Alltid likt å bruke hendene

Hagetrillebårer, benkboremaskiner, trekkoppbiler i blikk. Asbjørn Andersen, teknisk tusenkunstner, satte igang. Var ikke maskinene å få, laget han dem sjøl: dreiebenk, fresemaskin, kaldsag. – Glemmen videregående skole skal få dem av meg, sier Asbjørn Andersen.

Jeg har alltid likt å få til ting med hendene. Hjemme hadde vi et lite snekkerverksted i grisehuset. Der laga jeg stokkskøyter av sagblad som vi fikk på Gressvikbruket. Vi filte til snabel foran og felte bladet inn i en kloss. Hele greia festa vi til bena med lærrem og satte i vei på isen på Seutelva. På sommeren gikk vi til sjøs i kanoer som vi hadde spikra sammen av bordbiter.

Fra lærer Wefring på skolen der vi gikk tre ganger i uka, fikk jeg ros for blomsterbordet mitt. Det står borte i kroken ennå.

Jeg er født i Veumbakken. Far var banevokter på strekningen Onsøy-Fredrikstad og drev et lite småbruk ved siden av. Han døde da jeg var seks år. Mor satt igjen med seks barn og 52 kroner måneden i pensjon.

I 1923 flytta vi til Gluppe. Etter konfirmasjonen var det å skaffe seg noe å gjøre. Det var vanskelig, ja, det var knapt arbeid å få for oss konfirmanter.

Jeg pelte poteter og luka kål og gulrøtter rundt hos bonden.

Etter storlockouten i -31 ble det ekstra ille. Var jeg heldig, fikk jeg arbeid en dag eller to. Litt var jeg hos Eliassen i Bakgata eller i smia hos Rosenvinge. En gang jobba jeg to og en halv time hos en kar på Gressvik. Timelønna på Værste’ lå på 70 øre. Vi pleide å få en 35-40 øre rundt omkring.

Det var noe som het ungdomshjelpen. Jeg tror det var menigheten som organiserte den. Jeg hadde jobba litt i hagen hos Midtbø, og nå sendte han meg rundt til bøndene med ei bøsse. Jeg fikk noen øre der og ei krone der. Pengene skulle gå til hjelp til arbeidsledig ungdom.

Ikke til å leve av

En dag i 1935 fant broren min og jeg at vi fikk gjøre en slutt på det og prøve å sette igang noe på egen hånd. Ragnvald var snekkerkyndig og hadde jobba både med det ene og det andre. Jeg lånte 1500 kroner i banken. Det var mor som skrev på papiret.

Vi gikk igang med å bygge et lite funkishus av murstein i svingen på Ørebekk. I det ene rommet hadde vi smia med esse og ambolt. I det andre noen trearbeidsmaskiner: en tykkelseshøvel og en liten revolverdreiebenk som jeg hadde bygd om. Vi kalte oss vel ikke noe spesielt, det het vel værste’ i svingen.

Vi satte igang med å produsere hagetrillebårer. Vi laga to typer, en stor og en liten. Den store kosta 16 kroner, den små 14. De hadde trehjul med jernbeslag og var olja og pene. Det finnes kanskje en og annen i bruk ennå. En agent var representant for Ullvarefabrikken i Stavanger. Han var villig til å ta opp bestillinger på trillebårene våre. Vi sto i og snekra og smidde og sendte av gårde med Hvalerbåten.

Selv om vi sto i og innimellom tok i mot reparasjonsarbeid for bøndene, var det ikke til å leve av for to stykker. Vi måtte kjøpe materialer i smått, og da ble det uforholdsmessig dyrt. I 1936 fikk bror min arbeid på Glommen verksted. Jeg drev på et år til og sto i fra morra til kveld og tjente tre kroner og 25 øre dagen.

I 1938 solgte vi huset til Asbjørn Klemsdahl. Deler av det står der den dag i dag. Når alt var oppgjort og betalt, hadde vi 900 kroner igjen på deling.

Jeg var heldig og fikk jobb på dreieverkstedet på FMV. Jeg sto ved store og små dreiebenker, og så og lærte en masse. Jørgensen var verksmester og formann gamle Johansen fra Moss.

Under krigen ble jeg tvangssendt til Bergen. Jeg måtte arbeide i utbåtbunkeren og kom ut for det verste bomberegnet. I 1945 ba jeg verksmesteren om samme betaling som han ved siden av meg. Det fikk jeg ikke og sa takk og farvel og kjøpte den gamle smia på Hassingen.

Jeg hadde fundert lenge på å lage en benkboremaskin. Jeg hadde laga tegning og en prøvemodell og fikk den godkjent av patentstyret i Oslo. Problemet var at det fantes ikke maskiner å få tak i. Det var nei, vi har ikke, det finnes dessverre ikke, hele veien. Jeg måtte gå igang og lage maskinene sjøl. Først og fremst trengte jeg en skikkelig dreiebenk. Først måtte jeg lage det utvendige. Det måtte støpes og det var det ikke lett å få noen til å ta på seg.

