Barn og dyr på Byens marker

Da Eva Lange Hafstad vokste opp, var markene befolket og bedyret. Ved Kongsten var dyreskue, ved Øra beitet kuer og sauer. Nå skal jordene bebygges med industri. – Vandalisme. Skal de aldri lære? spør jenta fra Solhaug.

Onkel Einar hadde Ormen Lange. Den lå nede ved elven. Ormen Lange var lengre og smalere enn noen annen båt. Den var helt sprø.

Hver sommer dro vi på skjærgårdstur med Ormen Lange. Bestemor og bestefar, tante Ia og onkel Hans og enkefru Rønning, og Arthur Andersen som hadde butikk skrått overfor oss i Torsnesveien. Arthur Andersen var alltid gullende ren og blank som en kobberkjele. Familien hadde badstue i uthuset.

Onkel Hans bodde i Fergestedsveien 6 og drev Salomos apotek. I Fergestedsveien var verdens største gråpæretre. Tante Hildur, Hans’ kone, var malerinne og hadde avbildet treet. Onkel Hans var mye syk og lå til sengs og tok sine egne medisiner.

Fru Rønning var enke etter apoteker Rønning. Hun bodde i to små rom bak karnappvinduene i annen etasje i Balaklava. Hun var fra Bergen: – Okk, okk, eg blir så svimmel, klaget hun når hun gikk på planken for å gå om bord. Forberedelsene hadde tatt dager. Svære gryter lapskaus ble kokt og plassert i høykasser. Kurver med alskens drikke ble bragt om bord.

Onkel Einar kastet loss og sveivet på motoren. Ormen Lange gled med bredsiden nedover elven og sperret for all trafikk. – Den må ha en dram, bestemte herrene. Så fikk motoren en dram og herrene en genever, og deretter putret vi i sol og sommerbris ut til Brattestø. Der hadde onkel Einar og onkel Hans hver sin hytte med do oppe i bakken.

Man gikk i land, provianten ble pakket ut, man leiret seg i gresset, herrene i vest og skjorteermer, bestemor i hvit, bredbremmet hatt. Selv gikk jeg øyeblikkelig på jakt etter barn å leke med.

Jeg er Fredrikstadjente fra Oslo. Mor, Ma Hafslund, traff Odd Crøger, min far i Pension Ritz i Gabelsgate. Madame Kollontaj, Sovjetunionens første ambassadør i Norge, var blant gjestene.

Far var Michelins hovedombud i Norge. Mor fra Byens marker hadde kontorpost i hovedstaden. Snittet i fars franske frakk fikk mor til å glemme kavallerioffiserene som hadde gjort kur på Byens marker. Kort tid efter stod de for alteret i kirken i Gamlebyen.

Min bestefar, Nils Hafslund, var ikke fornøyd med partiet. Det som grodde opp av jorden og ga grøde, var hans verden. Far representerte kapitalisme, konkurranse, kommers. Min bestemor, på sin side, hadde foretrukket noe geistlig.

Jeg kom til verden på Josefinegatens klinikk og vokste opp i beste funkisvestkant. Krigen kom og tok Uranienborg skole. Vi ble undervist blant møbler som store spøkelser i sine hvite trekk i Vitenskapsselskapet i Drammensveien.

Sirenene ulte og vi gikk i kjelleren. Mens det dundret og skjøt over hodet på oss, kortet jeg tiden med å underholde klassen med historier jeg fant opp selv. En venninne fikk epileptisk anfall. Jeg fikk ikke holde på lenger.

I feriene ble jeg satt på toget til Fredrikstad med en bunke London-nytt under genseren. Jeg var livredd.

Bestefar møtte med spissleden ved fergestedet der tjukke Kristiansen hadde kiosken sin på pæler ute i vannet. Bestefar holdt tømmene i bare hender. Det bar glatt av sted over brostenene i Gamlebyen. Utover Torsnesveien var sneen blåst bort så meiene gnistret mot den gule sanden.

