Nøkken i Nygaardsgata

Fredrikstadfolk laget radioer på 30-tallet. Halvorsen og Kristiansen i Østfold Radio i Bakgata, Johnsen i Fredrikstad Radioverksted, senere fabrikk i en bakgård i Nygaardsgata. Gunnar Edvardsen monterte spoler og kondensatorer på Myllargutten og Nøkken. Johnsen trimmet mellomfrekvenser med følsomme fingre.

Jeg er Frydenberggutt. Far var bygningssnekker. Han døde da jeg var fem år, så jeg har bare et svakt minne. Han lå lenge til sengs med sukkersyke. Vi hadde hørt om et nytt legemiddel i Amerika, som het insulin. Da det kom hit til landet, var far død.

Mor starta en liten kolonialbutikk i Østre Frydenbergvei 23. Det var kolonialbutikker både i Seuts gate og Kniplebakken og kamp om kundene. Kvinnfolka leverte oppstillinga, og jeg sykla rundt med mel og sukker og margarin. Folk handla på bok og gjorde opp på fredagen.

Når skoledagen på Trara skole var over, sparka vi sædde på Rikarten og slo kokk. En gang var det en spiker i kokketreet som hengte seg fast i fingeren min. Vi klatra i Frydenbergfjella og datt ned og hadde blåmerker over hele kroppen. På sommeren rodde vi ut i eka til Seut og bada ved Sandstrand.

På vinteren sto vi på ski i Bratliparken. En eldre bror som var snekker, laga de første askeskia mine. Senere fikk jeg militærski. Det var noen svære planker som jeg høvla av. Haakon Madsen var et par år eldre. Han var fæl til å bryte og gikk alltid med en lergjøk i lomma.

Senere ble jeg med i Fredrikstad Idrettsforening og løp 100-meteren på Stadion. Charlie Jansson løp fortere.

Johnsen trimma mellomfrekvensen og damer

Jeg begynte på Middelskolen. Det var et fælt kjør, og jeg merka at Traraskolen ikke hadde vært rare greiene. Jeg kom opp i engelsk muntlig: – Would you please tell us about Dick Whittington and his cat, sa lektor Kirkhusmoen.

Så søkte jeg å få noe å gjøre. Jeg forsøkte flere steder. Til sist hadde jeg hellet med meg i Fredrikstad Radioverksted. Det var sånn midt på 30-tallet. Der ble jeg en tre års tid.

Radioverkstedet holdt til i svært enkle lokaler. Det var opp en trapp og inn i et rom med en skråvegg i ene hjørnet i en bakgård. I forgården, mot Nygaardsgata, var Sporten. Bak et skrivebord ved skråveggen satt grunnlegger og direktør Alf G. Johnsen. En yngre kar, sånn midtveis i tyeårene, ikke så høy, men mørk og pen.

Johnsen bodde på Hassingen og var ugift. Han var herre på byen med tilnavnet Kanina. Han trippa når han gikk Nygaardsgata og var en tusenkunstner både med radioer og damer. Ikke sjelden hadde vi Lise eller Lotte eller Laura opp trappa til verkstedet. Jeg kan ikke huske at det kom to på en gang.

Såvidt jeg vet var Johnsen selvlært, hadde vært i Østlandske Elektriske og blitt bitt av radiobasillen. Han starta vel med å lage krystallmottagere på kjøkkenbenken hjemme.

Gullichsen laga kassa

Første apparatet som ble laga på Fredrikstad Radioverksted het Myllargutten. Det var en trerørs reaksjonsmottager med mellom- og langbølge, først og fremst beregna til å motta riksprogrammet på Øra, fulgt av Hellands lokale snurrepiperier. Var du uforsiktig med reaksjonsknotten, hylte det i samtlige radioapparat i nabolaget. Chassiet fikk vi laget av et par blikkenslagere i nærheten av Det glade hjørnet. Kassene kom fra Gullichsens trevarefabrikk.

Utvendig var de av bjerkefiner. Såvidt jeg kan huske, var Myllargutten brunbeisa, men ikke polert.

Deler fikk vi blant annet fra Gastor i Oslo. Jeg dro med den trehjula viserguttsykkelen til jernbanen og henta esken med høyttalere, kondensatorer, spolesaker, motstander, transformatorer og rør.

Den første tiden besto personalet av Johnsen og jeg. Johnsen lærte meg opp. Samtidig gikk jeg på teknisk aftenskole og lærte om volt og watt og ohm og farad. Ingeniør Oppsahl fra FMV var en flink lærer.

Noen serieproduksjon var det ikke snakk om. Midt på gulvet sto et stort bord. Der ble Myllargutten til. Jeg starta med transformatoren og rørsoklene og endte med å skru fast skalaskiven. Monteringa var grei, det var god plass under chassiet på datidens mottager. Til å begynne med var det Johnsens følsomme fingre som trimma de ferdige apparatene. Av utstyr fantes det stort sett bare en målegenerator og et universalinstrument. Senere lærte jeg også trimme.

