Godt humør i snart hundre år

– Nå detter’n ned, tenkte Esther Olsen om løytnant Dons i sin Farmand. Snart 100 år – Nabbetorpjenta fra Lundheim. Hardt arbeid og godt humør har preget livet.
Jeg er født for snart 100 år siden. Først leide vi i annen etasje på Lundheim gård. Sibirien kalte folk stedet. En dag jeg henta vann i brønnen, dansa vannet i bøtta. Hjemme sa de det var jordskjelv.

Far kjøpte hus av grosserer Capjohn. Hans Tangen bodde i første, men han flytta for han kjøpte større hus. Vi flytta ned og Hans Bunes med kone og to gutter bodde i annen. Barna deres var små og ikke brukandes til lekekamerater for oss i første.

Vi var tre gutter og tre jenter og jeg var eldst. Far var plankekapper på Mathisbruket på Sorgenfri. Det brente og han fikk jobb på Capjohn-bruket. Så brente det også. Jeg sto oppe i bakken og så på. Folk kom flyende fra alle kanter, og noen kom trillende med ei håndsprøyte, men hva hjalp vel ei enslig vannstråle?

Senere ble far vaktmann på tremelfabrikken. Det var ingen pensjonsordning, så han trengte kronene for å leve. Hjemme hadde vi kjøkken med svartovn, kammers og stue. Jeg sov i kammerset sammen med en av de mindre brødrene mine. Stua sto på stas. Der var vi bare på høytidene, på jula og påske og når det var noe ekstra.

Da jeg gifta meg, hadde vi bryllupsmiddag i den stua. Der var det en svart sofa, fire stoler rundt det runde bordet, buffet og etasjere med masse nipsfigurer. På veggen hang et bilde av en jente som strikka. Det hadde mor og far fått i gave. Over bordet hang parafinlampa.

Vi fikk elektrisk lys. Det var Kristian Mathiesen som var litt av en størrelse, som installerte. Vi hadde ikke råd til mer enn 50 watt og betalte for hver pære. Jeg syntes det ble dårligere lys fra den nye pæra enn fra den gamle parafinlampa.

Vi neide for konstabelen

I et rom i bryggerhuset bodde Marie, en gammel tante av far. Der var bakerovn og den store bryggekjelen. Vannet bar vi inn fra vannspringen ute på gården. På lørdager bada vi i sinkbalja. Jeg nekta å bade sist, for jeg tenkte at småsøstrane mine hadde tissa i vannet. Mor vaska tøy for militærene i Gamlebyen. Hun bar tøyet til Lundheim, vaska og tørka det og bar det tilbake igjen.

Vi hadde så vi klarte oss. Den ene dagen kokte mor en diger gryte med poteter og dagen etter hadde vi stekte poteter med bollemelk til dessert. Først handla vi hos Skattebøle på Sorgenfri og senere hos Tobie Olsen helt på toppen på Nabbetorp. De skrev på lapp, og så betalte vi på fredager.

Far kjente Danielsen på Selbak og kjøpte sko der til hele familien. Han tok dem på avbetaling og betalte to kroner uka. Når sålene var utslitt, gikk vi til skomaker Sørensen eller til Fredrik Abrahamsen på Nabbetorp. Abrahamsen var også politimann, og når han kom i full uniform, neide vi jentene så dypt vi bare kunne.

Tante Marie sydde for oss. En 17. mai var jeg veldig fin. Jeg hadde en jakke som ho hadde sydd av en melsekk som hun hadde kjøpt i butikken for 50 øre. Mor hadde sydd blonder på kraven på jakka. Vi gikk i tog fra skolen til Gamlebyen og hørte på talen da de avduka Ohmes bauta. Talen var lang og kjedelig.

En gang var far syk og kunne ikke gå på arbeid. Han hadde knapt sko på bena. Han måtte låne 200 kroner i banken og tre kausjonister måtte skrive på papiret. En gang snakka de om at det ble streik, og en masse mannfolk i arbeidsklær gikk gjennom gatene på Nabbetorp. Men det ble visst ikke noe av.

To av brødrene mine gikk til sjøs etter konfirmasjon. Eugen, yngstemann, kjøpte sykkel hos Bustgård i Gamlebyen og var visergutt for kjøpmennene i distriktet. Han døde i spanskesyken. Det var akkurat da doktor Eilertsen hadde begynt på Selbak.

Likvogna var svart og hadde gardiner og ble kjørt av en vognmann i Gamlebyen. Når det var noen størrelser som skulle begraves, spilte musikkorpset hele veien. Det gjorde det da først den ene og så den andre av brødrene Marcussen ble fulgt til grava. Jeg gikk sjøl i begravelsesfølget.

De kalte meg regnemesteren

Jeg gikk syv år på Nabbetorp skole. Frøken het Jønsberg og overlæreren var Albert Torp. Jeg likte skolen. De kalte meg regnemesteren. Men når jeg skulle sette meg med boka, sa mor: – Du er jo så flink på skolen så du kan passe søsknene dine, og så kan du lære leksa etterpå. Jeg var så lei av det at jeg kunne grine. En dag jeg kom hjem fra skolen, leste jeg i avisa at Christian Michelsen hadde tatt imot kong Haakon og dronning Maud og kronprins Olav på brygga i Kristiania.

