Du måtte henge i og slå
Fritt og fint i fjellet, sa folk om stenhoggeryrket. Glem ikke slitet, sier Birger Aleksander Nilsen, 89. Hadde du fjell, ble arbeidsdagen både 10 og 12 timer. Og veien til fattigforstanderen og matlapper kunne være kort.

Far og mor kom begge fra Sverige. Anne Marie Svensen kom fra et torp på andre siden grensen. Hun ble tjenestejente på Kjelsås. Anders Johan Nilsen og tre brødre kom loffende fra Dalsland. Den eldste og den yngste dro videre. De to mellerste slo seg ned i Torsnes.
Far var stenhogger og gråstenmurer. Han traff mor og de gifta seg og far ble husmann på Nes. Først bodde de i et lite hus på Nesholmen, senere bygde far hus på Bråten ved Ødegården. Der er jeg født i 1907. Vi var fem jenter og tre gutter, og ei jente til som ikke fikk lov til å vokse opp.
Far satte aldri sine ben på Folkets Hus. Det var dyrets merke. Mor og far gikk på lokalet og bad og sang salmer. Av og til hadde vi en omreisende predikant noen dager i kost og losji til han gikk videre til en annen av brødrene. En gang stakk en av predikantene til Sverige med ei pen jente i bygda.
Vi hadde kjøkken, kammers og to stuer hjemme. Den ene stua sto tom til det kom noen i helga. På julekvelden fyrte alltid far opp i det iskalde rommet.
Vi skylder deg noen øre, Lunde
Kua vår, Granros, gikk på beite sammen med kuene på Refsal. Vi hadde gris og høns og sauer. Sauene hadde vi på sommeren på Nesholmen. Fire, fem ganger i uka var vi med mor i skogen og pelte bær, langt forbi Torsø og bortover Munkemåsane.
Jeg gikk for Orskaug på Nesskolen og etterpå for Lunde på Veel. Helge Mikkelsen og jeg ble kasta på gangen fordi vi hadde kjøpt sukkertøy i butikken. Lunde tok sukkertøyet og hev det i ovnen. Etterpå ga han oss ørene som sukkertøyet hadde kosta.
50 år etter hadde vi klassefest. Lunde ba oss fortelle om noe gammelt. Jeg rakte handa i været: – Vi skylder deg noen øre, Lunde. Sukkertøypåsan kosta bare 10 øre, men vi sa at den kosta 15.
Jeg ble konfirmert av Bydal i Torsnes kirke. Jeg hadde mørkeblå lue med blank skygge og kjørte til kirken sammen med Svanhild og Halfrid, tvillingene på Refsal.
Mens jeg gikk på skolen, hjalp jeg far. De drev på og bygde bakeriet like ved Folkets Hus. De hadde ikke kran, så de la opp firkanta stokker og skjøv de øverste stenene på plass. Stenene til bakerovnen kom fra ei gammal de hadde revi. Anker, bror min og jeg, satt og panka og panka for å få vekk mørtelen som satt fast på stenene.
Far sa: – Når du kommer hjem fra skolen, får du gå til smeden. Jeg bar redskapen til Olufsene, til William og Oluf, og til Albert smed. Så slo jeg kilehøl. Jeg hadde mest lyst til å bli snekker og var ofte lei hele stenhogginga. Det hendte at jeg gjørs på og slo kilehøla skakke. Da ble jeg jaga hjem. Senere fikk jeg bedre vett.
Kling, sa det, og flaket løsna
17 år gammel fikk jeg fjell alene og meldte meg inn i stenhoggerforeningen. Det første brøttet mitt var i Øgårn, oppe på fjellet når du ser ned mot vannet. Av og til var jeg i følge med Anker, bror min, men han var så veldig pirkete og nøye.
Noe redskap fikk jeg av far og noe laga smeden for meg. Noe fikk jeg av svigerfar da jeg gifta meg. Jeg hadde klyver, feisel, rundkil og firkant og mellemspiss og finspiss.
Stenrederen som drev i Øgardskilen var Emil Johansen. På det meste kunne det være en 60-70 mann som panka og panka bortover fjella.
Det er ikke lært over natta å bli en god stenhogger. En må kjenne vederstrekka i kubben. Klyven, den går vannrett, villklyven øst-vest og busta nord-sør.
Det er forskjell på sommerfjell og vinterfjell. Du kunne sette et par høl i vinterfjellet, kling, sa det, og hele flaket løsna. Var det sommerfjell du kom borti på vinterstid, frøs det til klædder, du fikk ikke skjæret.
En vinter var det mye snø. Det sto et oppslag på smiedøra. Det skulle være noen klædder i fjellet borte hos Nils Øgårn. Anker og jeg lette og lette i snøen for å finne vinterfjell. Da vi skulle til å slå, sto oppsigelseslappen på døra. Vi hadde klart å slite ut et par overaller.
