Da Sekkelsten lot boret gå

Heldigst var førstemann når det var nyslipt. Mange prøvde globoidpulver eller kaffegrut før de kom til tannlegens kyndige hender. Det hendte at proteser ble sett på som arvegods.
Tannlege Sekkelsten minnes de første årene på Gressvik.

Stedet er tannlegevakten i Oslo. Sent en krigsvinterkveld kommer en kar inn, gaper, peker: – Vondt i tanna. Jeg gjør klar sprøyten: her må bedøves og trekkes. Sjefen på klinikken hamrer i vei på skrivemaskinen borte i kroken. Pasienten ser på meg, på sprøyten, på meg igjen: – Jeg besvimer! Jeg besvimer! Ung, usikker tannlegestudent til sjefen bak skrivebordet: – Pasienten sier han besvimer. Kontant svar mens skrivemaskinen fortsetter å klapre: – Begynn å trekke ut tanna.

Jeg er født i Askim i 1919. Far var ved jernbanen, så det ble mange stoppesteder. Spebarn i Onsøy, folke- og middelskoleeksamen i Sarpsborg, og rød og deretter svart lue ved Katedralskolen i Hamar.

Jeg telte på knappene: kjemiingeniør eller tannlege? En banksjef hogg over knuten da jeg søkte om 10 000 kroner i lån: – Vi vil gjerne ha tilbake pengene våre med renter. Kjemiingeniør? Det går visst et par nede på Denofa med 6 000 kroner i årsgasje. Tannlegestudent? Ja, det er noe ganske annet.

Første året på Tannlegehøyskolen måtte vi forme en jeksel i gips. En tann er noe av det vakreste du kan tenke deg.

Avstanden til lærerne var stor, det var hr. dosent og hr. professor hele veien.

Min første pasient kom fra Blindeskolen. Jeg hadde litt langt, mørkt hår og bøyde meg for å kikke pasienten i munnen. Bryskt bakfra fra dosenten: – Hr. Sekkelsten bør klippe seg. Hva tror De pasienten tror når han ser Dem feie bordet med luggen? Jeg:

– Jeg tror ikke pasienten tror noe som helst, hr. dosent. – Hva? – Jo, hr. dosent, pasienten er blind.

Resten av studietiden forsøkte jeg å unngå denne dosenten.

Med testimoniet i neven den 26. juni 1943 ble jeg på stedet sjanghaiet til Flekkefjord av en eldre tannlege.

Heraus, sa generalen

Første dagen på jobb trakk jeg 23 tenner. Til ouverturen hørte også en tysk general med adjutant og røde slag og krave. Han marsjerer inn på kontoret, jager en forskrekket menig Heinz eller Fritz med spyttsuger i munnen opp av stolen, setter seg, peker på en tann i overkjeven: – Heraus!

Etter en måned ved sørlandskysten kom et brev fra Innenriksdepartementet: Tannlege Sekkelsten er beordret til skoletannlege i Onsøy med standplass Gressvik.

Jeg var et år gammel siste gang jeg hadde vært i Onsøy og spør forsiktig i departementet: – Hvor er Gressvik? En underordnet overbringer svaret fra byråsjefen: – Han får ta toget til Fredrikstad og spørre.

Som fotballinteressert sarping kjente jeg veien til Stadion. På veien ser jeg skiltet med Stene Johansen på en vegg. Egil Stene Johansen hadde gått kullet etter meg på høyskolen. Han var ikke å treffe, men damen bak disken er hjelpsom: – De kan ta båt eller buss. Bussen går først.

Med Bjarne Emilsen bak rattet passerte vi tanksperringene ved Seiersten. Det sto Gressvik Samvirkelag på et skilt og jeg forsto vi var fremme. Sjåføren pekte: – Der er skolen. Elevene spratt opp da jeg kom inn i klasserommet. Lærer Grøtvedt og Mathiesen mente det var en velsignelse at de endelig hadde fått skoletannlege: – Her er så mye tannpine.

En elev fulgte meg til hovedgården der jeg skulle bo og virke. Helene Pedersen, kona til Just, kom ned fra annen etasje og ønsket velkommen. Naziskolestyreformannen på Stene skole ga beskjed: – Utstyret står klart. Det er bare å montere og sette igang. Han fortalte ikke at det hadde tilhørt en jøde som hadde klart å komme seg over til Sverige.

Ikke en frisk tann i munnen

Det elektriske borte gjorde 6 000 omdreininger i minuttet. Et moderne gjør 240 000. Stolen var til å regulere med foten. Scialytiklampa med pære i midten ga godt lys når ikke strømmen gikk. Det gjorde den ofte. Da måtte jeg til med den medbrakte tråmaskinen mens kontorassistenten lyste med lommelykt inn i munnen på pasienten.

Første tiden hadde jeg hele første etasje til rådighet. Skolestyreformannen mente jeg burde gifte meg. – Men jeg har ingen kjæreste! Han nevnte i forbifarten en datter.

I stedet fikk jeg tvangsinnkvartert en løytnant fra Wilhelmshafen med oppasser og frostskadet nyre fra østfronten. Når han koplet inn den elektriske varmeputen, smalt sikringene mens jeg kunne holde på med en jeksel i en overmunnen. Løytnanten reparerte sikringen med messingtråden jeg brukte til «spreng» mellom tennene. Jeg: – Verboten. Løytnanten: – Notfall.

