Veteranene forteller
Hvaler

Opp og heis toppseil!

15 år gammel mønstret Birger Johansen, Gravningsund, på skonnerten Efue av Halden. Faren, Petter Bernhardt Johansen, var styrmann. Det bar til værs på første vakt. Knall og salt kjøtt var hverdagskosten. I fornøyelsesparken på Jersey spilte karusellen Daisy, Daisy. Hyra ble spart til styrmannsskolen. Birger seilte ute under krigen: – Den ødela mye for meg og kameratene.

Jeg er fra Gravningsund på Søndre Sandøy. Far seilte styrmann og var for det meste ute. Folk på Hvaler sa at han var en dyktig sjømann. En gang sto han om bord i Charles Racine som kantra utenfor Durban da ballasta forskjøv seg. – Vi går i båtene, sa skipperen. – Da er vi ferdige, sa far. De gikk i gang med økser og fikk riggen over bord. Så drev de i åtte dager før de ble berga av en engelsk orlogsmann.

Mor tok seg av fire jenter og to gutter. Jeg gikk på folkeskolen på Løkkeberg. På de syv åra hadde jeg en åtte-ti lærere. Iblant var far hjemme på vinterstid. Vi dro ut og fiska, og jeg lærte å ro og andøve. Trengte vi noe spesielt, måtte vi til Skjærhalden. Det kan være mye sjø i Skjærhaldenfjorden. Da rodde far, og jeg øste for å holde båten lens for vann.

Ikke bare å gå til sjøs

I august 1928 ringte far fra Halden: – Nå har jeg hyre til deg. Det var bare å dra. Noe arbeid fantes ikke på Søndre Sandøy. Mor pakka skipskista og sekken. Der hadde jeg madrassen og puta og dyna og skaffetøyet: skje og kniv og gaffel. Hun la med salmeboka som jeg hadde fått til konfirmasjon.

Mor tok det hardt. Det gjorde jeg også. Det var ikke bare å gå til sjøs på den tida.

Skonnerten het Efue og lå ved brygga i Halden. Det var Saugbruksforeningen som eide henne. Efue var et stålskip på 225 tonn. Hun var svartmalt med ei hvit stripe langsetter og var bygd i Martenshoch i 1898. Hun hadde to master med storseil og mesanseil og forre og aktre toppseil, foruten fokk og klyver og jager og fore-stayseil.

35 kroner måneden

Vi var seks mann om bord. Skipperen het Petter Olsen og var fra Søndre Sandøy. Han var en snill kar. Far var styrmann og kokken vår var Karsten Pettersen. Lindløf var matros. Han var sønn av skipperen på Punctum som forliste med mann og mus i Jammerbukta på danskekysten.

Ivar Hansen fra Kråkerøy sto om bord til han mønstra på en Fred Olsen-steamer som het Biri. Jeg var yngstemann og dekksgutt. Etter noen måneder ble jeg forfremma til jungmann, og vi fikk om bord Reidar Røed som dekksgutt.

Dekksgutthyra var 35 kroner måneden. Da jeg ble jungmann, fikk jeg 60. Jeg sto om bord i Efue i to år. På de to årene sparte jeg meg opp til en dress og til styrmannsskolen.

Fire mann bodde i ruffen midtskips. Yngstemann hadde ene overkøya. Vi satt på skipskistene våre når vi skaffa. Oppe under dekket hang parafinlampa.

Byssa var kølafyrt. Kokken ble sjuk, så vi måtte ta tørn med matlaginga sjøl.

I Fredriksstad Blad sto en annonse: Litt bedervet kjøtt til salgs, passende til skipskost. Maten om bord i Efue var ikke bederva, men ensformig. Det gikk i salt kjøtt og salt fisk i tønner. Brødet var knall og hardt som sten. Vi bløtte det i kaffekruset.

Skipper og styrmann hadde lugar akter. De spiste i salongen, men samme maten som vi andre.

Opp og sett først toppseilet

Vi gikk vakt om vakt. På frivaktene spiste og sov vi. Fritid hadde vi ikke når vi var i sjøen. Styrmann hadde de to yngste med seg på vakta si, skipperen gikk vakt sammen med eldste matros.

På første turen ble jeg sjøsjuk. Far kommanderte: – Gå opp og gjør fast toppseilet. Det var yngstemanns jobb. Halvveis oppe måtte jeg spy. Jeg ville ned, men far ropte: – Se og kom opp og surr rundt seisingene! Jeg var så elendig at jeg krøp til køys. Da kom handa til far og fikk meg opp: – Her er vi seks mann, vi trenger hver mann på dekk!

