Et stort og varmt menneske

Nini Haslund er gått ut av tiden, 88 år gammel. (1996) Et liv i kamp for medmenneskelighet er til ende. I borgerkrigens Spania, i verdenskrigens England og i den kalde krigens Norge. I de siste årene husker vi henne som en av bestemødrene på Stortingsplassen, på post mot atomkrigens barbari.
Torsdag 17. mars 1938 sto hun på talerstolen i Folkets Hus store sal i Fredrikstad. Temaet: Hjelpearbeidet i Spania. Salen var fylt til siste plass, skriver Smaalenenes Social-Demokratens referent. For en tid siden intervjuet Demokraten Nini Haslund Gleditsch. Intervjuet blir et minne om et stort og varmt menneske.

Både min mann, Kristian Gleditsch, og jeg var Mot Dagister. I Mot Dag studerte vi og analyserte den internasjonale situasjonen. For oss var saken klar: Stanses ikke fascismen i Spania, så får vi en ny verdenskrig. Svært mange av Mot Dagistene kastet seg inn i Spania-arbeidet: Karl Evang, Aksel Njå, Cappelen-guttene. Den norske hjelpekomite for Spania holdt ofte sine møter i Storgaten 12 i Mot Dag-gården.

I den første tiden konsentrerte vi oss om å få i gang et norsksvensk feltsykehus i Spania. Kristian var dypt engasjert i prosjektet. Han hadde dratt i forveien, så sendte han bud på meg og ett, to, tre så havnet jeg som en slags all round-sekretær og altmuligkvinne i sykehuset i Alcoy.

Viva Noruegia, viva Suecia

Jeg besøkte Alcoy for få år siden. Nå er det teknisk høyskole i huset der vi installerte sykehussenger, operasjonsstue og røntgenrom i 1937. Ennå fant jeg innskriften på veggen fra den tida: Viva Noruegia, Viva Suecia står det…

Utstyret var førsteklasses, det var også det medisinske personalet. Doktor Gunnar Johnson ble senere legevaktsjef i Oslo.

Pasientene kom, direkte fra frontlasarettet, forferdelig unge mange av dem, mest bondegutter, med hodeskader og bukskader, med amputerte armer og ben.

Stemningen blant guttene var slett ikke så dyster som en kunne tro, her var håp, her kunne de få medisinsk behandling.

Senere dukket også norske frivillige opp. Vi var stolte av at de kunne bli tatt hånd om i et eget norsk-svensk sykehus i det krigsherjede landet. Av de norske husker jeg godt Sverre Martinsen, han lever fremdeles nordpå. Det var andre også. Navnene har gått i glemmeboka.

Svært mange, kanskje nærmere 50 prosent av de spanske pasientene, var analfabeter – holdt nede i uvitenhet av kirke og godseieraristokrati. Vi organiserte undervisning, og snart strevde mange med ABC-bok og blyant.

I september -37 overtok de spanske myndighetene sykehuset. Jeg ble ikke stående arbeidsløs, jeg ble bedt om å administrere hjelpen til de spanske barna og organiseringen av barnehjem og barnekolonier.

Jeg sto overlatt nærmest helt til meg selv, med svært glisne språkkunnskaper, og skulle forhandle med de spanske myndighetene.

Det var ikke småtterier som skulle fordeles. Kontoret i Paris bestilte matvarer fra det land de kunne få det billigst. Så skulle jeg få maten dit der den trengtes mest og kontrollere at den ble brukt på beste måte. Hele Sentral-Spania var mitt ansvarsområde. Vi skulle forsyne 35 «utenlandske» barnehager og deretter 200 spanske. Katalonia tok en spansk dame seg av.

Det gikk det også – det skulle og måtte gå. Ikke minst takket være dyktige hjelpere, sjåfør og sekretær og ikke å forglemme min høyre hånd, Wilhelm Holst, som med sine 120 kilo og 1,86 høy gjorde inntrykk på myndighetene. Det ble mange turer med den vesle «Talboten» på de spanske veiene, mens fascistflyene sirklet oppe under skyene.

I det norske barnehjemmet i Oliva opplevde vi hvordan bleke og redde barn fra det bombeherjede Madrid ble brune og så harmoniske som det var mulig – i et land under brennende krig.