Helsikes, så flink han var
Jeg starta med å hogge lus. Det var det letteste. Lusa er på størrelse med en halv kilo margarin. Pædda eller x-sten var større og måtte på pusstønna og få en omgang med hammeren. Brosten var den fineste. Den skulle være grusen i koppen.
Første betalinga mi var en krone og 75 øre for hundre lus. Enkelte stenhoggere klarte over tusen sten om dagen, andre ikke halvparten. En av stenhoggerne var så pirkete og nøye at han tjente ikke til tobakk en gang.
Søskenbarnet mitt som går i sitt 93. år, var en flåer. Han hadde åtte lus i skiva, brente opp og slo og hev i haugen. Helsikes, å han var flink!
På vinteren når det nærma seg jul, sto det fullt bortover. Stenhoggerne hadde med seg rundløktene og det glimta og glimta bortover i fjellet. En ga seg og ropte Kveld! men de andre bare panka og panka videre.
En måtte henge i og slå
Det var de gamle stenhoggerne som er borte forlengst: Håkon Kristiansen, Alf og Evald Eklund, Herman Olsen, Samuel og Karl Karlsen, Hans Hansen, Gustav Andersen og mange, mange flere.
Basene til Emil Johansen var Kristian Johansen og Karl Nilsen, Kallebas kalt. Vi fikk forskudd den ene uka og oppgjør neste. Basen passa på at vi hadde fjell nok til forskuddet.
Stenhoggerne måtte henge i og slå for det var smedpenger som skulle betales og sjukekasse og skatt. Det kunne ende med rest. Neste uke måtte du stå og slå på den resten.
Før vi gikk i gang med å hogge, måtte vi ha vekk jord og busker og trær. Det var sjakterne som gjorde det ærbe’. Var det en sjakter og tre-fire stenhoggere, måtte vi sjakte sjøl for timebetaling. Basen kunne se på deg og si: – Du har vel ikke jobba så mye som 10 timer.
Emil Johansen laga lastebrygga i Øgårdskilen. Først måtte far og Anker sprenge bort et helt berg. På Holm kunne mindre båter gå helt inn til brygga. I Øgårdskilen lå båtene utpå og vi lasta sten fra brygga på prammene.
I lastelaget var Stener Gulbrandsen, Hans Åsen, Nils Eriksen og bror min og jeg. Når vi hadde lasta prammen, kom Berglund med drabåten Tor og dro prammen ut til skipssida. Vi sikla spesielt etter sjauerjobber på båtene. Siste tida fikk jeg jobben etter Aksel Berg og stod og dirigerte vinsjen.
En vinter lå det en gresk båt utpå. Mannskapet lånte skøyter for å prøve isen. Du skulle ha sett hvor rare dem var. Om bord hadde de genever på lerflasker og vin som vi kalte søtsuppe. Bøndene kjørte sten med hest og slae ut til båten og til slutt måtte den ene bonden kjøre den andre hjem.
Etterpå hørte vi at båten hadde gått ned, og ingen ble berga.
I 1925 brøt det ut streik i stenindustrien. Vi streika i seks uker. Det var lite penger i kassa. Johan Molander som var kasserer, hadde bare til streikebidrag for den ene uka. Streiken førte ikke til det dugg.
Du har jo levd!
Etter hvert ble det mindre å gjøre. Jeg var en tid hos en bonde i Rygge. Så døde far og jeg reiste hjem. En tid hogg jeg kantsten hos en kar som het Widell. Det var tyngre enn å hogge gatesten. Mens han hogg tre kantstener, hogg jeg en.
På det meste gikk nærmere 300 stenhoggere uten arbeid i Torsnes. Noen fikk nødsarbeid. Jeg hadde betaling som ungkar, for kona mi hadde dødd av tuberkulose. Vi laga vei fra Roppestad til Holm og hadde to og ei halv krone dagen.
En dag kom en jakteskipper fra Oslo. Han la til ved Holm og skulle ha med seg en liten klædd med lus. Birger Larsen og Birger Hansen og jeg tjente tilsammen 11 kroner. Fattigforstanderen fikk snosen i det, så jeg fikk ikke noen matlapp for den uka.
Ei uke ble jeg forhindra i å hente lappen. Uka etter venta jeg å få to lapper. Fattigforstanderen så på meg: – Du har jo levd, sa’n.
Det var en kar som het Kristian Bergkvist. Han var ungkar og leide seg inn i bryggerhuset på Dal. Han mente på at kommunen hadde plikt til å gi han ved. – Veden får du ta der du finner den, sa forstanderen. – Javel, sa Bergkvist, og tok kubbene i veakassa på fattigforstanderkontoret og rusla ut døra.
Trykt i Demokraten 1996