Smia i Glemmengata

– Det hjelper med en liten oppstrammer, sa smed Åneby. Rolf Lindberg begynte som læregutt i 1936. Han sveisa i essa, retta styreaksler på fjærvogn og møbelvogn og smidde fjærer til Pontiac og Ford. Senere ble det eget firma. – En nøyaktig og ærekjær kar, sier smedveteranen om sjefen sin.

Evjegata 11 er fødestedet, men barndommens gate ble Repslagerveien 2. Vi var åtte gutter og ei jente. Mor stelte hus og hjem og barn. Far kom fra Marna i Sverige, var snekker, senere formann på A/S Jernbetong. Han var med å bygge kaier langs elva og det nye kontorbygget på Denofa.

Jeg gikk på Trara skole og ble tatt i øra som fortjent. Etter klokka to herja vi indianer og hvit i Bjørnerødskauen, sparka sædden barbent på Dølasletta og vassa i Seutelva med lere langt opp på leggen.

– Hva har du lyst til å bli? sa læreren. – Snekker, som far min, sa jeg. På 30-tallet kunne du ikke velge og vrake. Trekvartår var jeg visergutt hos J. A. Arntzen lenger bort i veien. Han var fra Asmaløy og hadde vært sjøkaptein og ført egne skuter.

Nils, far til Lorang Syversen, kjente jeg godt. Nå gikk han arbeidsledig, men innimellom monterte han ovner for skraphandler Stene. Han var ofte innom smed Åneby for å få slipt til ovnsdeler. En dag hadde han hørt at læregutten skulle slutte: – Kanskje det hadde vært noe for deg, Rolf?

Fjerde februar hadde jeg min første arbeidsdag i smia til Åneby. Ikke lenge etter kom en jernbanemann og bød fram sønn sin: – Han kan gå gratis i to år. Nå får jeg vel sparken, tenkte jeg. Åneby rista på hodet: – Jeg kan ikke ha to læregutter. Jeg fikk bli.

Smeden sjøl var sånn midtveis mellom 50 og 60. Han var ikke høy, men en kraftig plugg. Det første han gjorde om morran, var å inspisere essa, blåse ut nesebora, spytte og ta seg en tur ned på drosjetråkka for å ta seg en prat med sjåførene.

Med seg i smia hadde han sønnen Asbjørn. Andre som arbeida i smia i mi tid var Anker Forsberg, Torsten Hermansen, senere på Brannvakta, og Hans Fredriksten som siden begynte ved jernbanen. Å komme dit var drømmen. Lønna var liten, men arbeidsplassen var sikker.

Noen år senere fikk jeg bror min Lars inn i lære i smia til Åneby.

Åneby var en patentmaker

Smed Åneby bodde rett over gata. Over i privaten skrev datter Randi ut regningene, førte bøkene og betalte ut lønna. Første året hadde jeg ni kroner uka. Etter et år fikk jeg pålegg til ti.

Smia til Åneby lå i Glemmengata, rett inntil Kirkegården. Nå er det radiatorverksted i bygningen. I første var det ett stort rom, en seks ganger ti meter og svart som natta. Du så bare det hvite i aua på oss som arbeida der. Det var to ambolter og to esser. Åneby var litt av en patentmaker. Bormaskinen hadde han laga av kardangen på en gammel Ford. Kaldsaga var også av egen konstruksjon. Alt surra og gikk med remdrift opp til en aksel oppe i taket.

I etasjen over var hjulverkstedet til Ole Lillestrand. Der laga de understell til vogner, hjul og plaudoninger. På vinterstid var det godt og varmt der oppe. Vi satt i spisepausen på høvelbenken og dingla med bena og åt skivene i matpakka.

Først lærte jeg å få fyr i essa. Smikøla fikk vi tilkjørt fra Nilsen. Jeg kara opp, tente på ei fille, grov over og satte på lufta. Til å begynne med røk det noe veldig. Jeg ble sendt av gårde for å hente jern og stål. Vi kjøpte mye fra Fossum og Ingerød og John L. Hansen. Jeg sykla med jernstanga på skulderen og andre handa på styret og klarte å holde balansen.

Åneby hadde også ei vanlig møbelkjerre med to hjul. Vi lasta på jernstenger og dippbjelker, og jeg sprang av gårde og kryssa Glemmengata ved Glade hjørnet i full fart opp til smia.

I smia var det å stå med slegga fra morran til kveld og slå så svetten rant. Jeg laga mye nagler som vi brukte når vi klinka sammen bånda på vognhjula.

Når vi skulle lage hjulring, brukte vi spåkjerringa. Det var ei rund plate med hakk, og med den kunne vi beregne lengden på flatjernet som gikk med til hjulringen. Åneby hadde autogensveis, men vi sveisa mye i essa: Stykkene som skulle sveises, ble varma til de var hvitglødende, vi strødde på boraks og sand og så bort med dem på ambolten, og jeg til å slå med slegga og Åneby med hammer til de satt sammen som ett stykke.

