Flittige fingre på Tor

Salte, røke, legge i boks, vaske, pakke – kvinnfolkarbeid i fabrikken på Huth. Kjærkommen inntekt for Harda, Hulda og Malene når kællene gikk uten arbeid: – Vi hjalp hverandre i et knipetak, sier Irene Olsen.

Far kom fra Tønsberg og mor fra Dilling. Mor hadde jobb i et gartneri her i byen, og far losjerte i nabohuset. Dermed var det gjort. Den første tiden bodde de i Stråsegården bak kjøpmann Jacobsen på Huth. I 1925 bygde far eget hus ved Ilabakken.

Han arbeida på Fredrikstad Motorfabrikk. Sjefen var Halvorsen. Han hadde hytte ved Hubukta. Iblant fikk jeg være med på hytta. Der spilte vi grammofon og kosa oss.

Halvorsen eide aksjer i hermetikkfabrikken Tor. Før hadde den hett Glommen Preserving. Han ville at far skulle flytte over for å stelle med motorer og maskiner på fabrikken. Det gjorde far.

Nede på fabrikken vandra jeg ut og inn fra jeg var en neve stor og skulle liksom hjelpe jentene med å tre på fisken.

Jeg var ille glad i å gå på skolen. Jeg ville gjerne ha gått videre, og det ville far og, men så slutta venninna mi, som hadde begynt på Middelskolen, og da mista jeg lysta.

Vi hadde både kokkeskole og syskole på Rød. Vi stekte kjøttkaker og bakte boller. Lystra vi ikke, satte frøken Bringland de store, mørke øya sine på oss. Vi hadde hatt torsk til middag. Dagny, venninna mi og jeg hadde lyst på mer: – Tar du, tar jeg. Bare torskehodene lå igjen. Frøken resonnerte oss: – At dere ikke glefsa i dere dem med det samme! Det som ble igjen etter kokkeskolen, pleide økonomen ved skolen å få.

Vi sydde linter og hekla blonder på kragen. Det gikk for hånd, sidesøm og alt.

En gang da lærerinna var borte, lurte vi oss til å bruke symaskin. Da frøken Bjønnes kom tilbake, måtte vi sprette opp hver eneste søm.

På overhøringa i Kråkerøy kirke spurte pastor Skjørn meg om trosbekjennelsen. «Jeg tror på Gud fader, den allmektige…» gikk greit.

Trappa var full av kvinnfolk

Mor ville helst at jeg skulle være hjemme. Hun var mye sjuk. Gikk det influensa, ble hun alltid liggende.

Jeg ville tjene egne penger. På fabrikken var det 15 års grense, og jeg var bare 14, men Abrahamsen som var formann og fra Stavanger, sa at jeg kunne sitte sammen med Frida, søsteren hans, og så kunne vi skrive lønna på henne. Det var i 1925.

Det var mange kvinnfolk på fabrikken. De kom fra Møllerodden, fra Glombo, fra Krosnes og Gressvik, ja, helt over fra byen. Mange kom i snekker, det var vel mannfolka som frakta dem. Det var lite å gjøre, mange gikk arbeidsledige så det var rift om jobbene.

Trappa opp til kontoret i annen etasje var full av kvinnfolk som sto i kø for å bli tatt inn for noen dager. Det var ungjenter som jeg sjøl og enker langt over pensjonsalderen. Mange var ugifte, mange hadde familie de skulle forsørge.

Sesongen starta når silda kom, i slutten av mai eller begynnelsen av juni. Vi drev på til kulda kom. Etter det kunne det være litt pakking og litt nedlegging av ansjos og gaffelbiter, men på vinteren sto fabrikken stort sett stille.

Arbeidsdagen vår begynte klokka sju og varte så lenge vi hadde fisk, til både sju og åtte om kvelden. Skøytene dunka inn, la til ved brygga og skjeppene med sild ble frakta inn i huset.

Kray, den første disponenten, hadde ikke oversikten: – Halvor, Halvor, nå får vi det travelt, vi har fått inn seks skjepper sild. Vanligvis kunne vi få inn 2-300 skjepper. Vi var ille lei hvis det kom inn sild på lørdag, for da skulle mange til byen og handle.

Disponent Trodal, som fulgte etter Kray, var en tanke hvassere. Vi gikk på utedoen i arbeidstida for å få en liten pause. Noen hadde med seg strikketøyet, men det får du ikke skrive. Jeg møtte Trodal i trappa: – Jasså, du skal ute og lufte deg, sa disponenten. – Ja, her trengs utlufting, svarte jeg.

Formennene var Selbak og Abrahamsen. Abrahamsen starta senere rekefabrikken Færder ved Glombobrygga. Over dem igjen var en kort tid Håkonsen. Håkonsen hadde en avkappa finger. Når vi ante fred og ingen fare, kjørte han den inn i sida på oss. – Pass deg, sa jeg, ellers sladrer jeg til kona di. Håkonsen var i grunnen en snill kar. Han sendte med meg noen kroner for å ta lodd på basaren. Jeg var så flau da han vant den dårligste gevinsten som var ei stygg, lita krukke.

