergen hadde jeg vært i kontakt med tyske flyktninger. Sammen med Arvid Hansen i Arbeidet hadde vi fått i stand et lite bibliotek for dem.

En kirke var matvarelager og fengsel. Jeg satt på vakt sammen med en tysker som het Fritz. Jeg fikk anledning til å praktisere ordene jeg hadde pugget på brakka. Fritz fortalte at han ofte tenkte på sitt hjemland. Men i sangen vår het det: – Und wir haben uns’re Heimat nicht verloren, uns’re Heimat ist Heute vor Madrid.

Fronten rullet over oss

En dag i mars 1935 blir det slått alarm. Fascistene hadde satt igang en storoffensiv på Aragonfronten. Vi ble lastet om bord i lastebiler og kjørt til toget. Så gikk det ut til kysten og derfra med lastebiler inn i landet. Underveis ble vi om natten angrepet av fly. Fem i bataljonen falt. Hele ellevte brigade ble satt inn ved Caspe. Vi utgjorde Hans Beimler-bataljonen. Den var oppkalt etter en tysk kommunist og offiser som falt ved begynnelsen av krigen.

Første kvelden var det fredfullt. Vi lå ved en sjø og røkte og pratet. Neste dag var det som hele fronten rullet over oss. Det var som å gå fra en virkelighet til en annen. Folk ble såret eller døde ved siden av meg. Jeg har ikke kommet over det, den dag i dag. Det smalt hele tiden. Vi trakk oss tilbake, vi løp, vi grov oss ned og forsøkte å holde fronten. Mange falt. Saniteten måtte improviseres. Mange sårede kamerater døde på vei bakover.

Vi grov skyttegraver. Jeg grov en sammen med Ole Karlsen fra Fredrikstad. Han kom til Spania fra skole i Moskva. Det fantes ikke lenger ammunisjon til de russiske geværene. Republikken fikk ikke kjøpe våpen og ammunisjon, mens tyskerne og italienerne pøste på med menn og materiell. Ole Karlsen røsket løs patroner fra beltet på Maximmitraljøsen. De hadde samme kaliber som geværene.

Fascistene hadde luftherredømmet. Maskiner, hundreder i gangen, seilte ned over oss og slapp ned det de hadde. Et par russiske jagerfly steg høyt, så stupte de ned mot de tyske og italienske flyene. Det monnet så lite.

Mot oss hadde vi marokkanere fra fremmedlegionen. De var kaldblodige, de var nesten ikke til å stoppe. På natten snek de seg inn på våre poster og drepte hver eneste en med bajonetten.

Det var et elende. Over halvparten av mannskapene hadde dysenteri og sket blod. Når dagslyset kom, knekket vi lus. Lusen førte med seg tyfus. De største kalte vi tres motores – tre motorer etter de italienske Capronibombeflyene. Det hadde vært noen skandinaviske offiserer i Thälmann. De hadde falt, alle sammen.

Følelsen at vi kjempet for noe, at vi var på rette siden, hadde vi hele tiden. Hadde ikke den fantes, hadde fronten kollapset.

Benet ble vått

Vi trakk oss tilbake mot Gandesa. En natt stod jeg i første linjen ved et tre. Det smalt og jeg kjente benet mitt ble vått. En shrapnell fra en 80 millimeter hadde revet en flenge i skinnleggen. Jeg ble båret til et feltlasarett. Det var et kamuflert telt, halvt gravd ned i bakken. En spansk lege og en sykesøster tok seg av meg. Såret var ikke alvorlig og egentlig skulle jeg sendes tilbake til fronten.

I stedet kom jeg på sykehus i Tortosa. På sykehuset var mange amerikanere fra Abraham Lincoln-bataljonen. Jeg gjorde en avtale med en av dem som het Cramer. Når krigen var slutt, skulle vi ta en drink på Harrys bar som var Hemingways stamsted i Paris.

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle hjem. En gruppe av oss ble sendt over grensen til Frankrike ved Port Bou. De franske grensevaktene plukket ut alle tyskerne. De ble plassert i interneringsleirer. Da tyskerne okkuperte Frankrike i 1940, åpnet franskmennene leirene for Gestapo.

Jeg kom hjem til Bergen i august 1938. Familien ønsket velkommen hjem. Jeg fikk 250 kroner av Samorganisasjonen og en helside med bilde i Arbeideren. Jeg gikk straks til sjøs igjen. Rett før 9. april var jeg hjemme i Bergen. Jeg fikk beskjed om å komme meg videre, for hvis tyskerne kom, ville de jakte på Spaniakjemperne. 8. april dro jeg med båt fra Bergen. Jeg gikk i konvoifart i to og et halvt år. Jeg ble torpedert og lå 14 timer i sjøen utenfor Southend.

Jeg ble glad for det spanske æresborgerskapet. Vi vant en moralsk seier under kampene i Spania.

Trykt i Demokraten 1996