Sikker som Norges Bank

I 1936 gikk Erling Arntsen for første gang som bankfunksjonær inn mellom de doriske søylene som pryder Norges Banks bygning på Nygaardsgata. Dengang det het Hr. direktør, bancobrev fikk lakksegl, kredit var til høyre og debet til venstre, og skillemyntkassereren telte ettøringer for hånd.

Etter studier i Kapitalen, en lang karriere og en grunnleggende bankutdannelse overtar Erling Arntsen som direktør i 1970. – Norges Bank kan aldri gå konkurs. Vi har seddelpressen, sier bankveteranen.

Vi sparket fotball på løkka syd for teglverket på Sorgenfri. Far var formann i Selbak Turn og Idrettsforening. Han ga oss kasserte baller som vi slet ut. Eller vi solgte lodd blant lokalbefolkningen og kjøpte en ball. Ble det et overskudd, kjøpte vi et snes egg som førstepremie. Bortekamper mot Nabbetorp gikk på sletta der busstasjonen er nå. Elverhøy-guttene var det synd på, for de hadde ingen løkke å spille på.

På Nabbetorpskolen hadde vi først lærer Pettersen og så lærer Andersen. Andersen spilte piano på Borge Kino. Han døde da jeg gikk i fjerde klasse. Olaf Johansen overtok. Han var sekondløytnant og handterte på sommertid de store gutta på Brakkesletta. Vi beundret ham enormt.

En dag kom lærer Johansen inn i klassen med en liten, svart kasse. Han plasserte en antennespiral i vinduet og pirket på krystallet. En og en fikk vi hodetelefoner på og kunne høre musikk gjennom luften fra Øra. Det syntes vi var storartede greier.

I realskole og gymnas gikk jeg på Den gule. Noen elever solgte Fronten, avisa til Nasjonal Samlings ungdom. Vi radikale svarte med Vi gymnasiaster. I Fram holdt jeg foredrag om kulturrevolusjonen i Sovjetunionen. Johannes Mathiessen ledet studiecirkelen på Biblioteket. På bokomslaget stod det Karl Marx: Kapitalen, med røde bokstaver på grå bunn. Edgar Buer hadde hybel i annen etasje i Asylet. Der traff vi flyktninger fra det tredje riket.

En dag sa en gutt i klassen: – Frøken, han Erling er kommunist!

– Hysj, sa frøken, han blir nok en god borger som de fleste andre. Til tider undrer jeg meg på om hun hadde rett.

I russetiden ropte vi for første gang Chickelacke, chickelacke i Fredrikstad. Ropet var tidligere bare kjent i hovedstaden.

Et stilfuldt og smukt bygverk

Etter fagkurset etter artium fikk jeg jobb på Lilleborg fabrikker ute på Øra. En dag leser jeg i avisen: Assistentstilling for ung mann i Norges Banks avdeling i Fredrikstad. 36 søkte stillingen. Jeg ble finsiktet av direktøren og formann i bestyrelsen, Johannes Bergersen. Jeg fikk jobben. Da jeg sa opp på Lilleborg, sa sjefen: – Dette mener De ikke, Arntsen. Det var ingen som frivillig sa opp i år 1936.

Jeg hadde vært innom bank før. Som sommervikar i Spareskillingsbanken hadde jeg vært helt oppe på Torp i inkassooppdrag. I Yo-yo i Brochs gate sa Gunnar Nilsen javisst ja, gikk inn bak et forheng og kom ut med sedlene. En kar i Bakgata trodde derimot at hvis han kunne dra ut tiden til over klokken to, da aksepten ble protestert, var han berget. Jeg måtte skuffe ham.

Om bankbygningen i Nygaardsgaten heter det hos C. Plünnecke: «Et virkeligt stilfuldt og smukt Bygverk utført i norsk Granit og staaende som en pryd blandt nyere Bygverk i Fredrikstad.»

Gjennom de doriske søylene og inn i første etasje var vaktmesterboligen, arkivhvelvet og spiserom for personalet. Da banken sto ferdig i 1916, ba vaktmesteren om å få lov til å holde høns i kjelleren. Spiserommet hadde gitter for vinduene. En liten gutt sammen med mammaen sin lurte på hvem fangene innenfor var.

I første etasje var det ett toalett for damer og herrer. Det fantes også en slik bekvemmelighet i annen etasje. Den var forbeholdt direktøren og bestyrelsen, men ble også brukt av de modigste blant personalet.

En lang og en kort: Inn til direktøren

Opp trappen til annen etasje var selve banken. Først venteværelset for kundene adskilt fra resten av rommet med en skranke med et høyt messinggitter på. Bak speilglassruter i to kiosker til høyre, satt seddelkassereren og skillemyntkassereren. Innenfor skranken var personalet opptatt med alskens gjøremål. På den ene veggen var døren til direktørens kontor. Direktøren tilkalte utvalgte med ringesignal på en elektrisk klokke: To lange eller en kort og en lang eller en lang og en kort.

Ved siden av direktørens kontor var rommet for bestyrelsen. Herrene tok plass på de høyryggede stolene med det rektangulære bordet under bildet av Norges Banks chef, Nicolai Rygh. En gang kom Rygh på besøk i banken. Da ble funksjonærene beæret med et håndtrykk.

En av mine første jobber var å stenografere ned vedtakene som bestyrelsen fattet. Direktøren spurte om jeg likte arbeidet. Jeg sa at jeg syntes at det var interessant å følge med og høre meningsbrytningene. Neste gang ble jeg kalt inn da møtet var slutt.