Det hjelper med en liten oppstrammer

Jeg sto mye og smidde aksler. En gang skulle vi rette en stålaksel. Jeg var liten og rakk ikke frem til den andre sida. Det sa pang, og stanga røk kutt av av vibrasjonene.

Vi laga aksler blant annet for den firehjula halvfjærsvogna til Bakkehaugen. Den hadde en jernbjelke til å trekke ut så den ble lengre, for Bakkehaugen hadde mye jernkjøring for Fossum og Ingerød.

Vi smidde også nye beslag til en og annen gammel hestedrosje, til kjøkkenvogner og til gartnervogner med glasshus på. I Tobiasstredet der politistasjonen nå er, var malerverkstedet til de to brødrene Olsen. Når vi var ferdig med arbeidet vårt, malte Olsen vogna i fine farger og med garneringer.

Smed Åneby var meget nøyaktig og svært ærekjær. Hadde jeg laga noe kunden ikke var fornøyd med, gikk alt rett på skraphaugen.

– Du får ikke gjøre et slag mer her i gården! Litt etter: – Nei, nå har jeg vært stygg mot deg. Senere: – Men se, se, det hjelper med en liten oppstrammer. Det var en fin læretid, og det var aldri noe vondt mellom oss.

Åneby pleide å si: – Jeg skjønner ikke hvem som skal lage fjærer når jeg dør. Sønnen fortsatte en tid, men da han gikk bort, var det fabrikker som overtok. Vi laga og reparerte fjærer til alle slags vogner, til personbiler, lastebiler og busser.

Byens drosjesjåfører var innom oss når de trengte hjelp. Kjeldsen var en spissbur, full av skøy og moro og skrøner. Lensmann pleide han å kalle meg. Hvorfor, aner jeg ikke.

Utafor smia var gårdsplassen. Der hadde vi ei kjettingtalje. Vi festa kroker og hev opp doningen. Så la jeg ei sekkfille på bakken og krøp under. Det kunne være å skifte hovedblad på fjæra som hadde røki kutt av. Jeg skrudde opp og tok ut fjæra, Åneby smidde ny fjær, jeg ned på sekkefilla igjen og fikk fjæra på plass. Bussen til Drøbaks bilruter og Rolvsøy Bilruter var stadig innom smia til Åneby.

Ta en titt på Norges Bank

Vi smidde også finere ting. Villaeierne på Cicignon og i Bydalen skulle ha peis. Arkitekt Brynhildsen og arkitekt Jacobsen var innom med tegninger av koniske peisstolper, peisjern og peisluker. Arkitekten bretta ut tegninga, Åneby satte brillene på nesa og myste: – Jo, det der trur jeg vi skal klare.

I 1930 skulle Blå Grotte bygges. Vi skulle lage staga i taket som skulle holde veggene sammen. En ny epoke åpna seg i Ånebysmia: Gubben skaffa elektrisk sveiseutstyr. Sønnen dro på kurs på Statens teknologiske institutt. Jeg fulgte godt med da mannen som leverte utstyret forklarte, og håndterte utstyret tålelig bra.

Det ble reist mange store nybygg i Fredrikstad i slutten av 30-tallet. I Bjørnegården hadde vi rekkverk og annet jernutstyr. Der arbeida vi mye sammen med Lars Søland og sønner. Vi hadde kontakt med alle de solide, gamle håndverkerne. Murmester August Hansen var en, Hans Nilsen en annen, Strømnes den tredje og Berggraff som har gitt navn til Berggraffgården, den fjerde. Sammen med smed Johnsen hadde vi Victoriagården og Nygaardsgate 21. Nils Nilsen bygde Dronningens gate 1. Der satte vi opp rekkverket på taket. Broren min var med, og vi brukte tau og fikk det opp. Fremdeles foregikk bygginga på gamlemåten. Murhåndlangerne bar teglsten og kalk på skuldra, mens etasje på etasje ble bygd.

Jeg arbeida hos Åneby til 1944, da jeg ble syk. I 1946 tok jeg fatt igjen. Jeg fikk meg lettere arbeid som bygningskontrollør og timeskriver for far da de drev på med kontorbygget på FMV. I 1950 starta jeg eget verksted som jeg har drevet fram til dags dato. Nå har sønnen min, Josef, overtatt.

Jeg har prøvd å huske hva mor alltid sa: – Folk spør aldri hvor lenge du har holdt på, men hvem som har gjort det.

Hvis du vil se et monument etter oss, så ta en titt på jerngitrene utafor vinduene på Norges Bank. Den jobben var vi fornøyd med.

Trykt i Demokraten 1996