Jeg begynte på den gamle fabrikken som brant ned i 1930. Årsaken til brannen fant de aldri. I første etasje salta og røkte de silda. Først lå silda i lake i svære avskjæringer, så tredde jentene silda på stenger, som ble satt i rammer og gikk til røkeovnen i ene enden av lokalet. Den første tida ble ovnen fyrt med ved. Deretter ble hodene kutta i kuttemaskinen før de gikk opp i annen etasje.

I første var det sementgulv og mye klin og søl og jentene hadde lange oljeforklær og fløy om hverandre og skøya og lo til de fikk øya til Trodal på seg fra døra.

Så elendig fisk jeg har fått!

I annen etasje la vi ned silda på boks. Det var et digert rom med kontoret til Trodal i hjørnet og heisen og døra inn til lageret på borteste veggen. Silda kom på band opp fra første og datt ned på brett. Ei jente satte bretta på vogn og plasserte dem ut på bordene. En gang hadde jeg jobben. Jentene ropte og jeg fløy og blei helt svett. Var det mye å gjøre, henta jentene brettene sjøl.

Det var en syv, åtte bord, og fire jenter som la ned silda på boks, ved hvert av borda. Der satt Målfrid Andersen og Olga Selbak og Hanna fra Gressvik, gift med Ernst og Margit Andersen og Harda Olsen og Astrid Andersen og Dagny Pettersen. Alt i alt var det en 50-60 jenter på fabrikken i sesongen.

Boksene, 10 på brettet, henta vi fra en maskin som spruta en dæsj olje eller tomatsaus, ettersom det passa. Fingrene gikk som trommestikker, fire, fem i bånn og fem i toppetasjen. Var silda stor, fikk du bare plass til fire, eller brukte saksa og kappa av. I enkelte bokser kunne det slenge bare noen haler. Alt gikk på akkord. Noen klaga: – Uff, så elendig fisk jeg har fått! Hun som satt ved siden av: – Du har vel ente fått dårligere enn oss andre.

Anna til Marinius hadde fått en etterpåsleng. Anna var hissig til å arbeide. Hun hadde guttungen liggende og sove på en golfjakke ved siden av seg. Når guttungen våkna, ville han hjelpe til å bære. En av jentene malte øyenvippene: – Nå skal jeg til ho med to øyenbryn, sa Arne.

Vi hadde en halv times spisepause. På sommeren satt vi oppe i bakken med matpakka. Svigermora til ei kom med et spann velling. – Bare jeg hadde tatt med meg en tallerken, skøya jeg.

Det gikk i Stavangerdialekt og Fredrikstadmål om hverandre. Stavangerane var innlosjert i villaen. En hadde med seg kone og to barn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det så ut der oppe.

I losjen som holdt møter i Murtekummen, hadde jeg lært å spille harpeleik. Det hendte jeg hadde med meg harpeleiken opp i villaen og spilte og sang På blomsterkledd bakke. Folk ga meg noen øre som takk for innsatsen. En kar som var kjent for å ta seg for mange drammer, ga meg en bolsjevik, en rød papirtokrone. Etterpå stakk jeg den til kona hans: – Takk skal du ha, sa hun og titta på meg.

På Tor hjalp vi hverandre

Fra jentene som la, gikk sildeboksene til avpasserbordet. Formannen spurte om jeg ville være der. Jeg fløy og henta de fulle eskene, ti av gangen, det var et slit, jeg holdt på å gå av i ryggen. Når du henta et brett, ga du jentene ei metallbrikke. Det var for å kontrollere akkorden. Enkelte bokser måtte du legge om hele overetasjen på. Var boksen for full og gikk i falsemaskinen, spruta tomatsausen veggimellom. Trodal kom og spurte hvem som hadde lagt boksen. En kunne jo ikke juge heller.

Aksjonærene kom på besøk med Mo i spissen. Jeg satt og la sild sammen med en som ikke fikk det pent nok til. – Se her, sa jeg, ta noen av mine. Trodal var fink til å geleide gjester bort til de riktige bordene.

Etterpå var det bevertning. Det manglet ikke på vått eller tørt. Jeg var gode venner med hun som sto for serveringa og fikk spise så mye karamellpudding som jeg ville.

Det var tre falsemaskiner som surra og gikk. Ved den ene sto Ole Karlsen, ved den andre Solveig Karlsen og ved den tredje Sverre Hansen. Boksene gle i ei renne ned i første der de ble dampa og vaska. Det var litt eldre kvinnfolk som drev med vaskinga. Hulda Edvardsen husker jeg godt, likeså Alma Andersen og Gerda Syversen.

Til slutt pakka vi eskene. Jeg likte godt å pakke. Det var greit og renslig arbeid: Først båndet rundt, på med etiketten. King Kong Sardines, Tor Preserving, Norway. På med papiret og toppe med limpenselen. Var vi uforsiktige med limet, ble stabelen hengende sammen. Var aksjonærene på besøk, visste Trodal alltid å gripe ned i de riktige stablene.

Ei tid ble vi lånt ut til hermetikkfabrikken på Kirkebrygga. Der la vi ned hermetisk frukt og litt sånn forskjellig. De spurte om jeg ville være der. Jeg sa nei. Det var for mye knuffing der. På Tor hjalp vi hverandre hvis det var tilfelle.

Trykt i Demokraten 1996