Bestemor sto på tunet i hvitt forkle. Når jeg kom, hadde de skrudd i alle pærene i taklampen i stuen. Jeg var aldri sikker på om de var veldig rike eller veldig fattige.

Bestefar hadde kjøpt Solhaug av Olsen i 1907. Kemner Sandberg hadde i sin tid bygd gården. Han hadde hus i Gamlebyen og brukte eiendommen som sommersted og løkke.

Foruten bestemor og bestefar bodde bestemors søster Josefine, kalt tante Ia og Helene fra Haabu på Solhaug. Helene var husets gode fe med skarpe kanter. Hun bestemte hvor skapet skulle stå.

– Det man kan, det kan man utenat, mente Helene. Vi gikk på jordet og bandt kornnek, og Helene fortalte ordrett fra Ruths bok: Om den rike bonden Boa og fattige Ruth som kom når skørden var forbi, og plukket opp aksene som hadde falt til jorden. Det foregikk ikke i Bibelen, det foregikk på Solhaug.

I onna og ellers når det trengtes ekstrahjelp, kom Gunne. Gunne var oppe i årene og bodde i et lite hus ute ved Begbyveien. En dag var Gunne og jeg i låven. Med ett sank han sammen. Jeg løp inn: – Bestefar, du må komme! Gunne er blitt syk. Bestefar løftet ham opp og holdt ham i armene sine. – Nå blir han bra, sa jeg. – Nei, nå dør han, sa bestefar.

Hansine gikk med avisene. Hun bodde i et krypinn ute ved Gansrød. Hun var kledd i knickers og trodde hun var gutt. Klinken og Theodora solgte visper. De satt på vedkassen i kjøkkenet med varene sine.

Når jeg lå og skulle sove, hørte jeg lyden av Tobias som gikk og nappet gress ute på tunet. Jeg ble vekket av hanene som gol. Alle rundt Solhaug hadde høner: Lina Graff og Langaard og selv hadde vi 60 høner og hanefar.

Bestefar hadde før drevet hesteoppdrett. Han hadde både arbeidshester og traverhester, og på et bilde sitter mor i sulkyen på Frognerkilen. Da totalisatoren kom, sluttet han å kjøre travløp.

Med arbeidshestene kjørte han tømmer fra egen skog og sten fra eget stenbrudd da de bygde Denofa. Alt sammen gikk med tap. En gang måtte han selge unna adskillige titalls mål for å klare seg.

Nå sto bare Tobias og Turid, en islandshest, i stallen. Turid ble 30 år. Hun var skuespiller av Guds nåde. Når de var ute og kjørte med Turid og møtte folk, stanset Turid, skrevde med bena, himlet med øynene og pustet tungt. – Fryktelige mennesker, sa folk, plage det stakkars dyret. Det stakkars dyret hadde kjempekrefter og dro kjempestore høylass opp og inn på låven.

– Værsåsnill å få ride på Turid, sa en gutt. – Ja, sa bestefar, hvis du pusser henne efterpå. Gutten red. Turid gikk bort og rullet seg i diket ved Krigskirkegård så hun ble sort som kull.

I fjøset sto Rødelin. Hun var tungmelket eller kanskje hadde jeg for små hender. En gang hadde vi en kalv jeg var fryktelig glad i. – Kan den ikke få leve, den har så pene øyenvipper, sa jeg. – Det var litt av et argument, sa bestefar.

De dyrket korn og grønnsaker, plommer og kirsebær og epler. Jeg gikk med bestefar i frukthaven. Han lærte meg forskjellen på blomknupp og bladknupp. Bestefar krysset frem nye fruktsorter. En eplesort het Fritjof Nansen. Frukten veide innpå en kvart kilo. Bestefar hadde selv skrevet til polarforskeren og fått lov til å bruke navnet.

Bestemor og bestefar dro på årene. Jeg måtte lære meg til å gjøre gårdsarbeid. Jeg har spent for hesten og kjørt hesterive på jordet som bestefar hadde mot Gamlebyveien. Nå ligger det boligblokker der.

