Livet på landet

Luking, melking, slåttonn, skuronn, slakting: Hansine Øiseth fra Lille Enhuus på Kråkerøy har tatt i et tak med alt sammen. En dag slet oksen seg. – Det var en farlig strid, smiler bondekona.

Jeg er bondejente fra Lille Enhuus. Mor het Julie og far Hans. Far døde da jeg var to år. Søsken hadde jeg ikke. En fem års tid forpaktet mor bort jorda til Edvard Wennersberg. Som småjente var jeg stadig nede hos Wennersberg. Frua var det snilleste menneske du kan tenke deg. Etter hvert fikk hun tre barn. Jeg tredde perler på en tråd og laget fingerring til eldstemann. Etter hvert måtte jeg gjøre ringen større.

Mor overtok igjen og hadde gårdsbestyrer. Anders Engseth fra Rolvsøy var lenge hos oss. Den neste var Gunnar Øiseth fra Hemnes. Han hentet et brød på nabogården. Det var pakket inn i Nationen og der leste han annonsen. Vi giftet oss i 1943. Så drev mor og mannen min og jeg gården. Nå har sønnen min, Hans Thorstein, overtatt.

Først gikk jeg på Rød skole. – Maneten har en klokkeformet og geleaktig kropp, svarte jeg, for slik sto det i boka. Likevel ble læreren sint, og jeg måtte sitte igjen etter timen. Etter fjerde klasse begynte jeg på Pigeskolen i byen. Astrid Wilberg og jeg begynte samtidig. Vi var dumme som brød og måtte ha ekstratimer for å lære hva imperfektum var.

Å skrive stil var moro. Jeg diktet i vei om at jeg skulle med ferga over til byen, og så datt jeg og ble liggende på bunnen av båten.

Til bestefar med hest og trille

Hjemme begynte arbeidsdagen klokka sju. Til frokost hadde vi brød og smør og ost og syltetøy. Og sirup. Sirup ville alle ha. Vi kjøpte det i spann fra kjøpmann Jacobsen på Glombo. Etter maten skulle dyrene mates og kuene melkes. Vi hadde Dagros og Rakel og Ringøye og Rossi – åtte kuer i alt og et par kalver.

Jeg var med i fjøset og melket, men så begynte øynene å renne, for jeg var så allergisk. Hunden vår og katten satt alltid og ventet utenfor fjøsdøra når vi melket. Hver morgen tok Rossi og ristet katten i nakkeskinnet for å vise at de var gode venner.

Å sveive separatoren syntes jeg var moro. Fullt så moro var det ikke å vaske alle delene i sodavann. Melken og fløten leverte vi til kjøpmann Jacobsen. Vi kjørte melkespannene med hest og vogn. Noen ganger tok jeg dem med på sykkelen.

Vi hadde to hester, Bella og Brona. På søndagen spente vi for trilla og kjørte til Femdal og besøkte bestefar. På vinteren dro vi i bredsleden eller spissleden.

En gang hadde vi en tre års gammel okse stående i stallen. På konfirmasjonsdagen min hadde den slitt seg. Den sto på tunet og buret og grov med klovene. Arnt Rød skulle prøve seg. Det gikk ikke så bra, han først og oksen etter rundt ei bjørk. Så kom mor. Hun hadde med seg ei bøtte med vann og mel og litt salt som hun pleide å gi’n. Oksen til å slikke i seg, og mor først og oksen etter inn stalldøra. – Men han prusta fælt da han kom inn døra, sa mor etterpå. Vi hadde griser og høns og hane. Hønsene trippet og trippet på tunet. En av hanene var folkevond.

På våren skulle kuene ut på beite. Når vi åpnet fjøsdøra, var de helt ville, de fløy, de sloss, det var rene kalvedansen. Jeg sto med en kjepp på nedsiden av fjøset og hoijet og dirigerte så de ikke fløy ned på gården, men oppover mot det vesle, røde sommerfjøset oppe i bakken.

Da jeg var liten, hadde vi en tjenestejente som var av reisende slekt. Hun hadde en egen måte å lokke på kuene. Stenhoggerne borte i kooperativen hermet henne i lange tider.

Søtsuppe, velling og bollemelk

Enhuus gård var på en 60 mål innmark. Halvparten var eng. På andre halvparten var åker, potetjorder og jorder med kål og gulerøtter. Da jeg var lita jente, måtte jeg være med og luke. Sola stekte og fluene surra, og det var det kjedeligste jeg visste.

Den gang var det et svært dike nedafor her og mange små jorder. Senere ordnet mannen min opp, drenerte og slo sammen jordene. Sammen med graveren, Hans Holte, satt jeg bak på vogna og lempet sten ned i grøfta. Det var en farlig strid.

På høsten og vinteren var det andre ting å gjøre. Det hørte en god del mål skog til Enhuus. Mannen min og jeg drev i skogen og hogg og saget ved. Jeg holdt i ene enden av saga og mannen min i den andre. Før mannen min og jeg overtok, hadde vi gårdsgutter. Leif Jørgensen fra Rød var hos oss en tid. Senere var det Yngve Paulsen fra byen. Oppe i dammen saget de is. Svære isblokker ble kjørt ned til ishuset. Der ble de pakket inn i sagmøle. Isen brukte vi når vi oppbevarte melka og fløten og andre lett bedervelige matvarer i kjelleren.