De røde djevlene forgifter maten

Barna fra Teruel glemmer jeg aldri. Det var midt under Terueloffensiven, midtvinters, tett innunder jul i -37. Nordahl Grieg og Lise Lindbæk hadde fulgt troppene inn i Teruel. De meldte tilbake til meg at det sitter en 30-talls jentunger i kjelleren på et nonnekloster i den erobrede byen, overgitt av fascistene.

Vi dro av gårde med bilen og fikk ungene opp av kjelleren. Jentene var helt vettskremte.

Nonnene hadde fortalt ungene hva som ville skje hvis de falt i hendene på «los rojos», de røde. De røde, det var oss. Vi ville gi de utsultede stakkarene mat, de bare trykket seg sammen og knep igjen munnene. Maten – den hadde de røde djevlene sikkert forgiftet. Først etter en stund fikk vi de mest modige og de mest sultne til å ta imot en sjokoladebit.

Da vi hadde fått ungene inn på barnehjemmet, fikk vi et nytt problem: For første gang i sitt liv skulle de bruke et vannklosett, og det skapte ny redsel: WC’et var sikkert et torturinstrument oppfunnet av de røde. Først etter noen dager falt ungene til ro og begynte å leve. Og et av disse barna fra kjelleren i Teruel ble senere mitt første barn, min adoptivdatter Christobal.

Det er så mange minner som strømmer på når du sitter slik og snakker – bitre minner og stolte minner. Gripende var møtet med en gjeng med norske frivillige på en kafe i Barcelona. Stemningen blant guttene var heller dyster – de kom fra fronten, medtatt og nedslåtte – og nå gikk disse ryktene om at brigaden skulle sendes hjem. For disse guttene var dette tross alt en dårlig nyhet. Hadde altså det hele vært forgjeves? Da er det at Nordahl Grieg greier å snu stemningen. Med sin ekte entusiasme og sin evne til solidaritet er det at han greide å live opp de temmelig triste karene.

Det var denne enorme solidariteten som kanskje var Nordahls sterkeste side. Han studerte ikke krigen på barene i Madrid, Barcelona eller Valencia. Han lå ute ved fronten, han, 14 dager sammen med guttene ved Teruel, og fikk smake på kroppen det helvetet krigen var for de som hadde meldte seg som frivillige i Spania.

Jeg husker ham vel tilbake i Valencia, lusete og loppete og sjeleglad over det varme badekaret jeg kunne by ham på hotellrommet mitt.

Jeg får tårer i øynene

I 1937 hadde jeg vært hjemme en tur – besøket ble lengre enn beregnet. Nå gjaldt det å fortelle dem der hjemme sannheten om den spanske republikkens kamp. Spaniakomiteen arrangerte foredragsturneer og flere av oss dro ut på disse opplysningsferdene.

For mitt vedkommende ble det over 90 foredrag på to måneder. Jeg dro med tog eller båt eller rutebil – oftest alene, av og til sammen med Per Borgersen, sekretæren i Spaniakomiteen. Det var en veldig respons på møtene, en stor entusiasme, du følte solidariteten slå mot deg når du gikk på talerstolen.

Jeg husker spesielt møtet i Skien, det var et friluftsmøte, der var det over 5 000 mennesker til stede.

Slitsomt kunne det være, det hendte ikke sjelden at det ble både et møte om formiddagen og et om kvelden.

Jeg viste også film, en temmelig enkel sak, tatt opp av en tysk fotograf som viste barnehjemmet i Oliva. Den vakte bestandig stor interesse.

Jeg reiste også i Østfold, besøkte Halden, Fredrikstad, Sarpsborg. Det var oftest de lokale Spaniakomiteene som sto for arrangementet. Under slagordet Hjelp Spania samlet komiteene rundt om i landet inn over to millioner kroner i datidens penger.

***

Jeg har vært flere ganger i Spania etter at Franco-diktaturet falt. Når jeg kommer tilbake til de kjente stedene, til Alcoy og Oliva, til Madrid og Barcelona, så får jeg alltid tårer i øynene.

Trykt i Demokraten 1996