Vi begynte klokka ni. På vinterstid var jeg et kvarter før ute for å fyre i vedovnen. Vi holdt på til vi var ferdige. Jeg begynte med 40 kroner måneden, uten noe ekstra for overtid.

Ved siden av å montere, hjalp jeg Johnsen med kontorarbeidet. Fredrikstad Radioverksted leverte stort sett direkte til kundene. Vi holdt regnskap med stempleavgiften på apparatene og førte lister over lisensavgifter for de som kjøpte radio hos oss.

Å mange pærer har’n?

Ved direkte salg var det nok å gjøre for visergutt Edvardsen. Jeg tråkka i vei med en ny Myllargutten i kørja på sykkelen. Mest var det arbeidsfolk som kjøpte, de med bedre råd kosta på seg Telefunken eller Philips. Folk handla på avbetaling. Fem kroner uka var det vanlige. Når jeg kom for å inkassere, het det: – Jeg har fire kroner, kan jeg betale resten til uka?

Så god greie på radio hadde folk ikke: – Å mange pærer har’n? var det vanlige spørsmålet.

Hvis det trengtes, satte vi også på strekkantenne, med eggisolatorer i hver ende. Foreldrene til Gustav Klausen hadde bladforretning på brygga. Klausen junior var innom på kveldstid og hjalp meg mangen gang å strekke antennetråden. Hadde ikke de vi skulle til stige, kom vi bærende med en sjøl.

Den neste som ble fast ansatt hos Johnsen, var Olaf Edvardsen fra Torp. Da var Fredrikstad Radioverksted i ferd med å flytte, de få metrene til gården bak Arthur Jensens Manufakturforretning. I dag holder Ferner Jacobsen til i butikken mot gata.

Rommet var større, lysere og triveligere. Fremdeles var kontoret en krok borte i de ene hjørnet.

Flere folk ble ansatt. Knut Kristiansen, utdanna radiotelegrafist, som etter krigen starta egen forretning i Farmannsgata. Videre Hans Hansen, senere kjent som Radio-Hansen og Anton Skarpeid fra Hvaler. Carl Nordby hørte også en tid til de faste.

Vi starta med å lage Nøkken: superheterodyne mottager med lang-, mellom-, fiskeri- og kortbølge, med trolløye og skala i rødt, grønt og blått laga hos en silketrykker her i byen. Nå var bjerkefinerkassen høyglanspolert. Røra var seks i tallet, fra AZ1 som likeretter til AL3 i sluttrinnet.

Personalet fikk lagerfrakker med NØKKEN trykt på ryggen. – Sørg for at folk ser dere, sa Johnsen.

Byens første DJ

Vi fant ofte på leven. Om noen nybegynner ble sendt for å hente overledning, tror jeg ikke. Men nedtransformert 60 volt i dørhåndtaket fikk fart i arbeidskameraten. En gang inviterte Johnsen personalet på påsketur. Vi ble innleid privat hos en gammel gubbe i nærheten av Sanderstølen. På dagene gikk vi på ski, på kvelden dro vi på dans på lokalet. Johnsen var avgjort eneren på dansegulvet.

Fredrikstad Radioverksted sørga også for dansemusikk etter eget ønske. Nøkken ble produsert som radiogrammofon. Langebecks snekkerverksted laga kabinettet. På toppen var en Telefunken platerspiller og i bånnskuffen 78-plater.

Fredrikstad Radioverksted hadde også et forsterkeranlegg til utlån. Jeg hadde ofte jobben å sykle utstyret dit det var bestilt.

Det kunne være til private fester, til brylluper og åremålsdager eller til offentlig dans på lørdagskvelden. Jeg plasserte to høyttalere på scenen i Turnhallen og la 10 plater av gangen på plateskifteren. Kanskje du kunne kalle meg byens første Disc Jockey. Men jeg prata ikke. Tyske tangoer låt som smør i salen der jeg om formiddagen hadde trent i bom og ribbevegg. Folk masa: – Spell Tanz mit mir, Gunnar!

Jeg var hos Johnsen til jeg kom inn i militæret i -39. Da skulle han flytte over i trebygningen ved siden av Blå Grotte. Jeg var i radiokompaniet på Hvalsmoen og reiste antennemaster for Hærens 30 watts feltsendere.

Under krigen var jeg på Kråkerøy Verk. I 1945 skulle alle ha radioer. Jeg flytta til Oslo og fikk jobb hos Høvding. – Jøss, er det Fredrikstadfolk her? sa Halvor Torgauten. Jeg brukte fremdeles lagerfrakken med NØKKEN på ryggen.

Trykt i Demokraten 1996