FM hele livet

Solide maskiner, en og to sylindre, fire, syv eller tolv hestekrefter tikker og går den dag i dag langs norskekysten.
– Smørte du godt og hadde god gnist, hadde du motor så lenge du levde, sier Alf Widell. Han var med å lage dem – på Fredrikstad Motorfabrikk.

Mor var fra Småland og far fra grensa til Skåne, og sjøl ble jeg født i et lite hus på Furuholmen. Far min mista livet i 1916 i beddinga på Værste. Da var jeg ett år gammel og skrapkaka. Mor satt igjen med åtte, ukonfirmerte unger.

Om morran rodde hun over til Trolldalen i ei eke. Halvveis tella hun over ungene som sto på stranda. Så gikk hun på sine ben til byen der hun vaska for folk. Av og til hadde hun potetsekken på ryggen når hun kom tilbake igjen.

På Rødskolen var det stort sett fredelig. Men en gang lempa noen gutter et avblomstra juletre inn gjennom vinduet mens læreren underviste i syndefallet.

Sløydlærer Arntsen ba meg en gang dra slipestenen for’n. Da var jeg stolt.

Jeg gikk og leste for pastor Skjøren, men ville ikke gå fram, for jeg likte ikke han som preka religion.

En av de første gangene jeg tjente penger, var da jeg tømte utedassen på hermetikkfabrikken Tor. Jeg sto nede i bingen og hev dritten opp i møkkabriggen. Skraphandler Reidar Kristoffersen kom forbi: – Mmm, sa’n, her dufter herlig! Det var en oppmuntring i arbeidet.

Etter skolen luka jeg turnips og harva og melka på Rød gård. En kamerat fikk seg hyre. Vi andre var blå av misunnelse.

Jeg fikk en sjangs som maskingutt og dekksmann på Lyr til Ingebretsen på Huth.

Sprekeste drabåten i elva gikk i traden med sand fra Lysaker til Skien. Skipperen hadde godt sovehjerte. Utafor Drøbak lå det dis. Den digre tremotors Lufthansamaskinen kom dundrende forbi for å ta av lenger ute. Skipperen sov like godt.

Første tur utaskjærs var med Karlander. Vi henta peanøttlast i Durban og hadde nøtter til og med i luftrøra.

Jeg seilte ute under krigen. Vivi til Ditlef Simonsen var en gammel holk. Skipperen valgte de raskeste konvoiene. Så sakka Vivi akterut og ble ruslende for seg sjøl, mens ubåtene gikk løs på konvoien. Jeg hengte redningsvesten på rista når jeg gikk ned i maskin, var dus med jobben, gikk inn for den og da kom det ikke så mange tanker.

På frivakta leste jeg bøker. Jeg hadde flere kasser i lugaren. En engelsk serie jeg kjøpte i Plymouth het Critical Thinkers. Jeg bygde opp liksom en globus rundt meg. Men klart det føltes rart når folk lå i sjøen og skrek om hjelp og vi ikke hadde lov å stoppe.

Et jævla stykke norgeshistore

Jeg hadde verkstedtida mi på FMV rett etter krigen. Jeg var i reparasjonsavdelingen. Formann Mostad var som en far for meg, jeg som ikke visste hva en far var.

På den tida hadde vi mange hvalbåter inne. Formann hadde tillit til meg, jeg reparerte fødevannspumpa og andre pumper uten at han stadig drev og skulle kontrollere. De hadde starta med tidsstudier, skar ned tiden til gutta. Jeg hadde alle tegningene, de klarte ikke å ta fem sekunder av meg.

Jeg var ikke kommunist som bror Karl som gikk ned med Manx i Nordsjøen i 1940. Men jeg kjøpte Friheten av Karl Kristiansen og gikk me’n under armen gjennom reparasjonsverkstedet. Det var en del som krøp – den der kommunisthetsen var et jævla stykke norgeshistorie.

Det ble mye hylseboring og det tok peppen av meg.

Jeg gikk til formann Kjøstelsen på Fredrikstad Motorfabrikk og spurte etter jobb. Han gikk opp på kontoret. Han kom ned: – Du kan begynne i morra.

Da jeg begynte på FM i begynnelsen 50-tallet, var fabrikken på vei oppover. Vi var en 50 mann, så øka de på til 60.

Lokalitetene vil jeg kalle førsteklasses. Sydenden i første etasje var nede i bakken, men det var hvitmalte vegger og lyst og trivelig.

Der drev dreiere og sjeppere og borrere og slikt. Støpegodset fikk vi fra Kråkerøy verk. Dreierne henta bitene sine. Bånnramma skulle planes og bores. De som laga sylindrene, bora opp og målte med mikrometer. Andre bora vertikalt og gjenga opp for tappekran og tennplugger.

Andre av folka dreide veivene og laga anlegg for akslingene. Det skulle være kon for svinghjulet i ene enden og gjenger for muttere i andre enden og flenser som skulle kobles til propellakselen.

