Bøckmanns brød var best

Det mente mange, selv om både Richvoldsen og Samvirkelaget hadde gode varer. Det startet i et bryggerhus på Nabbetorp. Ragnhild, gift med Årstein Bøckmann, har kjent lukten av nybakt brød fra hun var liten pike.

Lekeparken på Trosvik torv var den første av sitt slag her i byen. Der holdt vi til, hvis vi ikke hinket paradis ute i gata. Det var sjelden en bil å passe seg for. I høyden en bonde med Blakken foran kjerra på vei hjem fra torvet.

Jeg er født i 1909. Far og mor var Hvalerfolk. Far seilte til sjøs, så han så vi ikke så mye til. Vi bodde i annen etasje i baker Christensens hus på Trosvik torv. Lukten av nybakt brød har jeg hatt i nesa så langt tilbake jeg kan huske.

Jeg gikk på Seiersten skole. Skolen likte jeg ikke noe særlig. Jeg hadde frøken Borgen og frøken Nilsen som var en nydelig dame, og i siste klasse Lindsholm, som var skolebestyrer. Av og til dro vi to og to i lang rekke på skoletur til Bratliparken.

Til konfirmasjon leste vi for pastor Forbech. Det var en knakende kjekk kar, han var vi glad i. Når vi så han komme, flokket ungene seg rundt ham i gata.

Med brød på trillebukken

Etter konfirmasjonen i Vestsiden kirke, var det ut i arbeid. Jeg fikk huspost hos Bergstrøm i Nygaardsgaten. Jeg bodde hjemme, men vasket og hjalp til i kjøkkenet og passet datteren i huset. Fru Bergstrøm var veldig snill. Jeg var der i to år, og da jeg sluttet skrev hun en veldig god attest for meg.

Om sommeren pleide vi ungdommer å gå på dans i Tivolihaven. Der var det pene blomsterbed og scene og dansegulv. Jeg ble budt opp av Årstein Bøckmann. Han var bakerlærling i Samvirkelaget nær ved. Vi forlovet oss i 1926. Vi vanket i ungdomslaget Nybrott. I 1930 giftet vi oss. De første årene leide vi hus hos bokbinder Henriksen i Oredalen.

I Arbeiderforeningen hadde vi danset vals og foxtrot til tonene fra Madsens orkester. I Oredalen bodde Madsane rett ved, så vi hadde musikk både sent og tidlig.

Helt fra han var guttunge, likte mannen min å sette igang saker og ting. Hjemme på Nabbetorp hadde de et bryggerhus. Årstein og brødrene rev av tapetene, malte, og kjøpte en elektrisk ovn fra Sarpsborg for 200 kroner. De gikk i gang med å bake brød, la dem på en trillebukk og kjørte rundt og solgte til folk de kjente rundt på berget.

Da vi hadde vært gift noen år, fikk Årstein høre om et bakeri i Bydalen som var til leie. Opprinnelig hadde det vært en stall i Wiese-haven, men Syversen kjøpte det til sønnen sin som innredet bakeri i huset.

Årstein satte i gang. Med seg hadde han Nyberg, en gammel brødbaker fra Vaterland, og broren Arthur. Årstein måtte tidlig opp om morran for de starta klokka seks. Jeg pleide å stå og vinke til han når han ruslet av gårde til Bydalen.

Ovnen var vedfyrt. Bakhonveden kjøpte de hos Johansen på Selbak og tørket den inne i bakeriet.

Det var strenge bestemmelser om at de ikke fikk bake om natta. Fagforeningen hadde kontrollører som gikk to og to. Da de uforvarende kom på Sinclair, som en tid arbeidet i bakeriet, fløy han og gjemte seg bak melsekkene.

Årstein hadde kjøpt en Chevrolet, 1929-modell. Den var brun, med en rød stripe rundt og påmalt: Bøckmanns bakeri. Bror Leif lastet inn brød og kjørte av gårde, oppover til Veum, utover til Gressvik og med ferga over til Nabbetorp og Vaterland.

Bøckmann var losjen

I 1934 fant Årstein ut at han ville utvide. Den gamle politistasjonen med fyllearrest på Nabbetorp skulle selges. Årstein lånte ti tusen kroner i banken. Svigerfar Erling Bøckmann hjalp til, han var et prektig menneske. Vi kjøpte huset. To vegger av politistasjonen ble stående, resten ble nybygg.

Årstein kjøpte en gammel T-Ford, og sammen med brødrene kjørte de sand, sten og kult som de hentet borte ved vannbassenget ved Kongsten. Murermester Strømnes satte opp huset, taket bygde Søland og sønner på Lisleby. Bakeriet sto ferdig i 1935. Sjøl flyttet vi inn i Nabbetorpveien 152.