Vi spente Tobias for jaktvognen, og Helene og jeg dro for å selge eggeplommer på Selbak torv. Over oss surret en sky av veps. Litermålet var av grønnmalt blikk. En liter kostet ti øre. – Fine plommer, sa folk. – Ja, fine plommer, sa vi.

Bestefar var tollkontrollør. Når båtene tutet ved innløpet, spente han for hesten og dro ut til Øra. Jeg fikk være med. Mens bestefar kontrollerte papirene, var jeg høyt og lavt på Kong Dag og Kong Ring. På Sir James Clark Ross sang jeg En liten, gylden ring og Herr Slappessen over høyttaleranlegget. Honoraret ble et hvaløre av ben.

Mange av husene på andre siden av Torsnesveien var bygd av arbeiderne på Denofa. Det bodde gjerne to familier i hvert hus. Det krydde av unger. Selv var jeg enebarn.

Jeg holdt skole i lekestuen som mor hadde fått som liten. Til å begynne med underviste jeg mors gamle dukker. De manglet armer og ben, men det syntes jeg ikke var så rart, for jeg hadde besøkt tante Eva som var lærerinne for vanføre barn på Sophies Minde i Oslo.

Så byttet jeg ut dukkene med barna over veien. Fagene var lesning, skrivning og dannet tale. Barna var ikke lydige. Noen av de minste gikk hjem midt i timen. Jeg bestemte meg for å tale med hjemmet. Jeg fikk liten forståelse og gikk over til å ha barnehave med kyllingene.

I et hus borte i veien bodde fru Munthe af Morgenstierne. Hun sto på verandaen og røkte små, sorte sigarer. Det ble godtatt. Litt vanskeligere var det med Sigfrid Thoresen, en vakker mann med renskåret profil, to vidunderlige barn og jobb i kommunen. Det ble sagt at han var kommunist.

En gang hørte jeg en gutt i en nazifamilie si noe stygt om fru Thoresen. Jeg løp over veien og inn og hulket: – Mammaen til Reidar, gutten sier du er slem! Utover gulvet på kjøkkenet lå automatvåpen. Det er eneste gang jeg har besvimt.

Rett sør for oss lå Nøisom. Et lavt enetasjes hus fra 1700-tallet med mansardtak, låve, smie, stabbur. På Nøisom bodde Anna og Ludvig Hannestad og barna Åse, Arne, Reidar og Per. Husene er forlengst revet.

Mot Øra gikk en kroket kjerrevei med dype hjulspor og gress i midten. Ute på Øra gikk dyrene på beite. Gjeterne var barna fra gårdene.

Det var Rosenborg, det var Sommerro, det var Thorslund og Grafslund og Bekkevold og Øvold. Ut til Gansrød gård var det en hel tur. På Bjerringløkka bodde onkel Einar og tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett.

Rundt Bjerringløkka gikk et høyt plankegjerde. Det var en snor til å dra i så en klokke ringte og onkel Einar kom og åpnet. Innenfor var svære bur med sølvrev og ildere og bikuber og en honningslynge som var tung å dra.

Onkel Einar stoppet ut dyr, og tantene laget blomster av silkestoff. I butikken i Gamlebyen, der Plus er nå, luktet det lim og formalin. På veggen hang elghoder og rådyrhoder, og på hyllene bredde tårnfalker og hønsehøker ut vingene.

9. april sto jeg på Solhaug og så de tyske flyene åpne lukene og bomber falt mot brakkesletta. Vi lastet ting på trillen og evakuerte en kilometer til Bjerringløkka. – Vi får aldri se Solhaug igjen, sa bestemor.

Onkel Einar hadde en vakker bassrøst og sang i kor i Gamlebyen. En kveld kom han syklende fra øvelse langs Torsnesveien. En tysk vaktpost skrek: Halt! Onkel var litt tunghørt. Soldaten skjøt. Da de fant onkel hadde han 36 skudd gjennom bryst og mave. Soldaten som skjøt var 17 år.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling