Freden er vårt største mål…

sang ungpionerene på 60-tallet. Leder: Kri Tangen. Medlemmer: Aud Niklassen og en 9-10 gutter og jenter til. Sjøl ble hun leder 20 år senere. – Vennskapet mellom barn over hele verden var viktigst, sier Aud.

Mor og far var med i kommunistpartiet. Far hadde ingen fremtredende tillitsverv, men gjorde en brukbar jobb i fagforeningen på FMV. Mors slekt kommer fra Torsnes, fra det radikale stenhoggermiljøet. Bestefar var frittalende og røde Harry Niklassen.

Det ble pratet mye politikk hjemme. Partikamerater var stadig innom: Odd Ragnar, Karl, Bjarne, Angell, Oddvar, Kristoffer. Kommunistene traff hverandre ikke bare på møtene. De vanket også sammen i privatlivet. Vennskap og samhold ga styrke på 50-60-tallet da hetsen hagla og det ble sett på som en skam å holde Friheten.

Sammen med venner i strøket, gutter og jenter, følte jeg meg rimelig trygg. Kom jeg lenger bort, kunne spørsmålene komme: – Er’u kommunist, du da? Holder faren og moren din med russerane? Eller: – Mora mi sier at jeg får ikke leke med deg, for ho sier foreldra dine er kommunister.

På Trara-skolen var det greitt, dessuten var jeg skoleflink. På realskolen og på Frydenberg likeså. Først på mørkeblå Christianslund merka jeg at noen av lærerne rynka på nesen når de skjønte hva familien min sto for. Men de gamle lærerknarkene var ikke til å ta på alvor.

Halvstikk, flaggstikk, båtmannsknop

At jeg ble med i Unge Pionerer, kom nærmest av seg sjøl. Det var en 10-11 unger som var med i pionergruppa som Kri Tangen starta og leda i begynnelsen av 60-tallet: Tor Arne, Birgit, Viggo og noen til.

Kri var gift og bodde i en av seksmannsboligene ved bruhodet på Østsiden. Møtene våre var gjerne i stua hos Kri. Først hadde vi en aspiranttid, så du kunne vite om dette var noe for deg. Så avla du løftet: Vær alltid beredt til kamp for arbeiderklassens sak. Vær en venn og hjelper for alle dine kamerater. Deretter fikk du den blå skjorta, det lyseblå skjerfet og pionernåla. I boka mi står det at jeg ble medlem fra april 1961.

Kri var en flink leder. Lærer av yrke, med evne til å vekke og bevege og begeistre unge mennesker. Han leste dikt for oss: – Det er en lykke i livet… De vet hvor nummer 13 er… Så sang vi: – Vi er unge, verden venter, hele verden rik og stor…

Vi prata og diskuterte. Vi lærte praktiske ferdigheter: å knytte tau, halvstikk, flaggstikk, båtmannsknop. Det kom til nytte mange år senere da jeg skaffa meg båt.

Vi dro av gårde på syklene, en lang rekke ut over Torsnesveien og ut i skauen. Mye var likt speideren: vi lærte å gjøre opp ild uten fyrstikker, å finne dyrespor og andre tegn i naturen.

Vi lekte leker: la ut piler og andre hemmelighetsfulle merker og budskap og varsler til sola gikk ned og skyggene ble lange og det var tid for å tråkke veien hjem til Paul Holmsens vei.

Noen ganger tok vi bussen til NKP-hytta i Røsneskilen. Der klatra vi i fjellet, og bada i kilen og holdt lek og leven til kvelden kom, og Kri tente på peisen og vi tok frem pionersangboka: Leik og moro skal vi fremme, turer skal vi ha med bål. Men vi aldri det skal glemme: Freden er vårt største mål.

At noen direkte erta oss fordi skjorta vår var blå og ikke grønn som i speideren, kan jeg ikke huske.

Unge pionerer var tilsluttet Verdens demokratiske ungdomsforbund. Organisasjonen arrangerte store barneleirer, først og fremst i de sosialistiske land. Sommeren 1961 skulle det være leir i tre uker utafor Berlin.

Jeg var ikke gammel nok, men Kri og Angell Simensen gikk i forbønn, så jeg fikk dra av gårde. For å få pass, måtte jeg ha dåpsattest. Presten eksploderte. – Vi du menge deg med kommunistpakket og reise til det drittlandet? sa gudsmannen.

Vi var 10-12 i alt. Fra Fredrikstad var det Torill og jeg. Reiseleder var Ellinor Hansen. Ellinor var stor og varm og moderlig. Hun kunne ta en unge inntil seg når hjemlengselen gnog som verst, men også hytte med pekefingeren når det var på sin plass. Vi reiste med tog og fly og tog. Vognene var Rostock og sydover var gamle og nedslitte, husker jeg.

Barn forstår alltid hverandre

Det var barn fra nær sagt alle verdenshjørner i leiren, som bar navnet til Wilhelm Pieck. Mottoet for leiren var: Recht die Hand ferner Bruder. De kom fra Afrika, fra Mongolia og Cuba, fra Russland og Chile. Vi ble innlosjert på brakker, seks-syv på rommet, i toetasjes køyer, og hver nasjon for seg. Midt i leiren var appellplassen. Der møttes hundrevis av barn hver morgen for å hilse nasjonenes flagg når de ble heist på stengene.