På den ene veggen var også døren inn til hvelvet. To nøkler og et chiffersystem måtte til for å åpne den tunge hvelvdøren. Sluttet en funksjonær i banken for å gå over i ny stilling, ble chifferet forandret.

Står du på Kråkerøy og ser over elva, merker du tydelig at huset har sunket i det ene hjørnet. Det er tungt panser og tykke plater som verner bankens millioner. Gull fantes ikke i hvelvet. Men sedler og skillemynt nok til å holde bankene i Fredrikstad, Moss og Sarpsborg pr. kasse.

Ukjent i St. Moritz

Direktør fra 1933 var Sigurd Werring. Han hørte absolutt til de kondisjonerte. Han bodde på St. Croix hovedgård, hadde ikke bil, men spaserstokk. Tonen var: – Det er telefon til direktøren. Bankantrekket var da jeg begynte på 300 kroner måneden jakkedress. En av de eldre bar en jakke av et sort stoff som het lasting.

Rolf Sørlie, Karl Holth og jeg fikk etter hvert tillatelse til å bruke lange varefrakker for å spare kleskontoen. Ungdommen dristet seg også til å si du til hverandre. Senere tok andre etter. Det tok imidlertid lang tid før direktøren rett og slett var De.

Bak Werrings tettknappede jakke banket et hjerte av gull. Skrev han en attest til en av de fortjente, burde en kunne gå rett til himmels når en viste den til St. Peter.

Arne Rustad var bokholder og posterte memorialen med kopiblekk. Når den skulle kopieres, ble det gjort i kopipressen. Memorialen ble lagt på plass i kopiboken under et blankt ark, et strøk med en fuktig klut over arket, og på toppen et vanntett tøystykke. Så inn i kopipressen og resultatet: et avtrykk av memorialen i kopiboken.

Rustad kunne 1001 morsomme historier fra livet på moen. Han og jeg sto ofte mot hverandre ved en av de gamle ståpultene. Det var vanskelig samtidig å føre engasjementsboken og le på de riktige stedene.

Rustads håndskrift var særpreget. En gang sendte han en aksept til søsteren i St. Mariegaten i Sarpsborg. 14 dager senere kom den i retur. På konvolutten var stemplet: Ukjent i St. Moritz.

Jan Huser fra Hvaler satt i skillemyntkassen fra han ble bokholder. Hver eneste ett-, to-, fem-, ti-, femogtyve- og femtiøre ble telt opp for hånd. Senere fikk vi en hånddrevet tellemaskin. Kassereren stilte viseren inn på mynsorten som skulle telles og sveivet i vei mens myntene raslet gjennom telleverket.

De endeløse tallkolonnene summerte vi i hodet. Ungdommen presset på: – Vi må ha summeringsmaskin. Nicolai Johannesen av den gamle garde, ristet på hodet. Han satt forøvrig med den store aktivamassen vi hadde overtatt etter Fredrikstad Privatbanks konkurs.

Den første summeringsmaskinen var delvis en fiasko: En hånd skulle slå beløpet, den andre dreie på sveiven og så hadde du mistet hvor du var i tallrekken. Utviklingen var ikke til å stoppe, for så kom den elektriske regnemaskinen.

Eneste kvinne i lokalet vr fru Dagny Sørensen. Hun trådde inn i den hellige ektestand da en dom i Oslo slo fast at giftermål ikke var oppsigelsesgrunn for kvinner. Fru Sørensen tok seg av korrespondansen og førte foliobøkene. På den tiden drev også Norges bank en del utlånsvirksomhet til private kunder.

Kruttrøken drev og pappen sprutet

Akkurat på slaget ni åpnet vaktmester Næss døren. Da strømmet de inn, yngre funksjonærer fra banker i distriktet og banker i byen: Fra Fredrikstad Spareskillingsbank, Fredrikstad og Omegn bank, Fredrikstad Kreditbank, Fredrikstad Sparebank, Glemmen og Kråkerøy Sparebank. De vandret ut igjen med en million kroner i sine velbrukte, sorte lærvesker. Først senere kom lenken til å feste verdiene til funksjonærhåndleddet.

Banken selv kunne også bite fra seg hvis den ble angrepet. På strategiske steder i lokalet var plassert såvel 6 mm som 11,27 mm Colt-pistoler. En gang i året møttes såvel de mannlige ansatte som fru Sørensen til feltøvelse på Regimentsmyra. En offiser fra Gamlebyen eller en av de yngre som hadde avtjent verneplikt, instruerte, og kommanderte fyr. Kruttrøken drev og pappen sprutet fra målfigurene. Heldigvis ble det aldri alvor.

Klokken to blank lukket vaktmesteren døren, en time før stengetid for de andre bankene. Det var mye som ennå skulle gjøres. Både skillemynt og seddelkassen skulle gjøres opp. Brev skulle skrives, paraferes av hovedbokholderen og legges inn til underskrift hos direktøren.

Bancoposten skulle gjøres klar. Bankens segl ble høytidelig hentet ut av hvelvet, lakkstenger ble antent, duften bredte seg i lokalet, lakk dryppet ned på den grå konvoluttene og «Norges Bank, Fredrikstad» preget ned i den myke massen.

Fire ganger i måneden skulle regnskapstallene sendes inn til Norges Bank i Oslo. Saldoene skulle avstemmes. Det var liv og røre når noe ikke stemte. – Det må være her, nei der. Vi fant alltid feilen.

Så tok vaktmesteren med seg tallene til Telegrafen og syklet med posten til postkontoret på hjørnet. Vi hengte av oss lagerfrakken og kunne gå hjem. En gang i uken spilte Reidar Sørlie og jeg et slag tennis på banen over i Lykkeberghaven.

Trykt i Demokraten 1996