En dag treffer jeg Lily Nilsen på eldresenteret: – Husker du Ragnhild, vi bodde rett nedafor dere? Det ble aldri vekslet et vondt ord mellom oss. – Nei, hvorfor skulle det det da, Lily, svarte jeg. Vi vanket mye sammen med Astrid og Einar Hem.

Bøckmann på Nabbetorp, det var losjen det. En tid var jeg med der. Sverre og Kaspara Simensen var prektige mennesker.

Bøckmanns bakeri på Nabbetorp var i to etasjer. I kjelleren var det tykke granittmurer. Under krigen laget Årstein i stand tilfluktsrom der. Materialene som bror Leif hadde tenkt å bygge hytte av, støttet taket. Gunnar Nilsen kjørte brødbilen, en 1937 Renault, nå også med påmalt telefonnummer: 1637. Når luftvernsirenen ulte på Nabbetorp skole, kom han og kona og alle ungene ned i bakerikjelleren. – Det finnes ikke tryggere sted på hele Østsiden, pleide Erling Bøckmann å si.

Da annen etasje litt senere ble innredet, ble det et spiserom der for bakerne, og et lite kontor. Sønnen vår, Åge, gikk i lære i bakeriet. Da han vokste til, innredet vi en liten leilighet til han i annen etasje.

Selve bakeriet var det store, lyse rommet i første etasje med inngang fra Ebbesens gate. Bakerovnen var nå oljefyrt, dessuten ble det installert en elektrisk dampkjele til steamrommet der baksten sto for å heve seg. En røremaskin til kakedeigen durte og gikk. Tvers over rommet sto det store bakebordet, og fra vinduene kunne vi se utover idrettsplassen på Nabbetorp.

Melet ble tilkjørt i sekker fra Moss Aktiemølle, melken i femtiliters spann fra meieriet og gjæren ble i alle år kjøpt hos Henschiold.

Med seg fra Bydalen hadde Årstein bror Arthur og Nyberg. Senere begynte Johnny Nesøen i lære i bakeriet. Han var en snill og flink gutt.

Vørterkake, hvetekake, grisla brød

Bøckmann bakte vørterkake og hvetekake, men først og fremst brød. – Du, sa en dame til meg forleden, jeg savner så det gode brødet fra Bøckmann. Og det var godt – enten det var kneippbrød stekt i form, loff eller vanlig brød. Brødet ble grisla, stukket raskt inn i den varme ovnen for å få den faste skorpen.

Når kjøreren var ute med brødbilen, stanset folk han ofte: – Få et brød av deg’a! Er det godt stekt? spurte de ofte. Vi tok 25 øre for brødet, over disken i butikken kosta det 28.

Det var kamp om kundene. Cewex og Falleth var i bakleksa, men skarpe konkurrenter var Eriksen på Selbak, Richvoldsen, Samvirkelagets bakeri og Christensen på Gressvik. Og så var det alle de små, av typen Leie Hjemmebakeri, med sin trofaste kundekrets.

Foreninger og institusjoner skulle ha bakervarer. Det gikk på anbud: Den som bød lavest, fikk bestillingen. Årstein var senere formann i Bakerlauget. Da leverte vi stadig brød og kaker til Håndverkerforeningen.

Vi hadde våre egne filialer. En på hjørnet av Glemmengata og Brochs gate, en annen i begynnelsen av Lislebyveien, rett ved overgangen til jernbanen. Trofaste og flinke diskedamer i alle år var Ragnhild, gift med skredder Simensen, Margit, gift med advokat Nygaard, Ingrid, gift med en på Denofa og Aslaug Nesøen.

Vi hadde også utsalg på Nabbetorp. Der sto jeg selv bak disken i mange år. Konkurrenten på Nabbetorp var baker Foss lenger ned i gata. Folk handlet begge steder: Tangenfamilien kjøpte brød hos Foss, mange i Enggata gikk til Bøckmann, bare for å ta et eksempel. På bakdisken lå brødene med navnelapper, ferdig til å bli hentet. Det var kvinnene som kom innom, mennene var på arbeid. Noen handlet på bok og betalte på fredag.

Av kaker gikk det mye i esser og boller og treøreskaker som var oppskjært tebrød. Tertewienerbrød var ekstra fint. Bløtkaker og kransekaker hadde vi mest på bestilling, til brylluper eller konfirmasjon, eller når noen fylte år. Folk hadde ikke så god råd før krigen. Vi fylte i poser med knekk og solgte dem for 10 øre. Knekk var biter av kaker som hadde løsnet og falt av.

Etter krigen utvidet Årstein. Det ble et helt nytt miljø og et mye større bakeri. I 1975 døde mannen min. Bakeriet ble solgt til Pettersen som fortsatte driften til i dag. Fremdeles kan du kjenne lukten av nybakt brød i Nabbetorpveien.

Trykt i Demokraten 1996