Ellers var livet i leiren lek og moro. Kommunikasjonsvansker ble løst med fingerspråket. Barn forstår alltid hverandre. Vi bada i en sjø like ved, hadde utflukter til fots og med en dampbåt eller med leirens eget tøffetog.

Mye tid gikk med til sport og spell: volleyball, basketball, bordtennis. Min beste konkurrent og venn i bordtennissporten var kullsort og fra Afrika. Min beste venninne ble Marie Lovise fra Karl Marxstadt. Vi brevveksla i mange år – litt på tysk og litt på norsk, for å lære hverandres språk.

På kvelden opptrådte barna: teater, sang- og folkedansgrupper fra forskjellige land. Vi hadde også plikter. Jeg skrelte tusener poteter, vaska på brakka og oppholdsrommet, var med på å rydde og holde orden i leiren.

En gang var vi i Berlin. Der var det grått og trist, svære ruinhauger lå igjen fra krigens dager. Kontrasten var Haus der Kinder. Et helt hus for barn, med leker og aktiviteter for de minste og de litt større. Og bare for barn: En kafeteria med små stoler og små bord, hvor en voksen måtte bøye knærne dypt før han eller hun akte rompa inn på stolsetet.

Mens vi var i leiren, økte den internasjonale spenningen. Berlinmuren ble reist. Vi barna merka ikke så mye, men de voksne lederne var urolige. Verre var det for pappa og mamma. De hadde ikke regna å se meg på lange tider.

Da jeg kom hjem, holdt jeg tett med at jeg hadde vært i DDR overfor folk jeg ikke kjente. Avisene var fulle av hat og hets mot DDR, og jeg var redd for å bli mobba.

Jeg fikk den røde snora

I 1963 dro vi til Finland på Vaellusretki, vandreleir. Med diger oppakning dro vi fra gård til gård i den finske sommeren. Vi hadde lært oss hyvää päivää, god dag, skulle arbeide på gårdene og til gjengjeld få kosten og husrom på låven eller i uthuset.

Myggen sverma, sola stekte og vi svetta og hyppa poteter og lukte gulerøtter til Näkemiin, kiitos – takk og på gjensyn – og så videre til neste, gjestfri småbruk.

Noen få stedsnavn sitter: Mäntyharju, Lahti. Og Mikkeli. Der ble jeg syk, ørevondt, og ble etterlatt og innlosjert hos en gammel kone langt inne i en skog som ikke visste hvor godt hun skulle gjøre meg. Hun kokte te og bredde over meg dyna og sukket: – Tyttö parka.

Avslutningen var i Kulturhuset i Helsinki der alle grupper møttes. Lederen vår, Odin Nygaard, hadde trimma oss i både springar og Per Spelmann. Jeg fikk overrakt den røde fløytesnora, tegnet på at jeg var hjelpeleder i Unge pionerer.

Etter pionertida fulgte ungdomslag: studiemøter på Garmannkafeen med Leninismens grunnlag og Runde Fredh. Jeg var småforelska i en mørk, pen gutt. Kan det ha vært Drillo? Han var ikke kjendis den gang.

1973 kom, Norge hadde sagt nei, SV ble danna, sjøl gikk jeg med der, det samme gjorde pappa og mamma. Et tiår fulgte med stor entusiasme og møter uavlatelig. Det var vanlig å ha med ungene på møtene. Men de skulle ikke bare sitte der og henge. Løsningen ble å blåse liv i Unge pionerer i Fredrikstad.

Sjøl ble jeg leder, Marit Brattvang og Kristin Møller hjalp meg med arbeidet. Hilde, Jens Henrik, Ketil, Uno, André, Wenche, Erik, Nadja, Wilde, i alt en 10-12 stykker, møttes i Planken bokkafe på Kirkebrygga.

Vi drev omtrent som på sekstitallet. Kanskje litt mer politisert. I mellomtida var det blå skjerfet blitt erstatta med et rødt. Høytlesning av Barnas fred av Jo Bech Karlsen. Diskusjoner over temahefter som Om å være venner, Krig og fred i din og min verden. Naturvern sto på programmet. Vi studerte og tegnet Pablo i Chile og Maria på Cuba og Thanh fra Vietnam.

Vi dro til ungpionerhytta på Rena. Dit kom barn fra hele Norge til lek og alvor en ukes tid. Vi la ut på tur, bada i Renaelva og samla løv og vekster i naturen og pynta oss og spilte teater for hverandre.

Vi dro til høyeste toppen med ballonger: røde, blå, gule, grønne. Til ballongene var festa plakater med appell om fred på jorden. Lederen talte et, to, tre: ballongene ble sluppet, steg og steg, dansa i vinden over Rena: Peace, Mir, Frieden, Paix …

Det varte en tre-fire år. Så ble ungene eldre, fikk andre interesser. I dag er det ingen unge pionerer her i byen. Skal vi skape fred og levelige vilkår for alle her på jord, må vi begynne med barna. Hvem vil ta opp tråden?

Trykt i Demokraten 1996