I fembøring og på kateteret

Langt fra Fredrikstad til Bø i Vesterålen og Svanvik i Finnmark. Lenge siden 1904 da Sigurd Malnes, skolesjef på Kråkerøy fra 1958-71 ble født. Han har holdt i såvel rorkult som pekestokk. I 1926 holdt han i tauet da «Norge» kom til Vadsø.

Jeg er født for 93 år siden på Malnes i Bø i Vesterålen. Vi var åtte barn. Far var fisker og gardbruker. Han rodde høvedsmann da han var 18. Vi hadde tre kyr og noen sauer, men ikke hest. Det var det bare handelsmannen som hadde.

Før motoren kom, hadde far fembøring. Det var ikke så langt ut før skreien kom. Han fiska med garn for Hovden i Vesterålen. Fra jeg var guttunge, var jeg med ut og skaffa agn. Rognkall likte seien godt. Sild var vanskeligere å få tak i.

Værvarsling fantes ikke. Meteorolog måtte en være sjøl. De gamle hadde mange slags tegn og merker.

Utover gikk det som regel bra. Innover gjaldt det å krysse med råseilet. Det ble lange slag, helst en to, tre, før du var inne. Den ene onkelen min var halskar, den andre høvedsmann. Det blåste, sjøen drev innover båten: Onkel skrek i til høvedsmann: – Du må for fanken ikke segle så hardt!

Rorbuene hadde fine navn. Der far eide, het Løven. Det fantes også Røyskatten og Leoparden. Der bøtte de garn, der åt de middag, der sov de. Før jeg gikk på skolen, var jeg kokeglutt. Jeg satte på kaffekjelen til de kom inn fra sjøen. De hadde såvidt fått i seg kaffen før de for ut for å få solgt fisken eller sløya han og få han på hjell. Ut på kvelden, når middagen var fortært, kom historiene. Noen fortalte at de hadde sett både draug og hulder, men de trodde ikke på det sjøl.

Eller historiene var om mannsverk på sjøen. En båt hadde fått maskinskade og drev mot skjæra. De fikk ut dreggen og trossa og lå der hele natta og blussa. En svær, kraftig kar lå helt framme, mens sjøen fossa over han, og kledde trossa med sekker og annet som var for hånden for at den ikke skulle gnage hol i halegattet. Ingen gikk da. Men flere av onklene mine satte til på sjøen.

Gi heller til meg

Senere, da var jeg fylt 14, rodde jeg sjøl fiske et par års tid. Det første året med en halv femrømming, med fire mann om bord. Vi seilte og vi rodde og fiska med vad. Jeg syntes årene var altfor store for henda mine. Men jeg var bare halvkar og fikk halv lott.

Sammen med en onkel kjøpte far motorkutter som fikk navnet Malnes. Den hadde en ensylindra 14 hesters Alfa-motor. Stempelet gikk opp og ned to ganger for hvert dunk. Jeg var både på dekk og i maskin som full kar. Andre året fiska vi torsk eller skrei utafor Finnmarkskysten. I godt vær så vi Nordkapp.

Vi hadde rorbu innerst i Akkarfjord. Det var forbudstid, men folk på fiske fikk ei flaske til medisinsk bruk. Far skjenka høvedsmannen på det andre båtlaget, deretter en ung gutt som het Nils, men som vi kalte Nilas. Høvedsmann: – Gi ikke til gutten, gi heller til meg!

Det var ikke mange barn på Malnes og ikke noe skolehus. Læreren holdt skole i borstua til handelsmann. Pulter fantes ikke. Vi satt rundt et bord som likna på et bakstebord og på skamler uten ryggstø. De minste rakk ikke ned til golvet, og de største hadde knærne under haka, for alle gikk samtidig, fra de på syv til de på fjorten år.

De eldste ble satt til å arbeide for seg sjøl mens læreren lærte de minste å lese og skrive. Far hadde lært meg å lese, så jeg ble satt til å lese i leseboka med hanen på.

Undervisningsmateriellet var det så som så med. Læreren hadde noen gamle, slitte plansjer med avbildninger av forskjellige dyr.

Regning likte jeg godt. Den første læreren vi hadde, var veldig flink til å lære fra seg. Jeg klarte å regne oppgavene som de eldste hadde hatt til avgangseksamen, men jeg hadde ikke lært å sette dem ordentlig opp.

Vi hadde 13 lærere på syv år. Det kunne være pensjonerte lærere eller ungdommer som hadde en folkehøyskole eller en handelsskole etter folkeskolen.

Vi hadde skoleturer. Først holdt læreren skole hos oss en 14 dager, og så dro han til nabobygda og holdt skole der 14 dager før han kom tilbake til oss. Skulle han enda lenger, kunne det gå tre uker.

