Med konfirmasjonsdress i blå cheviot

– Eugen kan nok greie det, sa bror Ragnvald. Eugen Petter Pettersen trilla sten og tjente til konfirmasjonsdressen i blå cheviot.

Jeg kan ha vært en fem, seks år. Jeg hadde ikke begynt på skolen ennå. Sammen med en gutt som var fem, seks år eldre, var jeg nede ved elva. Så ville han berge noen trebiter som fløt ved land. Det lå en pram der som de hadde slått tombord langs for å ta av for isen om vinteren. Gutten satte det ene benet på tombordet og gled og datt i elva. Jeg skrek, hva annet skulle jeg gjøre, jeg kunne ikke klare å få’n opp. Thomas Begby kom forbi. Han langa ut en arm og fikk gutten opp og klappa til’n i baken. Sjøl fløy jeg alt jeg makta, ellers hadde jeg fått meg en vending, jeg også.

Mor mi, Johanne, sydde og vaska og strøk for folk. Hun tok vekk ringene på komfyren og satte nedi ei tjukk, rund plate og varma strykejernet på plata. Varmen måtte være jevn og derfor trengte hun tynn, fin ved. Jeg pleide å hente avskjært kantved nede på Capjonbruket. Jeg sto ved porten med trillebukken og venta på tur da folka kom flyende: – Det brenner! Det er brann!

Først tok det fyr i kassefabrikken, så brant bordhuset på den små øya ute i elva. Det var spindelvev og sagmøle overalt, det var som en eksplosjon, etter noen minutter sto hele bruket i flammer. Brannvogna med hester foran kom fra byen, og brannkorpset fra Nabbetorp med håndsprøyte og han de kalte Lensa var brannsjef og kommanderte og femti mann langa vann i seilduksspanna opp fra elva, men det nytta lite.

Guldbergsiden brenner

I tredje klasse på Nabbetorpskolen hadde vi lærer Johan Edvin Pettersen. En dag kom pedellen i døra: – Læreren måtte komme hjem med en eneste gang. Det brant på Guldbergsiden. Vi var glad over å få fri. Det så ut som det var fyr i hundre hus. Jeg fløy ned til ferjestedet, og der kom Moberg som leide bryggerhuset hjemme. Han arbeida på Glommenverkstedet og var svart som en feier for de hadde bare kaldt vann å vaske seg i. Jeg bad om seks øre til ferja, tre øre hver vei, jeg ville over og se på brannen. – Nei, der har du ikke noe å gjøra, kom og bli med meg hjem, sa Moberg. Men han kjøpte sukkertøy til meg i butikken til Klara Hansen.

Vi bodde i Nabbetorpveien 118. Vi var seks søsken. Nede i første leide Henrik Lunde, med kone og to jenter. I annen bodde bestemor og Thea Larsen, søstera hennes og sønnen Thomas. Far min, Johan Pettersen, seilte som stuert. En gang var han borte syv år. Da seilte de nede ved Brasil og deromkring. De kunne ligge ukesvis i stilla og fordrev tida med å lage allslags ting. Jeg har ennå flaska med fullriggeren i stående på bokhylla.

Seilskutene fortøyde nede ved elva. Herø, en firemaster, lå der i lange tider. Henrik som bodde i huset der Arnold Tangen bor nå, klatra helt til topps på stormasta og balanserte på masteknappen.

Rødtopp, erta kafferøver’n

I 1917 fikk jeg være med far over til Porsgrunn. Der gikk han om bord på en splitterny steambåt som skulle til England. På første turen ble hun torpedert i Kanalen. Båten gikk ned på 10 minutter, mens propellen snurra i løse lufta. Alle om bord ble berga. Siste krigsåret forliste far nok en gang, utafor finskekysten.

Krigen var noe vi leste om i Smaalenenes Social-Demokrat. Vi guttunger var mer opptatt med å sparke fotball med griseblære eller filler vi surra sammen. Det holdt nesten ingenting. Vi sparka mye på en åpen plass mellom Gudebergverket og Cheviotspinderiet. Vi danna en fotballklubb vi kalte Norden. Jeg var kjevhendt og ble plassert som ytre venstre. Under en kamp på en bane i Bydalen scora jeg mål med venstre benet.

Bror min sparka for en annen klubb på Nabbetorp som het Brage. De sparka mot Østsiden Ballklubb av 1921 på en fotballbane ved Kongstenhaven. Banen hella noe voldsomt nedover, men etter pause bytta de jo banehalvdel, så det gikk opp i opp.

En gang spilte de på Føniksplassen. Blant de som så på, var Kafferøver’n som var en slik kjekking som skulle egle seg innpå og slåss. Bror hadde kastanjebrunt hår som mor, og røver’n ropte rødtopp eller rødhue eller noe slikt. Ragnvald var ingen dårlig gutt. Kafferøver’n hadde stråhatt, og bror min gikk bort til han og trakk hatten ned over øra på’n, så han sto der med bremmen som en krans om halsen.