Nordsjøen kan være skummel på høsten og vinteren. Det er grunt vann, så sjøen blir ille opprørt. Vi gikk for det meste med høvellast i rommet og planker på dekk. Ble sjøen for krapp, gikk dekkslasta over bord. Tjukke kjettinger røk som de var av hyssing.

En gang brukte vi 75 døgn fra Halden til kanaløya Jersey. To ganger var vi i nærheten av den engelske kyst, men drev tilbake til Norge igjen. Vi lå to døgn i Dover for strøm og uvær gjorde det umulig å gå gjennom Kanalen. Vi rigga til seil og samla regnvann i tønner. Ferskvannet på tanken var bare til drikkevann og matlaging.

Ingen trodde vi hadde klart oss

Jeg sto til rors da det kom en bølge. Jeg kunne ikke se toppen, den må ha vært på nærmere 20 meter. Far tok tak og røska meg vekk og slengte meg ned i byssa. Så tok han roret. Jeg tror ikke det var den knipa på sjøen som far ikke hadde klart.

Storbommen brakk. Vi tok materialer fra lasta og rigga til ny storbom. Sjøen slo over dekket så vi klarte ikke å komme forover og ned til ruffen. Vi sov i seilkøya helt akterut.

Det vi hadde av redningsutstyr, var den vesle båten som lå med bunnen i været på den ene av lukene. Den gangen trodde ingen hjemme at vi hadde klart oss.

I godvær var det noe helt annet. Vi brukte fem døgn fra London og til vi anløp Drøbak med glassand til glassverket der.

Jeg lærte mye den tiden jeg sto om bord i Efue. Kompassrosa har 360 grader. De måtte jeg pugge på rams. Sto jeg til rors, måtte jeg passe på at vinden tok i seila, at de ikke begynte å blafre så vi mista farta. Kjeft var det nok av, ros mindre.

Jeg lærte å flette matter til å ha rundt stagene så de ikke skulle slite på seila.

Jeg lærte å spleise en-, to-, tre- og firemannsspleis og å lage robanknute, forstikk, akterstikk og høystikk. Jeg lærte å sy seil, lappe det med presenning og reparere likene når de hadde røki.

Logg, sekstant, kronometer, draft

Navigeringa tok skipper og styrmann seg av. På hver fjerde vakt halte vi inn loggen med håndkraft og leste av. Ved middagstid, hvis sola var framme, tok skipperen solhøyden med sekstanten. Noe utenom meridianen makta de ikke. Sekstanten og kronometeret på veggen og sjøkarta i skapet i salongen, var det vi hadde å klare oss med.

Når tåka kom i Kanalen, var vi temmelig hjelpeløse. Vi hadde en tåkelur til å sveive. Den ulte vi med hver annet minutt. Lå vi til ankers, ringte vi med klokka med to minutters mellomrom.

Vi lossa høvellast og planker på St. Helier på Jersey. Det var spennende å se om det var post hjemmefra. Jeg rodde skipperen i land, det var i kveldinga og skymt. Båten som frakta proviant, kom mot oss i full fart. Den traff jolla midt på, og skipperen ble liggende i sjøen akterut og jeg forut. Vi ropte og skrek om hjelp. Først halte de meg om bord og så skipperen. Da de fikk han opp, var han helt fra seg: – Where’s the boy? Where is the boy? – Her er jeg, sa jeg jeg står jo rett foran deg. Han var redd for at sønnen til styrmann hadde drukna.

På Jersey var det svær forskjell på høyvann og lavvann. Det veksla hver fjerde time, og Efue sto på bånn som var hard som sten, og vi gikk i gang med å banke rust og male mønje.

Karusellen gikk rundt og rundt

Vi har hatt en hard tur, sa far. Nå var han far og ikke styrmann. Vi gikk sammen i en stor fornøyelsespark. Berg- og dalbanen gikk opp og ned og karusellen rundt og rundt og spilte Daisy, Daisy. – Very well, sa far som kunne engelsk, men jeg forsto ikke et eneste ord.

Så gikk vi på pub. Det var et pent sted og jeg fikk en pint of ale og ikke mer. På søndag gikk skipperen og styrmann i kirken og jeg måtte være med. Ikke for at de var noe spesielt religiøse, men det var skikken.

Tilbake hadde vi med koks eller køl eller Kina-kli som de brukte på Saugbruks til å blande i papirmassen for at papiret skulle bli blankt.

Etter de to åra på Efue mønstra jeg på Kong Frode. Jeg trivdes til sjøs. Fra 1932 til -33 gikk jeg på styrmannsskole og fortsatte å seile. Så kom krigen. Jeg var ute de fem åra. Det ødela mye for meg og mange andre. Det er en annen historie.

Trykt i Demokraten 1996