Skolebestyrer Torp gikk til far og sa at ho Esther bør begynne på Middelskolen. Far rista på hodet. Det kosta 10-15 kroner måneden, så det var det ikke snakk om.

Jeg gikk på søndagsskole i Petrikirken for foreldra mine var metodister. Det hendte at jeg sa at jeg ikke følte meg bra, om jeg kunne få slippe? Da sa far at da får du bli inne og ikke gå ut og leke.

Jeg var med i barnelosjen på St. Hans. Gunda Tangen var barneleder. Jeg pleide alltid lese bønn før møtet åpna. Vi dro på besøk til Borges Fremtid og til Frem til seier i Gamlebyen. Når vi gikk hjem, var det blitt mørkt. Det fantes ingen gatebelysning, så vi grua oss for å gå forbi kirkegården. Vi var alltid letta når vi runda den røde låven som lå til venstre når vi svingte inn i Nabbetorpveien.

Bestevenninne var Margit Børresen fra Nordby og Bertha Andersen som bodde borte i Rakkestadsvingen. Vi lekte på løkker og i veien. Vi lekte slå på ring og hinka paradis. Det var lite trafikk å passe seg for. Den første bilen jeg så, eide Elfrid Gulliksen på Nabbetorp. Han drev sjåførforretning og kjørte en gang far opp til Petrikirken. – Ikke før hadde jeg satt meg inn før jeg måtte ut igjen, sa far. Den første bilen jeg kjørte i, eide svogeren til en av Bøckmanngutta. Han hadde hatt den med seg fra Amerika.

På sommeren var vi nede ved elva. Badeplassen vår var der Nabbetorp Båtforening har havna nå. Der var det langgrunt, og vi vassa utover i underbuksa og prøvde å ta noen svømmetak. Guttene var modigere, de stupte uti og svømte over elva for å vise seg for oss jentene. Den verste rabbagasten var Anker Eriksen.

Mor pleide av og til å plassere de minste oppi en gammel barnevogn og så dro vi på tur til Brakkesletta. Hun hadde stekt vafler og så hadde vi saft på ei flaske og koste oss.

På St. Hans var det militærløyer på Brakkesletta. Da satt to mann av gangen med bind for øya oppå en rundt stokk og dælja løs på hverandre med høysekker til den ene eller den andre ramla av. Det var moro. Eller vi unger dro lenger ut, til Krigskirkegården, der vi stava oss til navnene på gravstenene. Noen ganger gikk vi opp på Kongsten fort og så utover. Gutta skulle vise seg og stupte fra fjellet og ned i bassenget ved fortet.

En gang vi var på Brakkesletta, hørte jeg det dura oppe i lufta. Det var et fly som hadde kurs for Øra. Jeg trudde ikke det var sant. Nå detter’n ned, tenkte jeg.

Åtte kroner måneden i kosten

Det var dans bak rådstua. Da jeg var blitt eldre, dro jeg dit og dansa. Far var streng og likte det ikke, men det brydde jeg meg ikke om, for nå hadde jeg jobb og tjente penger sjøl.

En gang tok mor oss med på kino over i Forstaden. Vi var på Verdensspeilet. Det kosta 10 øre i luka. Det var nummererte plasser og masse folk og ei dame som spilte piano og Chaplin. Jeg lo så jeg hadde det moro ei hel uke.

Pastor Halvorsen konfirmerte meg i Petrikirken. Han hadde også døpt meg.

Første plassen etter konfirmasjonen var i fru Christensens spiseforretning over i byen. Jeg rørte i grytene og vaska opp. Det var mange butikkfolk som spiste der. De pleide å ringe på forhånd og spørre hva vi hadde til middag. Jeg hadde åtte kroner uka, men fikk pålegg til 10, for frua syntes jeg var så flink. Jeg tok Sivertsens handelsskole og var en tid på kontoret til advokat Hvar i Nygaardsgata. Jeg hadde forskjellig kontorarbeid, skrev ut regninger og slikt.

Jeg hadde møtt han som skulle bli mannen min i voksenlosjen. Bjarne og jeg ringforlova oss i 1916 i jula og gifta oss i september. Vi flytta inn i annekset i huset til svigerforeldrene hans i Narntegata 6. Det er der jeg bor nå.

Mannen min var også plankekapper på bruket. Han var en flink kar. Han hadde snekke og dro ut og fiska torsk og makrell. Det var under første verdenskrig og dårlig med mat. Jeg dro over med fisk til Lahellemoen og fikk bytta til meg mel og margarin og brød.

Nå er jeg snart 100 år. Jeg har arbeida hele mitt liv. Kanskje det er derfor jeg har blitt så gammel. Og så har jeg alltid hatt godt humør.

Trykt i Demokraten 1996