10 kroner og ei julekake i lønn

Mens jeg gikk på skolen, hadde jeg flere småjobber. En gang skulle jeg stå i kiosken til Edvard Søland i Tivolihaven og selge brus. Det var første mai, og Madsen skulle holde tale og Søland sendte meg til Gressvik for å kjøpe to liter 96 for Madsen var glad i en dram. Det var i forbudstida, og de ble godt på’n på festen etterpå.

Jeg hogg ved for baker Foss og bar brød på en planke inn i butikken og var stolt over at jeg ikke mista et eneste ett. For det fikk jeg 10 kroner uka og ei julekake i lønn. Jeg hjalp også smed Kjøniksen på Selbak bruk når han sto hjemme og gjorde klar ting som han reparerte for bruket.

I bryggerhuset til Thomas Bunes i Sibirien holdt huseierforeningen en skomakerskole fra fire til åtte en gang i uka. Jeg lærte såpass at jeg reparerte skotøyet hjemme og hjalp litt til i verkstedet til skomaker Abrahamsen og Sørensen.

Lærhandler Gulliksen på Glade hjørnet trengte bekatråd til seletøy og slikt. Han bestilte det fra skomakeren på Nabbetorp. Jeg må ha laga flere hundre meter av den tråden.

Han Eugen kan nok klare det

30.juni 1924 var siste dag på skolen. Jeg gikk for prest Christie og skulle konfirmeres. Mor skjønte ikke hvordan hun skulle klare å skaffe konfirmantutstyr. Thomas Larsen i annen etasje, skaffa meg jobb på Gudebergverket. Jeg trilla imellom når de romma sten. Jeg jobba i åtte uker, hadde en krone timen og la meg opp 400 kroner. Folk på Nabbetorp kjøpte klær hos Stene Isaksen og betalte fem kroner måneden. Jeg kunne kjøpe blå cheviotdress til 167 kroner, overhøringsdress til 75 kroner og støvler, frakk og hatt. Hatten brukte jeg bare en eneste gang.

Etter at jeg ble konfirmert, fortsatte jeg på Gudebergverket. Det var alt i alt 40-50 mann som arbeida der. Mange var svensker som leide seg inn i bryggerhusa rundt på berget. Ved St. Hanstider dro de hjem og ble borte en ukes tid. Formann Hansen var en snill kar. Ingeniør Lorrik fra ledelsen så vi ikke mye til.

Brennerovnen lå med portene ut mot veien ned til ferjestedet. Det var åpent alle veier, så de som drev og kjørte ut og inn, hoia til folk som gikk forbi. Jeg havna på et lag med 11 mann. Fire av oss arbeida i gropa. Bror Ragnvald sa at han Eugen kan nok gå inn der, han kan nok greie det.

Vi sto hele da’n med spade og fylte lere i vaggene. Når vaggen var full, skjøv vi den bort til oppkjøringa der Bernhard Jønsson hekta på wiren. Den ble dratt opp og tømt i ei binge og derfra ned i en trakt til ei liggende mølle. Kristian Streppa var møllekusk og bror Ragnvald kappa stroppen. Det hendte at vaggen hoppa av skinnene. Zakken Pettersen som var i bortsetterlaget, bøla i: – Hva faen er’e dere driver med? Jeg jobba sammen med William Fuglenebb, en svær branne fra Torsnes. Han vifta med spaden som blinka som sølv i sola: – Kom bare ned hit, så skal jeg vise dere!

Neste år var jeg bortsetter. Vi var tre mann på laget og kjørte sten med trillebukker. Vi hadde 64 sten på bukken, trilla og satte i tre høyder, med tak over. Når de hadde tørka et par dager, satte vi tre høyder oppå og la nytt tak. En ukes tid etter romma de stenen inn i tørkehuset.

Et par år før, i 1924, hadde det store tørkehuset ramla ned. Det var en lørdagsefta det braka sammen med 100.000 sten i. Hadde noen vært inni, hadde de blitt klemt flate.

Fra tørkehuset romma ovnstrillerne sten til brennerovnen. Det var en fem, seks brennere, det var gamlekara på verket. Jeg husker best Johan Andersen fra Rakkestadsvingen. Berg i maskinhuset var også en av veteranene.

Sverre Simensen agiterte og fikk oss inn i foreninga, men det ble dårlig kontinuitet med stadig til og fra når verket starta i mai og produksjonen gikk en 10-12 uker. Etterpå var det å prøve å få seg en jobb sånn dann og vann. Mange gikk ledige. På vinteren rigga de til en lem over et par bukker inne i brennerovnen, tente et talglys og spilte poker eller sprøyte. På sommeren holdt de til i tørkehuset eller ute på løkka.

Jeg var heldig og fikk jobb å laste sten om bord i nedrigga skuter som lå ved brygga. Til å begynne med kjørte vi oppoverbakke. Vi bygde opp i pyramide på dekket og så kom Fram eller Torp og dro skuta til Oslo eller over fjorden til Vestfold. En kar som het Herman rodde ut og møtte jakta for å sikre seg lukejobb. Han hekta fast eka i båten og fulgte med inn. Når de lasta jakta, sto en i luka og en i rommet. Lukejobben var tyngst. Han måtte bøye seg og lange stenen, så opp igjen og bøye seg hele dagen. En var glad en hadde noe å gjøre.

Trykt i Demokraten 1996