Han hev meg på dør

Jeg hadde jo sett adskillige dreiebenker på værste’. Nå gikk jeg igang med å snekre tremodellen til det utvendige. Den måtte jeg lage slik og slik. Når de skulle stappe sanda rundt, måtte de få opp modellen igjen. Det bodde en modellsnekker oppe i Bydalen. Han het Gunnar, etternavnet hadde jeg glemt. Jeg fløy der og plaga han sent og tidlig med spørsmåla mine så til slutt hev han meg på dør.

Stammen ble støpt i Nabbetorpverkstedet. De hadde to ovner og det beste støpegodset. Vangene fikk jeg Rapid til å høvle til. Jeg fikk hele greia frakta opp i smia og fikk sveisa på foten, for plater var ikke så vanskelig å få tak i. Alt det andre laga jeg sjøl, så nær som kjoksen, den kjøpte jeg ferdig. Dreiebenken ble ikke mye forskjellig fra en du kjøper i en maskinforretning.

Etter at den var klar, gikk jeg igang med å lage rundslipemaskin, fresemaskin, dreieautomat, presse og kaldsag. Da kunne jeg gå igang med å produsere ASAM som var navnet på boremaskinen. Det sto for Asbjørn Andersen Maskinverksted.

Det var bælkaldt i smia på Hassingen. Bare tynne plankevegger og mursten imellom. Jeg prøvde å få tak i nye lokaler. I Fredrikstad var det ingenting. Jeg endte i Sannesundsvei 17 i Sarpsborg i en murbygning med to rom.

Boremaskinene solgte bra. Jeg hadde agenter som tok seg av salget i de større byene. Alt i alt kan jeg ha laga en 500 stykker. På Hassingen hadde jeg vært alene. Nå tok jeg inn gutter i produksjonen. Problemet var at så snart de hadde blitt lært opp, kom andre som kunne betale bedre og snappa dem fra meg.

Vi hadde også leiearbeid. For Høiax og for Østfold Radio. For radiofabrikken laga vi viklemaskiner, og for Zinkvalseverket på Sundløkka stanser. Den jobben holdt en mann i arbeid i lange tider.

Ungene var testkjørere

Etter en tid dabba salget av. Det begynte å gå tråkt, jeg merka konkurransen fra utlandet. Det var tid til å finne på noe annet, for det var serieproduksjonen som vi tjente penger på.

Ideen fikk jeg vel fra en som laga noen primitive treleker ute på Øra. Om jeg skulle prøve meg med det samme, men i blikk?

Å komme igang, tok tid. Først måtte jeg laget stansene, og det var ikke gjort i en fei. Jeg starta med å lage en vanlig traktor, så fulgte en personbil og sist en traktor med beltetrekk. Traktorene fant jeg på sjøl. Når jeg planla bilen, hadde jeg den første Mercedesen etter krigen i tankene.

Alt sammen laga vi i verkstedet i Sannesundveien. Fjæra som drev leketøyet var av pianotråd som vi valsa ut. Jeg kjøpte gummi hos A/S Rågummi i Oslo, laga former og vulkaniserte de små hjulene. På det meste satt det åtte jenter i det ene rommet og skrudde sammen kjøredoningene. Testkjørere var ungene til brødre og søstre. Traktoren ble levert i to farger: rød og blå. Lakkeringa satte vi bort til et maleverksted i et av de gamle fabrikkhallene på Sundløkka. Prisen for bilen var 10 kroner ut til grossist. I butikken kosta den 18 kroner.

Når en serie var ferdig, ble de plassert 50 og 50 i esker som jeg fikk fra Guru papp. Alt i alt kan vi ha sendt fra oss 200 kartonger i tiden vi drev på. I Fredrikstad tok agent Rustrøm seg av salget, ellers hadde vi forbindelser i alle de store byene. Bilene var spesielt populære. Iblant fikk vi dem inn til service. Feil: Sand i motoren.

I 1960 begynte motgangen. De skulle utvide huset med et spiselokale. Den ene gavlveggen datt ned, og maskinene ble stående under åpen himmel. Så ble vi oppsagt for Sarpsborg kommune ville ikke ha industri i et boligstrøk. Jeg flytta alle maskinene til et verksted som jeg fikk innreda på et grisehus her på gården. Jeg kom såvidt igang, da jeg ble sjuk og ikke orka mer.

Jeg klarte ikke å bli sittende med hendene i fanget. Jeg laga miniatyrmodeller av alle maskinene ute i verkstedet. Hver eneste modell fungerer som den skal. Å gjøre ting med hendene har vært livet mitt.

Trykt i Demokraten 1996