Fra vi var små, hjalp vi til hjemme. Etter slåttonna torva vi. Torven ble brukt til å fyre med. Vi henta den i en myr lengre ut. Det var et godt stykke fra myra og til sjøen. Vi fylte sekken med torv, og bar den på ryggen ned til nordlandsbåten og tømte der. Så tok vi med oss sekken tilbake for å hente ei vending til.

Det ble bedre da vi fikk flere sekker som vi bare kunne stue om bord. Og så ble det laga vei og vi leide hest.

Ivrige etter å lære

Læreren hadde snakka til far, han mente at jeg burde gå videre på skole. Jeg hadde bestemt meg for å bli skolelærer. Først tok jeg framhaldsskole. Det var en forhåndsprøve for å komme inn på seminariet i Tromsø. Du kunne forberede deg ved å gå på folkehøyskole eller amtsskole. Begge skolene var om vinteren.

Jeg gikk på amtsskolen. For første gang hadde jeg gymnastikk og sløyd. Jeg laga det vi kalte en pult. Det er et skrin til å slå opp, slik at du kan bruke det til skriveunderlag. Det er sinket i hjørnene og har et hemmelig rom.

Det var 160 som søkte på Tromsø lærerskole. De kom fra alle kanter av landet for skolen hadde en fin stipendieordning. Det var bare 60 som kom inn. Det var langt flere gutter enn jenter. Men jeg traff hun jeg senere giftet meg med på Tromsø lærerskole.

Første lærerpost var ved en tredelt folkeskole i Alteidet. Jeg tok hurtigruten til Tromsø. Troms skytterforening hadde leid en skøyte som skulle til Kvænangen. Jeg fikk være med. Det var så trangt om plassen at noen måtte sove i rommet.

Skolestyreformannen fulgte meg til skolestua i Labukt mellom Alteidet og Storeng. I første etasje var det et klasserom og et rom for læreren. Når jeg sto midt på gulvet, kunne jeg nesten ta i veggene. I annen etasje gikk taket helt ned til golvet på begge sider.

Flere av ungene hadde så lang skolevei at de måtte bo på skolen. På begge sider i annen etasje var det panelt av alkover, og der sov elevene. De hadde med seg mat hjemmefra, og en gammel og nesten blind kone kokte maten for dem på en vedkomfyr.

Elevene var ivrige etter å lære. De satte seg i trappa eller ute i skjulet for å få være i fred med boka.

Senere flytta jeg over til Burfjord. Der fulgte det med 250 kommunale mål jord til læreren. Det meste var skog. Jeg starta med ei ku og hadde nok rydda en bra gård, men i 1944 jaga tyskerne oss sydover.

Hal, kommanderte løytnanten

En dag kom innkalling til militæret. Jeg hadde fått utsettelse, men nå måtte jeg møte på Kirkenes. Sersjanten brølte høyre om og venstre om, og gjorde noen feil, skrek sersjanten navnet og banna fælt. Den mest svimete var en som het Krogh, til tross for at han het så. Jeg kom i garnisonskompaniet. Vi hadde seks måneders tjeneste mot de vanlige 48 dager.

Vi lå i Svanvik, like ved finskegrensa som et vaktkompani. Grensen gikk midt i sjøen Salmijärvi. Det var sommeren -26. Mygg og knott surra, vi gned oss med neverolje, men det hjalp lite. Vi hadde utmarsjer, og slet oss av gårde med Kragen og Madsens maskingevær til høyder som bare hadde et tall på kartet.

Vi møtte samer som sa Bæiv og var venner og forlikte. Vi spiste havresuppe og stomp og var innkvartert i verdens lengste gamme. Den var 50 meter lang og med vegger som var 3-4 meter tykke nederst. Sjefen vår var løytnant Ola Fritzner. En dag fikk 11 av oss ordre om å dra til Vadsø for å ta imot luftskipet Norge.

Norge hadde forlatt Italia, mellomlanda på Ekeberg ved Oslo, var så gått til Leningrad og var nå venta til Vadsø. Det var på kvelden, og hele byen var på bena. På en liten øy utenfor var masta reist. Oppe i den gikk et tau, og i den ene enden holdt 50-60 mann. Så kom kjempen summende, motorene gikk i maskingondolene, vi så ansikter mot ruten i forgrunnen. De slapp ned et tau, det ble gjort fast i tauet vi holdt i. Kommandoen: – Hal! og femti mann haler alt de makter og drar det store luftskipet inntil fortøyningsmasten.

Ola Fritzner klatrer som en katt opp i tauet, så kommer de ned gjennom en luke i baugen: Italieneren Nobile, luftskipets fører, de italienske maskinistene, så Riiser Larsen og Dietrichsen. Håndtrykk og hilsener på norsk og på italiensk mens vadsøværingene roper Hurra!

Kjempen ble tanka opp med bensin og vannstoff, og allerede neste dag setter de kurs for Svalbard, og derfra med Amundsen om bord, mot Nordpolen.

Trykt i Demokraten 1996