Klokka 12 var det middag. Det var vanlig bondekost. To ganger i uka var det fisk. Fiskemannen kom innom, eller det var folk fra Enhuskilen og deromkring som hadde fått mer enn de trengte sjøl.

Det skulle alltid stå dessert på bordet: søtsuppe, velling eller bollemelk. Etter en times middagshvil, tok de fatt igjen.

Høyonna var en travel tid. Mannen min kjørte slåmaskinen med Bella og Brona foran. Høyet lå til neste dag, da vi gikk med høyrive og moa høyet og samlet det i haug for å såte det.

Da jeg hadde fått den første dattera mi, hadde vi henne med på åkeren i lekegrind. Men hun skrek så fælt at mannen min kommanderte meg til å bære henne inn.

Regnet det, hesjet vi høyet i påvente av pent vær. Først bredde vi høyet før vi lessa det på høyvogna og kjørte det til låven. Som jentunge var jeg alltid med og tråkket høyet. Etter krigen fikk vi den første traktoren, en gråtass, og den lærte jeg meg å kjøre.

Det var ikke låvebru på Enhuus. Alt høyet måtte vi løfte opp for å få det inn på låven. Det var tungt å stå hele dagen og hive opp høy med høygaffelen.

Mor bakte 20 brød

Klokka fire var det eftasverd. Brød gikk det mye av. Alt brødet bakte vi sjøl. Det var bakerovn i bryggerhuset. Mor bakte 20 brød i slengen. Jeg sto med en lang spade av tre og grisla brødet. Mor skjøv glørne til side, jeg skjøv brødene inn i ovnen, så ut med dem, dynka dem, skar ut trekant og inn i ovnen igjen. Brødet hadde vi i en stor kobberdunk i kjelleren.

På sommeren vasket vi tøy i bryggerhuset. Vannet måtte vi bære inn fra kjøkkenet. Vi fikk vann fra dammen, men det var ofte brunt og stygt. Senere boret vi brønn og fikk klart og rent vann. Før vi fikk bryggepanne, varmet vi vann i digre gryter. Mor og jeg sto og skrubbet og gne tøyet mot vaskebrettet, skylte og hengte ut til tørk. I bryggerhuset bodde gårdsgutten.

Under krigen fikk vi tyskere tvangsinnkvartert i bryggerhuset. Hestene hadde de på låven. Jeg snakket ein bischen med han vi kalte rødbart og han vi kalte svarbart. Svartbart het Schmidt og var fra Stuttgart. Det var greie folk som ikke gjorde oss fortred.

Etter eftasverd var kveldsøkta. Skuronna var en travel tid på Enhuus. Vi hadde litt bygg og mest havre. Vi hadde ikke skurtresker eller selvbinder. Mannen min hadde gjort om på slåmaskinen, og jeg kjørte og han la av.

Til skuronna hadde vi ekstrahjelp: Marie Larsen, Hilda Andersen, fru Paulsen og fru Bergmann. De gikk etter og bandt nekene. Vi satte dem i ranker eller hengte dem på hesjer hvis det var dårlig vær. Når kornet var tørt, tresket vi. Jeg sto på lemmen og la i nekene mens motoren durte og gikk. Hestevandring til treskingen har jeg bare sett en eneste gang og det var på Engen.

Vi hadde kornet i svære binger på stabburet. Når vi skulle male, hadde vi det i sekker og kjørte det til mølla borte ved Porselen.

Så kom slakteren

Kveldsmaten var ved sjutida om sommeren og klokka seks om vinteren. Vi gikk vanligvis til køys klokka 10. Det hendte at en ku skulle kalve. Mor hadde som en klokke i hodet, hun visste når det skulle skje. Ofte bar det til ut på natta. Jeg sto bak og dro ut kalven, som vi tørka av med en høydott og fikk inn i en gard. Kua ga vi varmt vann med litt byggmel og salt å styrke seg på. Hadde kua fått husmorsjuken, la ho seg. Da sendte vi bud på dyrlege Hvattum. Han satte alle på gården i sving. Jeg fikk stå og holde halen.

Når det nærmet seg jul, kom slakteren. Det var Ludvig Engen. Vi hadde to griser. Den ene solgte vi. Lærer Grønnerød var fast kunde. Slaktinga sto gjerne på ei uke. Første dagen sto jeg og rørte i blodet. De var veldig glad i blodmat hjemme. Vi laget blodpudding etter blodpølseoppskrift og mannen min ville alltid ha noen skikkelige blodklubber.

Buklista hadde vi til middag en dag, resten brukte vi når vi laget leverpostei. Det var mor som sto for det meste. Hun laget sylte og stappet pølser. Jeg sto en hel dag ute på gården og vasket tarmer.

Vi saltet skinker og saltet flesk som vi hadde i butter i kjelleren. Koteletter og medisterpølser la vi ned på Norgesglass. Ribba hadde vi på julebordet med surkål til. Mor hadde brygget det hun kalte sirupsøl. Når alt var klart, kunne vi ønske god jul og julefreden senket seg over Kråkerøy og Enhuusgården.

Trykt i Demokraten 1996