Jakken i borgerkrigens Barcelona

For nøyaktig 60 år siden skulle startskuddet smelle: Arbeiderolympiaden i Barcelona var i gang. Andre skudd smalt: Francofascistenes statskuppforsøk mot Spanias lovlig valgte regjering. Arbeideridrettsfolk fra Østfold var i byen.

Året er 1936. Hitler-Tyskland forbereder sitt store propagandashow: Olympiaden i Berlin. «Idrett er ikke politikk» slår Fredriksstad Blad fast. De antinazistiske kreftenes svar: Olympiada Popular eller Arbeiderolympiaden skal starte i Barcelona 19. juli. En stor, norsk tropp drar av gårde. Jacob «Jakken» Johansen, fremragende fotballspiller fra Sparta, er en av dem:

Det var folka i Oslo som plukka ut de som skulle være på laget. De reiste rundt og kikka. Fra Østfold kom Trygve Marthinsen fra Fremad på Sundløkka, Gunnar Johansen fra Rapid i Moss, Hjalmar Sørensen, Moss AIL og Georg Tefke og Wilhelm Olsen fra Sprint, Moss. Foruten fotballspillere var vi 13 friidrettsmenn, tre boksere og tre tennisspillere. Gerda Evang, kona til legen vår, Karl Evang, var eneste kvinne med oss nedover. Hun skulle spille tennis.

Få vekk merkene, sa Hofmo

Vi møtte på forbundskontoret på Youngstorget for i flokk og følge gå om bord i Kong Trygve. Underveis fikk vi svær sjø. Jeg klarte meg bra, for jeg hadde fått rådet om å gå til køys. Før vi la til i Hamburg, ga Rolf Hofmo, lederen vår, gode råd: – Plukk av dere alt dere har på dere av merker, sa’n. Vi skal reise gjennom et land der nazistene har makta. Sjøl plukka jeg vekk Sparta-stjerna fra jakkeslaget. Likevel ble vi stoppa og holdt tilbake en halv time et sted: Gustav Rehn, kameraten min, hadde Arbeiderbladet stikkende opp av jakkelomma.

Vi var en tur bortom og så Olympiastadion i Berlin. Det var svære saker, men det var ikke akkurat dit vi skulle. Etterpå hørte vi at da den fargede sprinteren Jesse Owens vant, gikk Hitler fra tribunen.

Ferden gikk via Paris med tog mot den spanske grensen. Det var første gang jeg var utenlands. Vinmarkene og olivenlundene var forskjellig fra åkrene og potetjordene på Hannestad og Alvim.

Framme i Barcelona 18. juli ble vi innkvartert på to hotell. Vi fotballgutta på ett, resten av troppen i et annet. Hotellet vårt lå like ved en stor plass der fire brede gater kryssa hverandre.

Som unggutter flest, ville vi ut på kvelden for å se på byen. Jeg vandra av gårde sammen med Gustav Rehn, da det plutselig smeller, ett skudd, et til, og et par karer stuper overende i gata, mens blodet flyter. Folk stimla sammen, ropte, skrek men Gustav og jeg kom oss tilbake til hotellet. Gutta ble veldig bestyrta da vi fortalte hva som hadde hendt. Slike ting var vi ikke vant til i det fredelige Norge. Utpå natta våkna vi av skyting. Lange skuddsalver, så stille, så skyter de igjen.

Geværkuler ga kirkeklokkeklang

Om morran så vi biler som kjørte omkring i rasende fart mens de røde flaggene blafra. På bilene var det malt svære, hvite bokstaver, men det skjønte vi ikke hva sto for. Vi skulle vel holdt oss på hotellet, men hva nytta det – vi måtte ut og se hva som gikk for seg. Et par steder så vi de hadde satt fyr på et par kirker, og de skjøt opp mot kirketårnene. Det klang i kirkeklokka når kulene traff. Vi fikk vite at oppe i tårnet satt det nazister som hadde skutt på folk nede på gata.

Gustav Rehn og jeg kom oss nedover til havna. Der lå det ei svær militærkaserne, og den skulle de ta. Det var militsen i vanlige klær, jakke og skjorte, men med et rødt armbind, som angrep. De knerta og skjøt og hadde fått fram en svær kanon som de fyrte løs med så det blei et digert høl i kasernemuren. Alt dette sto Gustav og jeg og så på.