De dunka og gikk langs hele kysten

FM kjøpte stempler og stempelfjærer ferdig, likeledes magneter fra Bosch og Solex-forgassere.

Resten av motorene ble gjort ferdig i annen etasje. Sjøl sto jeg i lange tider og laga magnetbraketter, eller bora de tre smørehulla i mellomdrevet og grada de skarpe kantene.

Andre hadde kamakselen: kamakseldrevet og mellomdrevet og krumtappdrevet skulle stilles så nøyaktig som mulig. Vi sto på østsiden av bygningen. På vestsiden var sammensetten. Når vi hadde gjort ferdig og lagt vårt i bakkene, trilla vi dem inn på lageret. Dit kom sammensetterne: plukka det de trengte til motoren opp i kassa si og trilla den ut der de sto og monterte.

Når motoren var montert, gikk den ned i prøverommet der Halvor starta’n opp og kontrollerte at alt var som det skulle. Larsen sprøytelakkerte på grønnfargen og skrudde på skiltet med FM, årstall og serienummer. Så gikk motorene på paller og med åpne kasser rundt til den lave lagerbygningen.

FM solgte rundt hele kysten og eksporterte til Island og Færøyene. Fiskerne nordpå kjøpte ofte den tosylindra dieselmotoren til sjarkene sine.

Av bensinmotorer laga vi en 2 1/2 Hk totakter og tre typer ensylindra firetaktere. Den på 4 HK var veldig populær, 5-6-hester’n slo ikke så godt an, men 7-hester’n var en prektig maskin som jeg kjørte mye med sjøl.

Vi hadde to tosylindra bensinmotorer: en på 6-8 og en på 8-12 HK. Vi laga også en firesylindra bensinmotor med to av de på 8-12 HK på rekke. Jeg hadde mye arbeid med den lange veivakselen på den typen.

Mens jeg var på FM, starta vi å lage dieselmaskiner. En ensylindra på 8-9 hester og en tosylindra. Der hadde vi problem i begynnelsen med trøkkrøra. Vibrasjonene saga av røret i kon. Problemet ble løst med å montere et klammer mellom røra.

FM laga veldig solide maskiner. Det kunne forekomme feil i støpen i sylinderen, eller i herdinga i kamakselen. Det var ytterst sjelden. Passa du på å smøre regelmessig og ta vare på magneten, hadde du motor livet ut. Jeg har sett gamlekara gni med blyanten på anoden på tennpluggen for å få god gnist.

Sleipner dabba av før FM. Vi fikk mange flinke gutter fra Sleipner over til oss. Det var ikke så stor forskjell i konstruksjonen. Sleipner hadde eksenterpumpe, vi hadde drevpumpe. Det var mer slitasje i eksenterpumpa.

På drevpumpa måtte du passe på å tappe vannet på vinteren. Hadde det frøsi, var det å tenne på primusen, varme opp vann og bruke kluter og filler før du rugga forsiktig på svinghjulet. Var du uforsiktig, var det en liten splint på akslingen som kunne ryke.

For disponenten var vi utsugere

Verkstedet var en familiebedrift. Sjefen var disponent Karstensen. Han hadde en bror som var en slags overkikador og en onkel, Anker Karstensen, som var verksmester oppe og nede. Kontorsjef var Ottar Olsen, Aslaug var kontordame og Reknes ingeniør.

Jeg likte Reknes brenngodt. Vi hadde en jobb med en dieselmotor på seilbåt inne i Oslo i følge. Det var en kar med humør, synd at han gikk bort altfor tidlig.

Disponenten var av den gamle, stive typen. Det hendte at han gikk forbi uten å hilse. Når klubbstyret var oppe i tredje etasje for å forhandle om den årlige femøringen, fikk jeg inntrykk av at han så på oss som utsugere.

Formann nede var som sagt Kjøstelsen, og oppe Odd Johansen. Da han forulykka ute ved Hvaler, overtok Oliver Wergeland.

Av gamlekara på golvet hadde vi blant annet Bjarne Bakkehaugen, Danielsen, Egil Olavesen og Kjell Jensen som jeg satt sammen med i klubbstyret.

Det var et jævli’ godt miljø på FM. Et bilde på det var det da det begynte å gå nedover. Fem, seks på en gang skulle sies opp. Klubbstyret vedtok å gå ned på arbeidstida for å beholde gutta. Demokraten skrev om det.

Vi hadde mye moro innimellom. Vi starta pilkasting og Kasper Herwander stansa ut medaljer som første, andre og tredje premie. Herwander var en ordentlig spissbur. Nye folk skulle prøves. De fikk bind for øye, en trakt i bukselinninga foran, og så lot han som han trøkka en tiøring i panna på’n. Kandidaten skulle bukke så tiøringen falt ned i trakta. I stedet stod en klar med ei flaske vann og helte ned i buksa på stakkar’n. Jeg syntes ikke noe særlig om den streken.

Trykt i Demokraten 1996