59 sengeplasser i Gamlebyen

På gavlen står SYGEHUUS. NRK holder til der nå. På operasjonsstuen på 50-tallet sto søster Joss Engen Bugge. Einar Schie opererte magesår, prostata, blindtarm og brokk. – Vi tok oss alltid tid til å prate med pasienten, sier søster Joss.

Jeg er bondejente fra Engen på Kråkerøy. På lørdagen, da de voksne dro til byen, hadde bror min og jeg ansvaret. Grytidlig kom Jonsen med hest og vogn for å hente melkespannene som han kjørte til butikken til Karlsen.

Glad i barn har jeg alltid vært. Etter handelsskolen og husmorskolen begynte jeg på Åsebråten barnehjem. Der var det barn fra tuberkulosetruede familier. Yndlingen min var Turid. Jeg stelte henne fra hun var 14 dager gammel til hun var to og et halvt år. Jeg hadde Turid med meg hjem. Det måtte jeg slutte med for hun ville ikke tilbake til Åsebråten. Jeg vet ikke hvordan det gikk henne senere i livet.

I 1944 bestemte jeg meg for å begynne i sykepleien. Her i byen fikk vi sykepleieutdanning først fra 1955. Far og mor ville ikke at jeg skulle dra til Oslo midt under krigen. Jeg begynte som elev ved sentralsykehuset i Vestfold i Tønsberg.

Vi hadde tre måneders forskole før vi tok fatt på læretiden ved avdelingen. Allerede den første måneden var jeg på operasjonsstuen. Dr. Olavesen opererte et mavesår. Jeg gikk ikke i gulvet, jeg syntes det var interessant.

Kledd på en overlege

Overlege Paus var kongen. – Nå kan dere si dere har kledd på en overlege, sa Paus når vi hjalp han med overtrekkene på skoene før operasjonen. Hver gang vi møtte avdelingssøster eller oversøster i korridoren, måtte vi neie. Vi skulle være på søsterhjemmet klokken halv ti og i seng klokken ti. Utenfor hinket småpikene paradis. En gang noen elever og jeg var invitert i dameselskap, ringte vertinnen og fikk forlenget permisjonen med et kvarter.

Best trivdes jeg blant pasientene. Det eneste som var litt tøft, var å veie spyttekrusene til tuberkulosepasientene før innholdet gikk i forbrenningen.

Overlege Jervell på medisin bestemte: – Søster Joss skal gå til operasjonsstuen. Selv hadde en ikke noe en skulle ha sagt.

Horten ble bombet. Vi fikk inn hardt skadde, både sivile og militære. En tysk soldat ba meg åpne skuffen i nattbordet. Der hadde han en nøkkel og et bilde av familien. – Det er alt som er igjen av hjemmet mitt, sa han. Litt etter døde han.

Første halve året hadde vi ikke betaling. Deretter fikk vi 30 kroner i måneden og fri uniform. Som ferdig utdannet operasjonssøster hadde jeg 700 kroner måneden. Alderstillegg fantes ikke. Pensjonen var verken til å leve aller dø av. Jeg har kjent gamle sykepleiersker som levde på grøt den siste uken i måneden.

En dag leste jeg i en Vestfoldavis: Operasjonssøster søkes til byens sykehus i Fredrikstad. Jeg tenkte på foreldrene mine som begynte å komme opp i årene. – Søk da, vel, sa en venninne.

Høsten 1952 gikk jeg for første gang inn porten til den gule og røde teglstensbygningen i Gamlebyen. SYGEHUUS sto det på gavlen. Overlege var Einar G. Schie og oversøster Gerni Norland.

I første etasje var to store sykesaler, hver på en 10-12 senger. Avdelingssøster var Agnes Andersen. På det vesle laboratoriet analyserte søster Astrid blod- og urinprøver. I første var også kjøkkenet. Kokke i alle år var frøken Skjøthaug. Hadde vi assistert på operasjonsstuen, og det sto blodmat eller lever på menyen, sørget frøken Skjøthaug for at vi fikk fiskeboller i hvit saus.

Oppe i annen etasje var det mindre sykerom, ett enerom for svært dårlige pasienter og to rom for tuberkuløse. Dr. Schie foretok den store operasjonen ved fremskredet tuberkulose. Ribbena ble skåret over så lungen falt sammen og ble helbredet.

Vi fra operasjonsstuen hadde jobben å gi intravenøst på avdelingen, jeg fulgte en tuberkuløs dame i lengre tid. Hun hadde store smerter, men ble frisk. Til å begynne med var det bare søster Torgny som klarte å plassere putene på rette måten på hjertebrettet. Jeg lærte kunsten og ble godtatt.

I annen etasje var også røntgen og den store og den lille operasjonsstuen med steriliseringsrommet i midten. Den lille ble mye brukt poliklinisk. Vi fikk stadig inn skader, ikke minst fra bedriftene på Øra. På den store opererte dr. Schie eller en av de andre legene ved sykehuset: reservelegen eller en av de to kandidatene. Fra min tid ved byens sykehus husker jeg i farten dr. Bentzen, dr. Skulberg, dr. Thoresen, dr. Barthold Andersen og dr. Støle.