Så kom de ut, en og en, eller i små flokker, med henda over hodet. De som hadde geværer, kasta dem fra seg før de blei tatt og ført bort. Hvor, det visste vi ikke.

Etter den første dagen ble det roligere, selv om det kunne smelle rundt om i byen.

Vi vifta med lommetørkle

Vi skulle spise på det andre hotellet, og der hadde kokken og kelneren og hver bidige sjel forsvunnet. Det var noen dansker på hotellet, og de er jo flinke til å lage mat, så de satte i gang og fikk vel hjelp av noen av de norske også, tror jeg.

Når vi skulle spise, så vandra vi fra hotellet vårt mens vi holdt lommetørkleet eller noe annet hvitt tøy i lufta med høyre handa for å vise at vi var nøytrale. Det var vel ikke helt korrekt, for nøytrale var vi langt ifra. Vi var jo arbeideridrettsfolk som visste at nazisme og fascisme var noe jævelskap.

Maten var ikke rare greiene, det gikk mest i noe suppe og slikt, og med de lange, tynne loffene til gled det ned, og holdt sulten vekk.

En gang så dro et par av oss ut for å prøve å organisere noe mer å tygge på. Vi fikk tak i ei bløtkake, husker jeg, og dro tilbake på hotellet og delte med de andre på laget.

Ellers mener jeg at vi fikk tilbud om å spise hos noen spanske familier, men om noen gjorde det, er jeg ikke sikker på.

Foran hotellet hadde vi vakt. Det var en kar med armbind og baskerlue og et digert gevær som skulle passe på at vi ikke led noe overlast. Det var Salud, camaradas, men vi kunne ikke svare, for det var ingen som kunne spansk.

Vi var advart mot å gå mye ut i byen. Fra balkongen på hotellet hørte vi og så vi lastebiler som kom rasende forbi. Det ble sagt at de kom fra Saragossafronten. På lasteplanet lå det døde og sårede om hverandre. Jeg husker de hvite ansiktene og de blodige bandasjene.

Enkelte av gutta tok seg nær av det. De ble skikkelig deprimerte og ble liggende til køys, men Hofmo tok seg av dem og snakka dem til rette.

Med AIF-flagget i spissen

Etter en to, tre dager blei det sagt at de skulle prøve å sette i gang. Vi stilte opp, sammen med kontingenten fra andre land, fra Tsjekkoslovakia, fra England, fra Sovjet for å marsjere opp til stadion som lå oppe i åssiden. Jeg husker spesielt de russiske fotballspillerne. Det var høye, kraftige karer med snauklipt hår. Sjøl hadde jeg ganske langt hår, som jeg beslutta meg til å klippe.

Vi marsjerte på rad og rekke, med AIF-flagget og det røde flagget og det norske flagget og Hofmo i spissen opp gjennom rikmannsstrøket utafor byen. Det var blomster overalt, store, i alle mulige farger. Jeg tror jeg aldri hadde sett noe så pent.

Vi hadde akkurat fått fram lærkula for å begynne å trene. Da smalt det rundt ørene våre. Om de skjøt på oss, vet jeg ikke, men det var iallfall ikke noen som blei truffet. Vi måtte avbryte og marsjerte tilbake igjen. Før vi dro til hotellet, fulgte vi først et av de andre laga dit de var innlosjert.

Få husker sølvlaget

Så kom den endelige beskjeden: Arbeiderolympiaden var avlyst for det raste borgerkrig i landet. Vi ble henta nede i havna, tatt om bord i en hjelpekrysser som tok oss til Seté på franskekysten. Der bada vi, hele laget hoppa i sjøen med fotballbuksa til badedrakt. Det er eneste gangen jeg har bada i Middelhavet.

Da vi kom hjem, var mange nysgjerrige. Jeg ble stoppa på Pellygata: – Du, Jakken, hvordan var det nede i Spania? Folk flest skjønte vel ikke så mye av hva som foregikk. Det fikk de lære mer om fire år senere. Men flere arbeideridrettsfolk dro nedover og sloss mot Franco. Juul Pettersen fra Borge falt der nede, Rolf Eriksen fra Rollo kjempa også i Spania.

Det var en Arbeiderolympiade til, i 1937 i Antwerpen. Der var jeg også med på laget.

Det var ofte snakk om bronselaget under naziolympiaden i 1936. I Antwerpen kom vi til semifinale og fikk sølvmedalje. Det er det få som snakker om.

Trykt i Demokraten 1996