Instruksen lød: Skoletannlegen skal starte med å behandle samtlige førsteklasser, samt sanere syvendeklassingenes tenner. Sanering betød å trekke ut råtne tenner, der kariesangrepet hadde nådd nerven. Det var stort sett dårlig stell. En stakkars guttunge hadde ikke en eneste frisk tann i munnen.

Når det gjaldt førsteklassingene var det godt og mindre bra om hverandre. Jeg gjorde en undersøkelse: Barna fra Slevik og Øyenkilen hadde langt færre hull enn de fra Haredalen og Haugerud. Forklaringen syntes klar: fluoren i fisken. Og Hvalerfolk har jo alltid vært kjent for sine dårlige tenner.

Først og fremst var det seksårsjekslene som trengte amalgam. Det nyttet ikke å ta en tann av gangen, for da var sjansen stor for at Hans og Grete ikke ville komme neste gang. Det sto nok en viss skrekk av skoletannlegen. Borene hadde en stor del av skylden. Nye var vanskelige å få, og vi sendte inn de brukte til oppsliping. Heldigst var førstemann til behandling med det oppslipte boret.

Jeg gjorde avtale med læreren. Ungene gikk annenhver dag på skolen, og på skolefri dag tok jeg seks i slengen og gjorde meg på en times tid helt ferdig med hver pasient. Ventetiden ble lang for de siste. Det hendte at motet sviktet. To forsvant ut døren og over alle hauger. Jeg meldte fra til læreren på Slevik skole: – Stakk dei av? Eg skal nok lære dei. På kvelden hadde jeg en far på tråden. Han ba om unnskyldning for sønnen, men om jeg kunne snakke direkte med ham neste gang. Læreren hadde nok vært mer enn hardhendt.

Globoid, skråtobakk, kaffegrut

På ettermiddagen hadde jeg anledning til å ta private pasienter. Det var krig, mange penger blant folk og lite å få kjøpt. Mange ville investere kronasjen i nye tyggeredskaper. Enkelte hadde aldri vært hos tannlege før i sitt liv. Gikk de lenge nok, ble det tannbyll. Det hendte at tannbyllen verket gjennom kinnet så de fikk en fistel, og et åpent sår. Jeg kjølte ned med kloretyl, skar opp og renset og ba pasienten komme tilbake om en uke for å trekke.

Bedøvelsesmiddelet laget jeg selv: Novocaintabletter fra Bayer løst opp i en 0,6 prosent saltvannsoppløsning og injisert med en Rekordsprøyte. Det hendte at jeg måtte slipe opp nålene, for de var også mangelvare. Nålen og sprøytene og annen redskap steriliserte vi i en elektrisk kjele på kontoret.

Enkelte prøvde å kurere seg selv: knust Globoid på tannen var ikke uvanlig, selv om det gikk ut over tannkjøttet. Andre svor til kaffegrut eller skråtobakk. Til sist måtte de i stolen.

En søndag slet jeg i timesvis med en visdomstann med fire, lange, krokete røtter. Midtveis ser pasienten opp: – Dere har vel ente en dram? Jeg mikset et glass 96 % og vann. En slurk, to, tre, så ser han opp på meg: – Bare fortsett, Sekkelsten.

Ikke sjelden ble jeg budsendt. Første sengeliggende pasient var en arbeider på Porselen med fremskreden silikose. Jeg syklet av gårde med vesken med noen ampuller bedøvelsesmiddel på bagasjebrettet. Da jeg kom frem, hadde de falt ut, og jeg måtte tråkke tilbake og hente nye. Men tannen kom ut og pasienten var fornøyd og halte frem pengepungen under madrassen: – Fire kroner, værsågod. De tre kronene fikk pasienten igjen på sykekassen.

Mange ville ha broarbeider, men problemet var å skaffe gull. Søknaden gikk helt til Norges Bank. De hadde vel en slant igjen som regjeringen ikke hadde fått med seg i 1940.

En kar på Fresco hadde teksen, småspikerne, i munnen før han festet dem med magnethammer. Jobben slet ned tanngarden. Søknaden ble innvilget.

Proteser var mangelvare. Jeg fikk seks sett i måneden og hadde mange på venteliste. På Tannlegehøyskolen hadde vi professor Krohn i protesearbeid. Han hadde ikke artium. Det ble sagt at han hadde strøket to ganger. Han var et unikum i kunnskap og ferdighet. Vi lærte å ta avstøpninger i gips og lage proteser i kautsjuk: lyserød på forsiden, grønn eller brun på baksiden.

I Fredrikstad hadde jeg i mange år et utmerket samarbeid med tanntekniker Åge Johannessen i Nygaardsgata.

En dag kom en dame inn på kontoret. Jeg hadde laget en protese til hennes mor, som nå var død. Nå lurte hun på om mannen kunne arve protesen, jeg måtte bare fylle på litt her og litt der. Jeg rygget tilbake: – Ja, men frue… Hun ser uforstående på meg: – Jeg skal si dere, Sekkelsten, at’n Fredrik har alt prøvd den. Og han var så pen, atte!

Trykt i Demokraten 1996