Den store operasjonen sto sjelden på dagsordenen. Men det har blitt fjernet utallige blindtarmer på byens sykehus. Hvert år opererte vi et femtitall pasienter for mavesår. Prostataoperasjoner ble jevnlig foretatt, brokkinngrep var også en gjenganger.

Sprøytespisser slipt med sandpapir

Det meste av materiellet som trengtes ved operasjonen og den videre behandlingen, laget vi selv. Saltvann og sukkervann til injisering, og nitraoppløsning til fenwallflaskene med blod til transfusjoner. Når vi skulle ha prostataoperasjoner, sto vi hele natten og laget saltvann. Jod til å desinfisere sår, ble blandet på sykehuset og ble satt bort noen uker for å godgjøre seg. Alt av forbindingsmateriell, gasbind, kompresser og tamponger ble vasket, kokt, sterilisert og sett over og brukt om igjen.

Ofte fikk vi inn bruddskader. Vi laget gipsbandasjene selv: brukte gasbind, smurte på gipsblandingen og rullet sammen. Når bandasjene skulle brukes, ble de dyppet i vann og rullet ut på armer eller ben. Skinner til ben- og armbruddspasienter hentet vi fra lageret oppe på loftet.

Sprøytespissene skulle kontrolleres så de ikke var blitt krokete. Vi slipte dem til med fint sandpapir før vi vasket dem, først med vann, så med sprit, før de gikk til sterilisering.

Dr. Schie tok seg også av økonomien. Et år kom han strålende inn på operasjonssalen: – Vi har et lite beløp til overs på budsjettet! Hva skal vi bruke det til?

Portør Møller bar pasienten i armene

På operasjonsstuen ga søster narkosen. Jeg har gitt narkose med åpen maske: dryppet eter på gassbindet mens pasienten tellet ett, to, tre… Senere kom intubasjonsmetoden. Pasienten får et sovemiddel og får narkosen i et gummirør.

Mange pasienter var engstelige. Noen vennlige ord kunne og kan hjelpe: – Jeg heter søster det og det. Nå skal jeg få deg til å sove og så gjør legen slik og slik. Under operasjonen satt alltid søster som hadde gitt narkosen ved pasienten, tok pulsen i tinningen og kontrollerte blodtrykket med jevne mellomrom.

Dr. Schie var en dyktig og sikker kirurg. Jeg har aldri, verken da eller senere, opplevd dødsfall på operasjonsstuen.

Ofte naglet vi lårbensbrudd. Da måtte gjennomlysningsapparatet bringes inn fra røntgen, så legen hele tiden hadde oversikt.

Såret var sydd og pasienten skulle tilbake til avdelingen. Var det barn, tok gjerne portør Møller den vesle i armene sine. Med voksne pasienter var det mer kronglete. Trappen var smal og bratt og ga liten plass for fire personer med båren. Dr. Schie tok gjerne et tak i foran for der var det tyngst, og vaktmester Johansen ga ved behov en hjelpende hånd.

Vi har fått et blødende mavesår

En dag kunne jeg gå på jobb klokken 11 og holde på til vi var ferdig. Jeg hadde vakt om natten og på igjen klokken halv åtte og arbeidet frem til klokken ett. Dagen etter gikk jeg på igjen klokken 11. Når jeg hadde nattevakt, bodde jeg på et rom ved det vi kaller svalgangen. Josefsen med sykebilen kunne komme til alle døgnets tider. Nattoversøster sto nede i gården og ropte opp: – Søster Joss, søster Joss, vi har fått inn et blødende mavesår.

Søster Åse Larsen, oversøster på operasjonsstuen, hadde hybel på sykehuset. I det ene hjørnet sto kokeplaten med kaffekjelen. Den kunne være til god hjelp og trøst etter en natt på operasjonsstuen.

Byens sykehus var et trivelig arbeidssted. På et sykehus med 59 senger kjente alle hverandre.

I et skap på operasjonsstuen hang nøkkelen til det aller helligste: Rommet på loftet med det mest verdifulle medisinske utstyret, samt sjokoladen og godteriene til juleposene til pasientene. Lille julaften kom nøkkelen ned av knaggen. Ryktene gikk: – Nå har marsipankakene og kransekakene fra dr. Engset kommet.

Julaften spiste betjeningen julegrøt på steriliseringsrommet for det skulle gjøres i stand til julemiddagen nede. Juletreet var pyntet i lille gangen. Alle legene, med Schie i spissen, troppet opp for å ønske god jul. Når jeg kjente duften av dr. Engsets sigar, visste jeg at det var jul.

I 1956 sto det nye sentralsykehuset ferdig. Byens sykehus skulle tømmes. Sykebilene gikk i skytteltrafikk. Det tok tid for brua var ikke bygget, og bilen måtte over med fergen. Det første søster Åse og jeg sa da vi vel var over, var: – For noen lange korridorer! Og: – Hva i all verden skal vi med alle skapene?

Jeg fortsatte som operasjonssøster fram til 1965 da jeg ble forstanderinne. Jeg var med å bygge ut sykehuset. Det var interessante og spennende oppgaver. Jeg savnet til tider pasientene. De gamle var så takknemlige. En eldre dame ville gi oss noen kroner hver vi gang vi hadde hjulpet henne på noe vis. Vi tok imot og takket. Når hun sov, la vi dem forsiktig tilbake i nattbordsskuffen.

Trykt i Demokraten 1996